– Transpersoner var de i utvalget vårt som hadde opplevd flest negative reaksjoner, samt lhbt-personer med somalisk bakgrunn, sier Fafo-forsker Olav Elgvin.
Han er en av tre forskere bak Fafo-rapporten «Åpne rom, lukkede rom: LHBT-personer med etnisk minoritetsbakgrunn», som er en del av den store levekårsundersøkelsen om lhbt-personer.
Rapporten handler om livssituasjonen til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (heretter lhbt) med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn.
– Det var de gruppene som fortalte om minst rom for avvik fra normene for kjønnsuttrykk og seksualitet.
Det er forsket lite på dette temaet i Norge, og transpersoner med etnisk minoritetsbakgrunn har aldri tidligere vært involvert i noen studie.
− Transpersonene vi intervjuet fortalte om mye usynliggjøring og mistro, forteller forskerkollega Kristine Bue.
– Å være etnisk minoritet og trans samtidig eksisterer på en måte ikke som identitet.
Lettest for latinamerikanere
Denne formen for usynliggjøring er en vanlig problemstilling når man tilhører flere minoritetsgrupper på en gang, mener Arne Grønningsæter, den tredje forfatteren av rapporten.
− Det er spesielt tydelig for transpersoner, sier han.
Han understreker at usynliggjøring er en spesielt effektiv diskrimineringsmekanisme.
− Man gjør folk til ikke-eksisterende og tar fra dem språket til å snakke om seg selv, sier han.
Ingen av informantene med somalisk bakgrunn oppga at de kunne leve åpent som lhbt uten å bryte helt med sin egen familie. På den motsatte enden av skalaen tydet intervjuene på at det var lettest blant latinamerikanere å leve åpent som skeiv.
− Men vi tar store forbehold om hva vi kan si ut i fra dette, understreker Elgvin.
– Utvalget er lite, så vi lager heller ingen statistikk basert på funnene.
Forsiktig åpning
− Vi intervjuet også en del pakistanere og arabere, og blant dem virket det som det var en forsiktig åpning på gang, i retning av mulighet for større aksept, særlig for homofile menn, forteller han.
– Det var noe av det som overrasket meg – jeg trodde det ville være tilnærmet umulig å være en homofil, pakistansk mann, men vi snakket med en del som var delvis åpent homofile og som fikk det til overfor familien sin, forteller forskeren.
Det kan for eksempel dreie seg om stilltiende avtaler om at tematikken ikke diskuteres, men at lhbt-statusen er kjent, og at man på den måten har klart å opparbeide seg et fungerende forhold til familien.
Dette er en problematisk balansegang man stilles overfor som dobbel minoritet, tror Grønningsæter.
− Det er ofte slik at hvis man tilhører en minoritet, kan det bli veldig viktig å forholde seg til den identiteten. Når man tilhører flere minoriteter, kan man fort bli stilt overfor valg om hva som er viktigst, mener han.
− Vi har sett eksempler på dette i en studie om homofile samer – der var det flere som følte seg stilt overfor et valg mellom å være same eller homo. Jeg tror det kan være noe av den samme problematikken her.
Skam og ære
Negative reaksjoner fra familien eller fra det etniske miljøet de har bakgrunn fra, er en gjenganger i informantenes fortellinger. Ofte er disse problemene knyttet til begreper om skam og ære.
− Mye av grunnen til at det er vanskeligere å være lhbt i disse miljøene, handler nok om hvor sterke føringer man legger på individet, sier Elgvin.
– Hvor mye betyr det kollektive versus individet? Hvor viktig er det for familien hvordan andre ser dem? Dette er nok viktige forklaringer på hvorfor det er vanskelig å være skeiv i en del minoritetsmiljøer.
Problemene knyttet til det å tilhøre flere minoritetsgrupper på én gang var et annet gjennomgående funn, og da gjerne knyttet nettopp til familie- og slektsrelasjoner. En del av de pakistanske og arabiske informantene hadde kommet frem til en pragmatisk form for delvis åpenhet – deres status som lhbt var kjent for i hvert fall deler av omgivelsene, men de måtte passe på å ikke leve «for synlig» som skeiv.
− Og her var det mange som jobbet hardt med å balansere livene sine, forteller Grønningsæter, og fortsetter:
– Det var et komplisert liv, men de levde i et slags halvåpent rom fremfor fullstendig i skjul.
Skeive migranter
Rapporten har også som den første i Norge tatt for seg skeiv migrasjon, altså personer som innvandrer til Norge fordi de er lhbt og kommer hit fordi de forventer at det vil være lettere å leve med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet her.
− Søknader om opphold i Norge basert på lhbt-status ble mer enn fordoblet fra 2012 til 2013, forteller Elgvin.
– Det skyldes nok at UDI sluttet å legge til grunn at dersom man kunne praktisere sin seksualitet i skjul, så kunne man dra tilbake til landet man kom fra. Denne praksisen endret de i 2012.
Søknadene med kjønnsidentitet og seksuell orientering som begrunnelse økte fra 23 i hele 2012, til 49 fram til september 2013.
− Men ikke alle som kommer hit som skeive migranter oppgir dette ved asylsøknaden, sier Elgvin.
– Det er også noen som kommer hit via andre kanaler enn asylprosessen, for eksempel arbeids- eller studiemigrasjon, men hvor grunnen likevel er at de vil leve som skeive her i Norge.
Vonde historier
Flere av de skeive flyktningene har opplevd alvorlige ting i hjemlandet, ikke minst transpersonene. De kan fortelle om familievold og seksuelt misbruk som straffesanksjoner for «feil» kjønnsuttrykk. En kvinnelig transperson som ble født som mann, forteller at far og to storebrødre banket henne opp og klippet av henne håret når det ble for langt. Til slutt fikk hun drapstrusler og måtte flykte. Andre forteller om fengsling, og en oppgir å ha blitt kastet ut av hjemlandet og fratatt pass og statsborgerskap.
Møtet med Norge er heller ikke nødvendigvis så greit.
− En av informantene mine, en transkvinne, hadde hatt det veldig vanskelig på asylmottaket, forteller Bue.
– Hun opplevde mange negative reaksjoner fra de andre beboerne, og det virker som det er en stor mangel på kunnskap om kjønnsidentitetstematikk på mottakene.
Mange må bidra
Mange av problemene som er knyttet til å være lhbt-person med minoritetsbakgrunn er utenfor myndighetenes kontroll, mener Elgvin.
− Det dreier seg mye om relasjoner og miljøet man har rundt seg, og der er det grenser for hva politikere kan regulere, sier han.
– Det gjør det litt vanskelig å skissere opp innsatsområder. Det er ikke ulovlig å kaste ut sønnen din etter at han har fylt 18, og det er mange sånne problemer som går igjen.
Likevel tror han at mer kompetanseutvikling i lhbt-organisasjoner og kontakt mellom minoritetsorganisasjoner og myndigheter kan være nyttig på sikt.
− Særlig når det gjelder kontakten mellom myndigheter og trossamfunn kan man nok gjøre mer for å løfte denne tematikken høyere på dagsorden, mener Elgvin.
Grønningsæter mener arbeid for åpenhet og offentlig samtale generelt er spesielt viktig.
− For eksempel tror jeg TV-serien «Jentene på Toten» var enormt viktig for å gjøre emnet trans til noe man kan snakke om på en mer avslappet og naturlig måte. Det at noe blir snakket om kan komme fordommer til livs og endre holdninger, mener han.
– Og det er jo grenser for hvor mye av dette som er et offentlig ansvar – det er mange som må bidra for å sette ting på dagsorden.
Olav Elgvin er forsker ved Fafo med arbeidsområdene islam i vesten, migrasjon og politisk teori. Han har mastergrad i Peace and Conflict Studies ved Universitetet i Oslo, og i filosofi fra Lunds universitet.
Arne Grønningsæter er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, forsker ved Fafo og har i en årrekke jobbet med temaer som barnevern, hiv/aids, lhbt og sosialpolitikk.
Kristine Bue er masterstudent i Gender Studies ved universitetet i Oslo, og skriver masteroppgave om levekår blant transpersoner med etnisk minoritetsbakgrunn.