Litt likestilling - litt frihet

Likestillingsloven gjelder ikke for religiøse trossamfunn. Ansvar for omsorg og lønnsarbeid deles ikke likt mellom kjønnene. Det er ikke lik lønn for likt arbeid. Politiske partier må ikke følge regler om kjønnskvotering - og noen lar det være. Blant de som innehar topp-posisjoner i det norske samfunnet, er mannsdominansen nesten total.

Vi har «litt likestilling» her til lands. Hvorfor er det slik? Fordi likestilling i litt for mange sammenhenger er en rettighet med vikeplikt, skriver maktutrederne Hege Skjeie og Mari Teigen i boka Menn imellom - Mannsdominans og likestillingspolitikk.

Boka bygger dels på en eliteundersøkelse, dels på intervjuer med politikere og dels på to befolkningsundersøkelser der holdninger til likestilling og likestillingstiltak, kartlegges. Forfatternes tema er likestilling som et offentlig ansvar, som et område for institusjonell politikk.

– ’Likestilling’ er en overgripende ramme for hvordan det snakkes om kjønnsmakt i norsk offentlig debatt, skriver Skjeie og Teigen.

– Det er sjelden snakk om makt, om over- og underordning, om undertrykking og diskriminering. Likestilling er noe ’alle’ er for. Det handler mer om grader av entusiasme enn om uttrykt motstand. Likestilling er noe ulike samfunnsområder og samfunnet som helhet er på ’vei mot’.

Langt igjen på toppnivå

Hvis man nå skal snakke om likestilling som en reise mot et mål, er det jammen langt igjen hva gjelder fordelingen av formelle topp-posisjoner på ulike samfunnsområder.

Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse viser at mannsdominansen på toppene er så godt som total; i forsvaret er den total, i næringslivet 96 prosent, i kirken 94 prosent, i justissektoren 93 prosent og i media 84 prosent. Politikk og kultur er best i klassen med henholdsvis 63 og 70 prosent menn på toppnivå.

Ekstra tankevekkende blir disse tallene sammenholdt med annen statistikk som viser at kvinner er i stort flertall blant samfunnets omsorgsarbeidere med lite lønn, mye ansvar og lite makt.

– Den nye kjønnssorteringen av henholdsvis formell makt og praktisk ansvar i velferdsstatens ledelsesstruktur og omsorgsarbeid er en brutal påminnelse om at likestilling ikke er noe vi er ’på vei mot’, og at bare vi tar tida til hjelp, vil det ordne seg, mener Skjeie og Teigen.

– Å tenke likestilling som en reise der man til slutt vil komme i mål, tildekker reelle motsetninger i likestillingspolitikken. Vi argumenterer i stedet for at likestillingen trenger å gi seg selv mer plass, understreker de.

Talentutnyttelse viktigere enn rettighetskrav

Hvilke argumenter for likestilling har størst oppslutning?

Få mener likestilling er viktig fordi kvinner vurderer saksforhold annerledes enn menn. I befolkningen har argumentet om at likestilling er et rettferdighetskrav en dominerende posisjon. Over halvparten – både blant kvinner og menn – mener at dette er viktigst.

Eliteutvalget har et litt annet syn. De deler seg likt mellom likestilling som rettferdighetskrav og argumentet om at en jevn kjønnsfordeling gir den samfunnsmessige beste utnyttelsen av talent.

Klart flere kvinner enn menn prioriterer argumentet om talentutnyttelse. Slik Likestillingssenteret også gjør i sin høringsuttalelse til regjeringens forslag om kvotering til bedriftsstyrer: ’Positiv særbehandling av kvinner inn i næringslivets styrer er derfor et spørsmål om bl.a. lønnsomhet og ikke et negativt pålegg som bedrifter må forholde seg til’. Og slik Høyre-representanten Ine-Marie Eriksen gjør: ’Arbeidsgiverne må bli flinkere til å headhunte dem (kvinnene), nettopp på grunn av ressursene de sitter på’ (VG 07.06.03).

Skjeie og Teigen er kritiske til slike argumenter.

– Nytte- og lønnsomhetsretorikk plasserer likestilling på defensiven – som et felt som må forsvares med mer enn sin egenverdi, skriver de.

For hva om likestilling ikke lønner seg? Hva om kvinner ikke har noe ’annet og mer’ å bidra med? Er det da slik at man bør droppe hele problemstillingen?

Forfatterne påpeker at likestillingens normative fundament, slik de ser det, er et frihetsprinsipp; rett til selvbestemmelse og frihet fra diskriminering, desavuering og krenkelser som har grunnlag i kjønn.

– Frihet fra diskriminering og lik rett til lik deltakelse er slik vi forstår likestillingens rettighetsperspektiv, understreker de.

For om rettighetsperspektivet parkeres, blir det større rom for forhandlinger – der likestillingen for ofte gis vikeplikt og andre rettigheter får forkjørsrett. Forfatterne har flere eksempler.

Religionsfrihet har forkjørsrett

– Rettigheter er på kollisjonskurs når religionsfriheten skygger for kjønnsfriheten. Det gjør den regelmessig i mange religioner i alle slags samfunn, understreker Skjeie og Teigen.

Et eksempel er at den norske likestillingsloven gjelder på alle samfunnsområder, med ett unntak: indre forhold i trossamfunn. Religiøst begrunnet diskriminering er ikke forbudt etter likestillingsloven.

Våren 2002 passerte en omfattende revisjon av likestillingsloven Stortinget med unntaksbestemmelsen intakt. I stedet ble det slått fast at ’spørsmålet utredes i samråd med kirken’. Dette til tross for at saken ble fremmet av en Arbeiderpartiregjering som hadde programfestet å oppheve unntaket for indre forhold i trossamfunn. Religionsfriheten ’vant’, likestillingen måtte vike – i denne omgangen.

Partienes ’frihet til å velge’ har forkjørsrett

I mer enn tretti land finnes det regler om politisk representasjon enten i valglovene og/eller gjennom grunnlovene. I Norge er dette en frivillig sak; det vil si at det er opp til partiene selv å fremme kjønnsbalanse i politiske tillitsverv. Da likestillingsloven nylig ble revidert, var ikke dette noen aktuell diskusjon. I stedet ble all oppmerksomhet rettet mot næringslivets styrerom.

– Det er påfallende hvordan partipolitikken har unndratt seg en parallell debatt om lovregulering, mener Skjeie og Teigen.

Særlig siden mannsdominansen på Stortinget har vært om lag 65 prosent i mer enn femten år, og mange norske kommunestyrer har en kjønnsubalanse som ligner 1960-tallets.

– Kvotering er viktig, ikke fordi kvinner representerer andre ting enn menn, eller fordi det er om og gjøre å ta alle ressurser ’i bruk’. Det er viktig fordi det kan virkeliggjøre krav om lik rett til lik deltakelse, krav om retten til å snakke selv – i stedet for å bli snakket til, understreker forfatterne.

Tradisjonell arbeidsdeling har forkjørsrett

Yrkesdeltakelsen blant kvinner i Norge er høy. Blant gifte kvinner med barn under tre år var 29 prosent yrkesaktive i 1972, 70 prosent i 1991. I løpet av to, tre tiår ble husmorlandet til lønnsarbeiderlandet.

Forsørgeransvaret er ikke lenger mannens alene. Idealet er at det deles likt. Skjeie og Teigen påviser at 60 prosent av befolkningen og 86 prosent av eliteutvalget mener at det økonomiske forsørgeransvaret mellom ektefeller/samboere bør deles likt. Blant stortingsrepresentantene er dette synspunktet unisont.

Men realiteten er ikke likedeling. Om lag 35 prosent av de sysselsatte kvinnene her til lands jobber deltid. Åtte av ti deltidsarbeidende er kvinner, og deltid er mest vanlig i lavtlønnsyrker som innenfor hotell/restaurant og ulike typer omsorgsarbeid.

Noen gjør det ’frivillig’ for å få tidsbudsjettet i familien til å gå opp. Mor tar mest ansvar for omsorgen på hjemmebane og reduserer lønnsarbeidet. Andre er ’tvunget’ til å velge deltid, fordi det innenfor deres yrke eller på deres arbeidsplass kun er deltidsjobb å få. Idealene er klare, men en likedeling av forsørging og omsorg skjer ikke uten videre. Skjeie og Teigen knytter dette til hvilke yrker kvinner og menn har, og hvordan disse avlønnes.

Den ’frie forhandlingsretten’ har forkjørsrett

72 prosent av de ansatte i norske kommuner er kvinner. I 2000-01 var månedslønnen til en kommunalt ansatt barne- og ungdomsarbeider 18.000 kroner pr. måned. Til sammenlikning var gjennomsnittslønnen til en ufaglært industriarbeider om lag 22.200 kroner.

Det norske arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, og lønnsforskjellene følger kjønnsdelingen: systematisk mer til menn og mannsyrker enn til kvinner og kvinneyrker. Verdsettingsdiskriminering kalte Stoltenbergregjeringen dette i 2001.

Likestillingsloven forbyr arbeidsgivere å betale menn og kvinner ulik lønn for arbeid av lik verdi. Men i likelønnstvister som reiser spørsmål om tariffavtaler, har Likestillingsombudet svært begrensede muligheter til å gripe inn. Dette er først og fremst partene i arbeidslivet sitt ansvar og kompetanseområde. Den frie forhandlingsretten holdes høyt. Slik ville arbeidstaker-og arbeidsgiverorganisasjoner at det skulle være da likestillingsloven ble vedtatt, og slik er det fortsatt. Men likelønn er det ikke blitt.

Mer enn ti prosentpoeng skiller kvinners og menns gjennomsnittslønn i stat og kommuner. Dette mener både befolkning og ’elite’ at bør endres. På spørsmål om lønnsnivået i omsorgsyrkene i offentlig sektor må heves betraktelig gjennom de neste tariffoppgjørene, svarer 89 prosent i eliteutvalget og 93 prosent i befolkningen JA.

Men denne enigheten skjuler store interne forskjeller i prioriteringer, påpeker Skjeie og Teigen. Stortingsrepresentantene er for eksempel ikke særlig entusiastiske. Det gjelder enten de kommer fra Høyre, FrP eller Arbeiderpartiet. De varmeste tilhengerne av mer lønn til omsorgsarbeidere finnes i SV og SP.

Likelønn er dyrt for offentlig sektor, og dermed for statsbudsjettene. Og den økonomiske læren som tilsier at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende, er fortsatt dominerende. Målet om likelønn må vike.

– I Norge er likelønn mest et spørsmål om ren forhandlingsstyrke. Heller ikke i dag ønsker partene i arbeidslivet seg noen likelønnsmekler på siden av det ordinære meklingssystemet, skriver Skjeie og Teigen.

Før de fortsetter.

– Dagens LO-ledelse forvalter langt større ekspertise på likelønnsproblematikken enn hva gårsdagens gjorde. Kanskje kan det også åpne for en mer radikal reforhandling av likelønnskompromisset.

Den ’åpenbare forklaringen’

’Elitemennenes’ ’åpenbare forklaring’ på kjønnskjevhet i ledende stillinger i egen virksomhet er at for få kvinner søker slike jobber/verv. En god nummer to forklaring er at kvinners omsorgsarbeid begrenser arbeidsinnsatsen på jobben. Med slike ’forklaringer’ som utgangspunkt, er det fort gjort å plassere ansvaret for endring på kvinnene selv.

Også blant kvinner er det flest som peker på manglende søkere som viktigste grunn til få kvinner i samfunnets ledersjikt. Men her er det langt flere som påpeker at det også foregår indirekte diskriminering – ved at rekruttering til ledende stillinger skjer gjennom uformelle nettverk. Og halvparten av kvinnene i eliteutvalget mener en viktig grunn er at rekruttering av kvinnelige ledere ikke er en prioritert oppgave.

– Diskusjoner om likestilling veid opp mot andre hensyn og rettigheter blir i mange sammenhenger en diskusjon menn imellom, skriver Skjeie og Teigen.

Menn har stor innflytelse på hvordan likestillingshensyn forvaltes innenfor deres ansvarsområde, og de er institusjonelle portvoktere; de avgjør hva som skal til for å lykkes på sitt felt, og dermed hvem som får adgang.

– Å ha ’litt likestilling’ er det samme som å ha ’litt frihet’, understreker Hege Skjeie og Mari Teigen.

Kanskje er det dette som gjør at stadig flere kvinner ikke er fornøyd med tingenes tilstand hva likestilling angår. Blant norske kvinner er 70 prosent ikke fornøyd. Samtidig er en stadig større andel av norske menn fornøyd. Kanskje er det en sammenheng her…?