Rett og slett forelsket

«Ja, tøs du var den verste av dem alle. Et hakekors skal brennes på din skalle.»

Det skrev «X» i et leserbrev i Arbeiderbladet 29. mai 1945. I ukene etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen var denne anonyme skribenten ikke alene om å tørste etter hevn over «tyskertøsene», norske jenter som hadde hatt eller var mistenkt for å ha hatt et forhold til tyske soldater i løpet av krigsårene.

– Tyskerjentene hadde begått det klassiske sviket: å gå til sengs med fienden. Hatet mot dem var intenst i store deler av befolkningen, og mange forventet at de nå skulle få unngjelde, sier Terje A. Pedersen, som har skrevet masteroppgaven Tyskerjentene i Norge. Reaksjoner og klippeaksjoner 1940-46.

Straffen

«[…] tyskertøsene, disse gjennområ, beregnende, asosiale individer som har levet høyt på de tyske stridshingster. […] Hvem skulle være mer passende til å ta møkka etter 'herrefolket' enn nettopp disse kvinnene som har ligget med dem, mottatt penger, mat, drikkevarer og sigaretter av dem?» (Arbeiderbladet 27. juni 1945)

 Forslaget fra denne leserbrevskribenten ble faktisk realisert enkelte steder. De rundt 100.000 jentene som hadde inngått en eller annen form for forhold til en tysker fikk merke folks raseri på kroppen på flere måter. Mest kjent er klippeaksjonene, der mobben klippet håret av mistenkte tyskerjenter, noen ganger i full offentlighet. Men selv om tvangsklipping er blitt stående som selve symbolet på oppgjøret med tyskerjentene i ettertid, var det bare et lite mindretall av jentene som ble ofre for slike aksjoner, ifølge beregninger Pedersen har gjort.

– Sannsynligvis rammet klippeaksjonene mindre enn fem prosent av tyskerjentene. At aksjonene huskes så godt, handler nok mest om den symbolske betydningene de hadde, som en slags renselsesprosess, sier Pedersen.

Tvangsklippingen var befolkningens hevn. Offisielt tok myndigheten avstand fra aksjonene. Samtidig ble det gjerne understreket at raseriet var «forståelig».

– Selv når tvangsklipperne ble stilt for retten og dømt, ble det i dommen understreket at retten hadde full forståelse for at slikt kunne skje, forteller Pedersen.

Myndighetenes hevn

Men også myndighetenes behandling av tyskerjentene det første året etter frigjøringen må betraktes som en form for hevn, mener Pedersen.

 «[Det] blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne», advarte Toralv Øksnevad, også kjent som «Stemmen fra London», via BBC radio under krigen. Det var ingen tom trussel, selv om forhold mellom norske jenter og tyskere ikke var forbudt, ble tusenvis, kanskje så mange som 14.000, mistenkte tyskerjenter, sperret inne i egne interneringsleire mellom mai 1945 og april 1946. Mange av dem ble sittende i månedsvis. Jentene ble innbrakt med begrunnelse i to såkalte «provisoriske anordninger» eller midlertidige lover. Den ene, kalt «politianordningen» ga anledning til å internere folk dersom man mente de måtte beskyttes mot mobben. Den andre, «helseanordningen», åpnet for internering for å hindre smitte av kjønnssykdommer

– Offisielt og juridisk sett var interneringen ingen straff. Men at hevn var et viktig motiv for interneringen, er det ingen tvil om. Det glipper iblant i journalene: De internerte kvinnene blir gjerne omtalt som «fanger» og leirene som «fengsler» eller «fangeleire», forteller Pedersen.

– Når jeg går inn i de enkelte sakene, er det tydelig at anordningene ofte er rene påskudd for å arrestere tyskerjenter, sier Pedersen. Han fant svært få eksempler på tyskerjenter som ga uttrykk for at de trengte beskyttelse.

Moralsk smitte

Også tyskerjentenes smittefare har vist seg å være betydelig overdrevet. Bare 20 prosent av kvinnene som ankom Statens interneringsleir for kvinner på Hovedøya var smittet av kjønnssykdommer. Noen av dem hadde riktignok fått behandling før de kom dit. I leiren Hovelåsen hadde 20 prosent blitt smittet, bare halvparten av dem siste året.

– Det kunne være nok å ha vært på cafe med tyskere for å bli regnet som smittefarlig. Selv om frykten for smitte bunnet i en reell økning av kjønnssykdommer under krigen, tyder mye på at det var den moralske smitten fra «usedelige» kvinner man fryktet mest, kommenterer Pedersen.

– Smittevernspropagandaen passet godt sammen med myten som ble skapt om tyskerjentene: At de var prostituerte, og moralsk korrupte kvinner.

En annen vanlig forestilling var at tyskerjentene var dumme, noe som faktisk ble understøttet av flere fagfolk. Legen Augusta Rasmussen, for eksempel, gjennomførte en undersøkelse av intelligensnivået til 310 kvinner som var internert på Hovedøya. Hennes konklusjon var at drøyt halvparten av dem var svakt begavede, og at kun åtte var normalt intelligente. Direktør Ødegård ved Gaustad sykehus påstod at det var uforholdsmessig mange svakt begavede, asosiale, eller sinnssyke blant tyskerjentene.

– Det ble også sagt om tyskerjentene at de var stygge. I det hele tatt var det viktig å framstille disse jentene som «bunnsjiktet» blant norske kvinner. Dette handler nok mye om mannlig stolthet og selvfølelse: Norske menn hadde gått på et militært tap, at tyskerne også skulle «ta deres kvinner» kunne oppleves som en dobbelt krenkelse. Derfor ble det viktig å markere at tyskerjentene var sånne jenter som nordmenn ikke ville ha, tror Pedersen.

Kjærlighet

Men mytene om tyskerjentene som dumme, stygge, syke og prostituerte hadde stor ideologisk betydning på en annen måte, ifølge Pedersen.

– Det var veldig viktig for myndighetene å stemple forholdene mellom norske jenter og tyskere som noe annet enn kjærlighet, enda mange av forholdene var så seriøse at de endte i giftermål.

Pedersen har gått gjennom leserinnlegg, avisartikler, diverse skriv fra ulike utvalg og mellom departementene i tillegg til omtrent 1000 politirapporter fra arkivene etter de to statlige interneringsleirene. Ikke ett eneste sted er ordet «forelskelse» nevnt.

– Ved å innrømme at disse forholdene kunne være helt normale kjærlighetsforhold mellom vanlige unge mennesker, ville man ha rokket ved svart/hvitt-bildet av tyskerne og av krigen. Det ville normalisert forholdet til tyskerne på en måte som var helt uakseptabel i etterkrigstida, sier Pedersen. Han mener tida er inne for å avmystifisere tyskerjentene og valgene de gjorde.

– Det kom hundretusener av unge menn til Norge på en gang. De fleste av disse var verken nazister eller grusomme overgripere. Mange var lenge på samme sted og fant seg til rette i lokalsamfunnet. At det oppsto kjærlighet i denne situasjonen er ikke til å undres over, avslutter Pedersen.