Dr.philos. og sosiolog Anne Lise Ellingsæter og antropolog Jorunn Solheim presenterer i boka ”Den usynlige hånd” en maktanalyse av kjønnsforholdene i arbeidslivet.
Boka ’Den usynlige hånd’ er det nyeste bidraget til Makt- og demokratiutredningen. Her presenteres empiri fra norsk arbeidsliv, fra renholdere til reklamebransje. Og i et sammenbindende innledningskapittel utvikler Ellingsæter/Solheim den teoretiske forståelsen av hva denne empirien betyr.
Det overordnede spørsmålet blir ofte hvem som har makt i arbeidslivet, mener de to. Men så enkelt er det ikke. De ønsker å utvide forståelsen av kjønnsmakt til ikke kun å handle om et rent fordelingsmessig forhold mellom menn og kvinner, eller et direkte underordningsforhold der det ene kjønn har makt over det andre. Kjønnsmakt i arbeidslivet handler om dette også, men ikke kun om det. Solheim og Ellingsæter vil bidra til å gjøre synlig den kjønnsmakten vi gjerne har rett foran øynene, men likevel ikke drar kjensel på, fordi den er selvsagt. Det er snakk om sammenhenger, som vi til daglig ikke reflekterer over og problematiserer, fordi de blir tatt for gitt. Samtidig utgjør de strukturer og kulturelle føringer bak det vi observerer som maktforhold mellom kjønn.
- Vi vil ha fokuset over på at selve arbeidet er kjønnet. Mye av dette er så selvsagt at det ikke er problematisert. Økt innsikt består i å gjøre det eksplisitt, sier Jorun Solheim. Og utdyper:
- Det betraktes som naturlig at damer er kontormedarbeidere og at menn ikke er sykepleiere. Det ligger en implisitt og ubevisst forståelse til grunn for hvorfor menn ikke blir sykepleiere, en forståelse som ikke behøver å begrunnes. Dette vet man bare, sier hun.
- For å få til mer likestilling er vi avhengig av å få diskusjoner om holdninger til kjønn og forestillinger om kjønn som knyttes til jobber, understreker Anne Lise Ellingsæter.
De tre ’selvsagtheter’
I boka identifiserer de tre felt som framstår som selvsagte, og dermed gjør kjønnsmaktens karakter vanskelig å gripe. De utgjør ’naturlige’ forutsetninger som er underforståtte og derfor uangripelige.
Selvsagthet nummer en er reproduksjonens, eller omsorgsarbeidets, underordning. I et marked vil det være konflikt mellom omsorg på den ene siden og lønnsarbeid på den andre – mellom det såkalt reproduktive og det produktive arbeidet. Dette handler om hvordan det legges til rette for å kombinere lønnet og ulønnet arbeide og om permisjonsordninger, men også om hvilke former for arbeid som ansees som mest verdiskapende, og dermed mest verdt. Noe som igjen synes igjen i lønn.
Selvsagthet nummer to er den kjønnsmessige arbeidsdelingens naturlighet. Den bygger på en forestilling om hvilke jobber og hvilke arbeidsoppgaver som naturlig passer for kvinner og menn. Disse forstillingene kan være begrunnet i biologi, i kultur, eller i en blanding av dette. Det er en logikk som sorterer kvinner og menn til ulike jobber og kompetanseområder, og som over tid blir så selvskrevet at ulike jobber tilskrives bestemte kjønnsegenskaper.
Selvsagthet nummer tre er likhetsideologien, som har gjort ulikhet til et nærmest uønsket tema i den feministiske maktdebatten. Kanskje må dette utfordres for å få til likelønn og for å få flere kvinner inn i ledende stillinger?
Kvinner har fortsatt ansvaret for reproduksjonsarbeidet
Solheim og Ellingsæter mener det er et problem at ansvaret for å løse konflikten mellom reproduksjon og produksjon, mellom omsorg og lønnsarbeid, er flyttet helt ut av arbeidslivet. Partene i arbeidslivet behøver ikke ta ansvar for dette, fordi det er løst av velferdsstaten gjennom foreldrepermisjon og av folk selv ved at kvinner ofte jobber deltid.
Foreldrepermisjonen bidrar til at kvinner kan kombinere lønnsarbeid og små barn. Men permisjonen bidrar også til å gi kvinner stempel som omsorgspersoner, og dermed som mindre stabil arbeidskraft enn menn.
- Hvis kvinner og menn hadde tatt like mye foreldrepermisjon, ville ikke foreldrepermisjonen hatt så stor betydning for kjønnsmakt i arbeidslivet. Men slik er det jo ikke. Valgfriheten gjelder i virkeligheten kun for pappa – han kan velge å ta ut omsorg. Kvinnene har en plikt til omsorg, sier Anne Lise Ellingsæter.
De to mener at deling av den foreldrepermisjonen som finnes – ville være et viktig skritt i riktig retning. Å utvide ordningen advarer de imot. Men å dele bedre, absolutt!
- Men kvinner er jo ofte selv motstandere av å dele?
- Ja for dem ansees foreldrepermisjonen også som en rett. Den er deres privilegium. Hypotetisk kunne du tenke deg at menn også krevde retten til å være hjemme med barn. Det ville være ganske revolusjonerende, både i forhold til arbeidslivet og i forhold til ekteskapet, mener Jorun Solheim.
Valgene kvinner og menn gjør på dette området foregår imidlertid innenfor klare rammer – lagt av økonomi og av kultur.
- Det er ofte en grunnleggende asymmetri mellom partene i et ekteskap. Ofte er mannen tre, fire år eldre enn kvinnen. Han tjener bedre. Han har kommet et stykke på karrierestigen, mens hun kanskje ikke har begynt på sin. Så blir det ’naturlig’ at hun tar permisjonen. Kjønnsulikheter i arbeidslivet slår inn i familien, understreker Anne Lise Ellingsæter.
- Også er det forventningene til hva du bør gjøre, understreker Solheim.
- Du husker hvor mye diskusjon det ble da Grete Berget gikk tilbake i jobb etter bare få måneder. Det ble sagt at hun la negative føringer i forhold til andre kvinner. At hun framsto som en superkvinne. Det var lite fokus på at hun hadde en mann som både ville og kunne gi barnet omsorg.
- Omsorg for barn er en viktig samfunnsmessig oppgave. Men vi har gått langt i forhold til å se foreldreomsorg som det eneste saligjørende. Min generasjon kvinner hadde barn under helt andre forhold. Da var det nesten ingen permisjonsordninger. Vi som var i arbeidslivet måtte overlate barnet til andre etter kort tid. I dag ville det bli oppfattet som helt uforsvarlig, mener Anne Lise Ellingsæter.
Noe passer for menn og noe passer for kvinner
Andelen kvinner som jobber deltid er stor, og kvinner velger ofte jobb i de tradisjonelle og ofte lavtlønnte kvinneyrkene. Dette omtales i likestillingsdiskusjoner ofte som såkalt frie valg. Men du kan jo ikke si til kvinner som velger dette at de ikke har valgt fritt?
- Nei, det kan du ikke si. Hvert enkelt individ opplever at de velger fritt. Men dette er valg som er rammet inn på en bestemt måte. Det er uttrykk for kulturelle tradisjoner. Når jenter i ungdomsskolen forteller om hva de vil bli, konsentrerer de seg om relativt få yrker. Gutter velger blant mange flere. Det er jo ikke tilfeldig. Og når jenter velger utradisjonelt, for eksempel en jobb i reklamebransjen, så ser vi at dette mønsteret med hvilke kjønn som utfører hvilke jobber og oppgaver, også setter seg gjennom på slike nye felt, sier Jorun Solheim.
Sosiolog og stipendiat Kari Nyheim Solbrækkes viser i en artikkel i boka at det også i reklamebransjen er kvinnene som utfører ’supporter-jobbene’. Hundre prosent av prosjektlederne i fire av de sju største byråene er kvinner. Blant konsulentene som er overordnet prosjektlederne, er nesten 8 av 10 menn – og i de kreative jobbene er det klar overvekt av menn. Hvordan er det disse prosessene fungerer?
- Det er umulig å angripe dette ved å si at det kun er resultater av bevisst valg. Her må også den strukturelle og kulturelle dimensjonen med, understreker Solheim.
Tidlig på 1980-tallet var det kampanjer for å få kvinner til å velge mannsyrker. Det er det lite av i dag. Det kan ikke skyldes mindre behov.
- Forskjellsfeminismen slo igjennom, sier Ellingsæter.
- Det gjaldt å komme seg vekk fra elendighetsforskningen i forhold til kvinner, og oppvurdere de tradisjonelle kvinneyrkene. Det var bra! Men de andre perspektivene burde ikke forsvunnet helt ut.
- I dag er poststrukturalistiske tilnærminger der kjønnet nærmest oppløses i en serie av iscenesettelser og valg, nesten enerådende. I skyggen av dette har kjønnskomplementariteten vokst fram, mener Jorun Solheim.
Dette at menn har noen egenskaper og kvinner andre. Grenseoppgangen mellom det kulturelt skapte og det biologisk gitte kan her være hårfin, og det glir fort over i hverandre. Biologi som forklaring på forskjeller kjønnene imellom har vokst fram med genforskningen. Jorun Solheim har opplevd ledere som i fullt alvor bruker bøker som 'Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus' når de skal sette sammen gode team på arbeidsplassen.
Ulikhet som middel for større likhet
Det er i økende grad problematisk å behandle kvinner som en enhetlig sosial kategori med felles interesser, skriver Ellingsæter og Solheim.
I sin artikkel i boka hevder professor og sosiolog Geir Høgsnes at en ikke erkjent motsetning mellom ’kvinnekamp’ og ’klassekamp’ blant sentrale aktører i lønnsforhandlingene er en viktig forklaring på at likelønn synes så vanskelig å oppnå. Ved å øke ulikheten i lønn kvinner i mellom, kan det oppnås større grad av likelønn mellom menn og kvinner.
- Her er det blemmer og ubehageligheter som vi må diskutere, sier Jorun Solheim.
- Det er vanskelig å lage en klar politikk på dette området. Men at vi står ovenfor et dilemma betyr ikke at vi skal la være å diskutere det, avslutter hun.