Ministerbytte avgjorde pappaperm

Karita Bekkemellem var den eneste som med politisk tyngde sto bak ideen om en tredeling av foreldrepermisjonen, til hun i 2007 ble bedt om å fratre stillingen som barne- og likestillingsminister.

– Det kan man tolke som et tegn på at det var krefter som syntes hun var for radikal i sine holdninger til blant annet fedres rettigheter, sier Ellingsæter.

– Gunn Karin Gjul var oppe som et mulig navn for statsrådsposten, men hun støttet klart en tredeling. Huitfeldt sa tidlig at hun ønsket å bruke fedrekvoten, men ikke redusere perioden som foreldre kan dele. Det er Huitfeldts mal som har blitt dagens modell.

I artikkelen «Symmetriske foreldreskap – politiske forhindringer» i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning (nr. 1/11), analyserer Ellingsæter den offentlige debatten om tredeling av foreldrepermisjonen som raste etter at Likelønnskommisjonen la frem sine forslag 21. februar 2008. Ellingsæters analyse fokuserer på aktørene i debatten og samspillet mellom deres argumenter og varierende maktposisjoner.

Det var Bekkemellem som nedsatte kommisjonen og ga den sitt mandat. Hun støttet tredeling, men det ble tidlig klart at det var uenigheter innad i alle tre regjeringspartier om hva som var den beste måten å dele permisjonen på. Det ble også tidlig klart at Anniken Huitfeldt var motstander av tredeling. Utskiftningen av statsråder som via Manuela Ramin Osmundsen endte med Huitfeldt var svært betydningsfull for utfallet av prosessen ifølge Ellingsæter. Huitfeldt tiltrådte like etter at Likelønnskommisjonen hadde lagt frem sin rapport, og ble dermed ansvarlig for behandlingen av den. Hun ble ifølge professoren en «nøkkelperson for tredelingsforslagets videre skjebne».

– Den rødgrønne regjeringen hadde politisk flertall, de kunne ha gjennomført dette. Men ministre har stor innflytelse, sier Ellingsæter.

– Da Stoltenberg valgte Huitfeldt som ny minister, visste han hva han gjorde.

For statsminister Stoltenberg var helt klart mot tredelingsforslaget. Dagen etter at forslaget ble lansert slo han fast i mediene at han mente dette innebar å ta permisjon fra mor. Også Kristin Halvorsen var i tvil om dette var en god idé. Hvis ideer skal få samfunnsmessig betydning, må de bæres frem av sosiale grupper med makt, heter det i analysen til Ellingsæter. Her var det for mange med politisk tyngde som var uenige med Likelønnskommisjonen. Og Karita Bekkemellem var spilt ut på sidelinja.

Ammetåke

Men det var ikke bare ministere som kastet seg inn i debatten. Nasjonalt kompetansesenter for amming var også innflytelsesrike pådrivere.

– En av grunnene til min interesse for tredelingsdebatten er nettopp ammespørsmålet, forteller Ellingsæter.

– Jeg så at det plutselig kom opp som et nytt politisk hensyn å ta – det har det ikke vært før.

I 2001 ble myndighetenes ammeanbefalinger revidert. Der man før anbefalte at barnet skal få morsmelk som eneste næring i fire måneder, anbefaler man nå seks måneders fullamming. Ifølge kompetansesenteret for amming bør man deretter ha minst to måneder til rådighet i en overgangsfase. Fedre kan altså ikke ta over full omsorg før etter åtte måneder.

– Dermed seiler amming opp og blir et viktig premiss for de som tillegger det vekt. Skal du støtte den offisielle ammepolitikken blir det vanskelig å støtte tredeling. Også fra de som støttet innføringen av en tredeling ble det uttrykt bekymring for dette med amming.

Argumentene om amming påvirket flere av aktørene i debatten, deriblant LO som i stor grad begrunnet sin motstand mot reformen med hensynet til amming. LO kom også med forslag til tiltak som skulle gjøre det enklere å jobbe og amme. Norsk Sykepleierforbund, Unio og Barneombudet avviste også tredelingen med begrunnelse i ammehensynet.

Far versus mor

Ammehensynet støtte mot kampen for fedres rettigheter. Denne konflikten er, skriver Ellingsæter, en «ny type normativ politisk konflikt der fedres rett til å være omsorgsperson står mot mødres rett, eller kanskje snarere plikt, til å amme».

De seks ukene forbeholdt mor etter fødsel i dagens permisjonsordning stammer fra forrige århundreskifte. Disse seks ukene er ikke valgfrie; kvinner må ha legeattest for å få lov til å begynne å jobbe tidligere enn dette.

I 1978 får vi det Ellingsæter kaller et paradigmeskifte med den nye foreldrepermisjonen. Tidligere hadde dette vært en morspermisjon, med barnets helse og mors restitusjon som overordnet mål. Det overordnede målet for den nye permisjonen var og er fremdeles likestilling.

Med det nye politiske målet fulgte et policyinstrument som skulle bidra til å oppnå likestilling mellom kjønnene – permisjon som familierettighet.

– Vi kan jo spørre oss – dersom man skulle innføre en slik omsorgsrettighet i dag, ville man gått for en familierettighet eller en individuell rett?, spekulerer Ellingsæter.

– Det er vanskelig å endre ordinger som er etablerte. Island var sent ute med å endre sin mødrepermisjon til en foreldrepermisjon og kunne lære av våre erfaringer. De innførte en tredeling av sine ni måneder og ble nærmest over natta det store forbildet for de som ønsket endringer på feltet.

Den nye foreldrepermisjonen fra 1978 fikk nemlig ikke fedre til å ta ut permisjon. Allikevel drøyde det til 1993 før man tok grep, og innførte de første fire fedrekvoteukene. Disse ble innført av en Arbeiderpartiregjering i mindretall, støttet av SV og KrF. Det gikk så helt til 2005 før Bondevik II-regjeringen la til en uke, så en uke til fra Stoltenberg II i 2006 – begge uker som tillegg til den samlede foreldrepermisjonen. At fedrekvoten har ført til at menn tar ut foreldrepermisjon er veldokumentert, ifølge Ellingsæter. Så også at lengden på de fleste fedrenes permisjon er den samme som lengden på fedrekvoten.

I sin analyse av debatten som fulgte Likestillingskommisjonens tredelingsforslag identifiserer Ellingsæter det hun kaller et farsrettighetsparadigme versus et morsrettighetsparadigme. Mer permisjon til fedre NÅ, versus en idé om at fellesdelen i permisjonen er en hevdvunnen og nødvendig sosial praksis for mødrene. Karita Bekkemellem versus Anniken Huitfeldt.

I tillegg identifiserer Ellingsæter «barnets beste paradigmet», som benyttes av begge ovennevnte paradigmer: barnets behov for farsomsorg versus barnets helsemessige behov for fullamming i seks måneder. En praksis som Ellingsæter kan opplyse bare utføres av to prosent av norske mødre.

Motpoler

Opposisjonen var svært fornøyde med valget av Anniken Huitfeldt: «Hvis Anniken blir statsråd, tror jeg vi får et taktskifte og en mer moderat linje i likestillingspolitikken», sa leder av Høyres kvinneforum Linda C. Hofstad til VG 28. februar 2008, dagen før Huitfeldt ble utnevnt.

Hofstad og resten av opposisjonen i Stortinget avviste tredelingsforslaget blankt med begrunnelse i det Ellingsæter betegner som «hard-core liberalisme».

– I argumentasjonen i denne saken ser vi kjernen i en liberal politikk, her går grensen mellom stat og familie.

Med sin begrunnelse solid fundert i begrepet «valgfrihet» fremsto den politiske høyresiden i debatten som samlet og ensidig, ifølge professoren. Kampen ble ført med «negative symbolske metaforer», ordene tvang, detaljregulering, overgrep og umyndiggjøring gikk igjen.

I valgfrihetens navn var et av høyresidens hovedargumenter at familier er forskjellige og derfor må få velge den permisjonsdelingen som passer dem best.

– Det ville være lett å pulverisere dette som argument dersom man ville, konstaterer Ellingsæter, og stusser over hvorfor ingen, verken politikere eller journalister, gjorde nettopp det.

– Høyresiden har helt klart et forklaringsproblem her – familier er forskjellige, men forskning tilsier at de velger i stort sett likt, og kjønnsstereotypt.

Det som tydelig fremkommer av denne og andre analyser Ellingsæter har foretatt i løpet av en lang karriere med studier av familiepolitikk, er at det er få andre områder der høyre-venstre aksen i norsk politikk er så fremtredende. Man kan være rørende enige på en del andre områder, men når det kommer til familien, og likestillinga, er det steile fronter som gjelder.

– Familiepolitikken er der den klassiske striden mellom en liberalistisk valgfrihetsdiskusjon og sosialdemokratisk regulering kommer tydeligst til syne, sier Ellingsæter.

– Likestilling og familie er da også et av områdene som har vært mest omstridt i norsk politikk. Jo nærmere du kommer familien og hverdagslivet, jo mer intense blir de politiske konfliktene. En tradisjonell samfunnsorden er i ferd med å avvikles, og da blir det strid.

Da hjelper det ikke at NHO ubetinget støttet tredelingsforslaget, med begrunnelse i grunnmuren til norsk velferdspolitikk: arbeidslinja. Hensynet til samfunnets samlede arbeidskraftbehov.

– At ingen andre brakte dette argumentet på banen er påfallende. Men så er også den eneste gruppen kvinner som det stilles krav til i forhold til å være selvforsørgende og i jobb de enslige mødrene. For de andre mødrene som har partner så er det retten til å velge som er normen.

Ikke helt, men nesten

Det ble ingen tredeling av permisjonen slik Likelønnskommisjonen foreslo. Allikevel er vi på vei mot nettopp en tredeling. I 2009 ble det vedtatt å utvide pappapermisjonen med fire uker, slik at den gikk fra seks til ti uker. To uker ble lagt til den samlede permisjonen, og to uker ble tatt fra fellesdelen. Ytterligere utvidelse til 14 uker er nedfelt som regjeringens mål i Soria Moria 2.

– Huitfeldts mal har blitt modellen. Man får i realiteten til en tredeling, men over tid, og gjennom å utvide totalen, sier Ellingsæter.

Med en stadig utvidelse av permisjonen vil man få til både en tredeling, og ta hensyn til myndighetenes ammeråd. Eller som Ellingsæter beskriver det, man «institusjonaliserer myndighetenes ammeretningslinjer». Og denne mellom-modellen har som vanlig blitt til mellom to mer ytterliggående posisjoner:

– Det som har skjedd det siste året er en polarisering i politikkalternativer, der tredelingsalternativet har fått konkurranse fra ytterposisjoner: på den ene siden forslaget om å fjerne fedrekvoten totalt, på den andre siden forslaget om en individualisering av rettighetene, en todeling av permisjonen. Dette ville i praksis bety en overgang til et nytt policyinstrument fra en familierettighet til en individuell rettighet.

Som i sin tur, i teorien, ville lede til et slags «symmetrisk foreldreskap». En fordelingsnøkkel der kjønn ikke er det grunnleggende prinsippet, og begrepet Ellingsæter har valgt som tittel for sin studie. Vel og merke med undertittelen «politiske forhindringer».