Ekteskap og navnebytte

- Å bytte navn ses i dag på som et individuelt, personlig valg, i og med at loven nå åpner for en rekke ulike muligheter, forteller Thörnblad.

- Allikevel kan ikke dette løsrives fra et kjønnsperspektiv. Vår navnetradisjon er nært knyttet til kvinnens underordning av mannen. Det at kvinnen tidligere var lovpålagt å ta mannens navn viser hvor klar forbindelsen er til et hierarkisk forhold mellom kjønnene. Tradisjonen blir nå opprettholdt ved at mange kvinner velger å bytte etternavn, og kvinnene jeg intervjuer i min hovedoppgave opplevde dette som et helt fritt valg.

En undersøkelse fra 1990-tallet viser at jo yngre kvinnene er ved inngåelse av ekteskap, jo større sjanse er det for at de bytter navn. Religiøsitet og utdanningsnivå spiller også inn. (Fjellhaug 1998).

Thörnblad ønsket å intervjue kvinner med et reflektert forhold til navnebyttet. De 14 kvinnene som er intervjuet er i alderen 33 til 56 år, og inngikk sitt nåværende ekteskap forholdsvis nylig. De er også høyt utdannede. De tilhører dermed er en gruppe som sjelden bytter etternavn, og de hadde tenkt nøye gjennom hvorvidt de ville bytte navn. 

Kvinnene forklarte valget som praktisk, noe som føltes naturlig for dem, i deres spesielle situasjon.

Valget oppfattes som spesielt og personlig, og knyttes til et kjærlighetsforhold til mannen. Navnet blir et symbol for en enhet med mannen – vel å merke en enhet som består av et par, ikke en familie med barn.

Mange av de intervjuede kvinnene hadde barn fra før, og derfor hendte det at kvinnene byttet fra et navn de delte med egne barn, til et navn de delte med mann og stebarn. Kvinnene vektlegger at valget ikke har med kjønn og underordning å gjøre. De har heller ikke hatt noe ønske om å ære en tradisjon ved å bytte navn.

- Så kvinnene du intervjuet ser helt bort fra kjønn som forklaring – hvorfor velger du allikevel å vektlegge en kjønnet tradisjon i din forklaring?

- Navnetradisjonen har den historien den har, og er forbundet med forholdet mellom kjønnene. Som med så mange andre praksiser i dag, har vi fritt valg, men velger allikevel tradisjonelt. Jeg vil ikke overprøve kvinnenes oppfatning og si at de har gjort ufrie valg, men tolker allikevel praksisen inn i tradisjonen. Imidlertid passer det dårlig for moderne kvinner å assosieres med tradisjonelle kjønnsroller.

Gjennomtenkt navnebytte

- Fikk du inntrykk av at kvinnene følte behov for å forsvare sitt valg?

- Nei, ikke de jeg intervjuet, de hadde tatt et godt gjennomtenkt valg og sto ved det. Men andre som hørte om prosjektet mitt kom ofte i forsvarsposisjon: “jammen, jammen, jammen...”. De jeg intervjuet hadde vel kanskje ikke stilt opp hvis de hadde følt ubehag ved valget de hadde tatt. Disse kvinnene fortalte også at de ikke hadde opplevd negative reaksjoner på navnebyttet. Unntaket kunne være en taushet fra egen familie, som muligens bunnet i uutalt skuffelse.

Noen av kvinnene i Thörnblads studie valgte etter en tids ekteskap å ta tilbake sitt opprinnelige etternavn. Heller ikke dette ble sett på som et likestillingsspørsmål.

Kvinnene forklarte at de ble overrasket over det savnet de følte for sitt gamle navn. De opplevde at egen identitet var sterkere knyttet til navnet enn de hadde forventet.

Ved tilbakebytte av navn uttrykte kvinnenes foreldre ofte lettelse. Overfor mannens familie ble det viktig å vektlegge at dette ikke var en tilbaketrekking av en kjærlighetserklæring.

Negative til at menn bytter

Thörnblad stilte kvinnene spørsmål om hva de ville ha tenkt om mannen hadde ønsket å ta hennes navn. Bare en av kvinnene sa hun ville satt pris på dette, de andre stilte seg negativt til idéen.

- De mente at “mitt navn er mitt navn”. De følte at det ikke ville være riktig fordi det ikke var hans navn. Flere kvinner mente også at en slik tanke var litt komisk, forteller Thörnblad.

Kvinnene understreket imidlertid at selvsagt må folk få gjøre hva de vil. Individuelle valg ses på som noe verdifullt i seg selv, og de ville ikke dømme andres praksis.

Men for dem var mannlig navnebytte helt feil. De mistenkte at når menn valgte å bytte navn var det for å oppnå noe. Menn byttet nok for å få et finere navn enn de var født med. Kvinnene nevnte ofte de estetiske kvalitetene ved et navn for egen del; de syntes ektemannens navn var pent. De mente imidlertid at mens kvinner lar være å ta et navn de ikke liker, velger menn å ta et navn fordi det er et sjeldent eller ’fint’ navn.

Dobbel standard

- Når det kommer til mannlig navnebytte blir kjønn altså en viktig faktor for informantene. Det kan se ut til at kvinnene mener at navnebyttepraksis som sådan er kjønnet, men at deres eget valg ikke er det?

- Ja. Dette med at valget kan gi tilslutning til en kjønnet tradisjon er ifølge disse kvinnene en utilsiktet konsekvens, forteller Thörnblad.

- Mange så at det kan oppfattes som en tilslutning, men “det er ikke det jeg har gjort, dette handler om oss to”. Kvinnene befant seg i en vanskelig balansegang hvor de brukte symboler fra en tradisjon, samtidig som de ønsket å ta avstand fra de verdiene den samme tradisjonen uttrykker.

- Er det egentlig så viktig hvilket navn man har?

- Navnetradisjoner er en del av vår felles kulturarv, og ulike kulturer praktiserer ulike navnetradisjoner. Det er ingen naturlig sammenheng mellom ekteskap og det at kvinnen tar mannens etternavn, sier Thörnblad.

Selv i norsk sammenheng er dette en ganske ny tradisjon. Kun i årene fra 1923 til 1979 har kvinnen vært lovpålagt å ta mannens etternavn.

- Den tradisjonelle praksisen med at kvinnen tar mannens navn er en illustrasjon på manglende likestilling i samfunnet, mener Thörnblad.

- I offentlig sammenheng, på jobben, forventer vi likhet. Når man går inn i den private sfæren, hjemmet, tar man valg som ses på som individuelle, og dermed unntatt fra kravet om likestilling. Vi ser det samme i forhold til fødselspermisjon og kontantstøtte, hvor mange kvinner vegrer seg mot å dele 'sin' permisjon med barnefaren. Slik er kvinner med på å opprettholde kjønnsstereotypier. Man unndrar seg diskusjon fordi dette er personlig og privat. Det framstår som et personlig valg, ikke som et spørsmål om å gå inn i tradisjonelle kjønnsroller. Dette er en selvmotsigende todeling hvor valg av etternavn kan være et viktig symbol.