Den myke menneskemannen

Det er en lørdag tidlig i februar, 1978. Mer enn 150 gutter og menn har møtt opp på Paxhuset i Oslo. Arbeiderbladet er til stede og rapporterer: «Norsk mannsbevegelse er et faktum».

Mennene er inspirert av nyfeministene, de ønsker å bidra med sin del i å gjøre det personlige politisk. De vil skape en ny mannsrolle, basert på kjønnslikeverd.

Det er ikke stuerent i partiene deres på venstresida, der klassekampen er kongen og kjønnskamp er puslete. Og det tar bare ett år før Ole Paus i 1979 får en hit med låta «Myk manns sang», om en mann som tror på likestilling og ikke får ligge med noen.

Bortgjemt og bortglemt

Historien om den bortglemte bevegelsen fortelles i sosialantropolog Jan-Kåre Breiviks kapittel «Superguttene – den norske Mannebevegelsen på 1970- og 1980-tallet», i boka Da det personlige ble politisk: Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet.

- Den ble fort glemt i den nye tidsånden på 80-tallet, og det de sto for ble latterliggjort i stor utstrekning, sier Breivik, som har intervjuet 15 av mennene som var med i mannsbevegelsen.

- De som var med har heller ikke frontet den noe særlig i ettertid, påpeker Breivik.

Han kjenner ikke til noen annen eksisterende forskning på den norske mannsbevegelsen.

Snakke sammen

De første mannlige samtalegruppene som er kjent oppsto i 1973 i Oslo. Også i Bergen, Trondheim og Stavanger, og på noen få mindre steder, ble lignende grupper opprettet.

Hvor formelt mannsbevegelsen organiserte seg etter møtet i 1978 vet vi ikke. Breivik har forsøkt å søke opp medlemsarkiv uten hell. Arbeiderbladet rapporterer at bevegelsen skulle ha flat struktur. Og de skulle jobbe akkurat som nyfeministene, med bevisstgjøringsgrupper på 5-10 menn som skulle møtes og drive med «følelsesmessig bearbeiding og likeverdig deling av erfaringer».

- De organiserte seg med et klart mål om både personlig og samfunnsmessig endring i likestillingens navn, sier Breivik.

En av informantene hans, anarkisten Arnstein Bjørkly, var med i «Maskulin frigjøringsgruppe», som møttes to ganger i måneden på det meste, og holdt det gående fra 1974 til 1975. Arnstein mener at: Det viktigste vi gjorde, var vel at vi var den første generasjonen som satte oss ned og pratet sammen.

Kjønnskamp

- Den myke menneskemannen var positivt ladet fra flere hold, ikke minst fra mannsbevegelsen selv, påpeker Breivik.

- De kalte seg menneskemenn ettersom fokuset var at menn først og fremst er mennesker med fellesinteresser med kvinner. Den myke menneskemannen hadde flere strenger å spille på enn den mer tradisjonelt maskuline mannen. Han viste omsorg og følelser og var en god samtalepartner.

Og de kastet seg inn i arbeidet, mennene i bevisstgjøringsgruppene. De snakket om den dysfunksjonelle mannsrollen, om barndommen, om kjærestene sine, om sex. De innså at de var koblet til sine mødre gjennom navlestrengen, og de oppdaget hvor fastlåste de var i sine kjønnsforståelser.

«Vi hoppa ned fra Mannssjåvinismens Tårn uten livbelte eller fallskjerm på», skriver Arnstein Bjørkly i En bok om menn, en viktig inspirasjonskilde til mannsbevegelsen. «Vi måtte avdekke frustrasjon overfor vår egen kjønnsimperialisme og ubevisste dyrking av pikken som et varmt våpen». Etter en krangel med kjæresten sin tok han gjerne oppvasken, for å liksom runde av.

Lilla skjerf

For det var ikke så lett å formulere og praktisere en ny type mannsrolle. Den myke menneskemannen ble automatisk en motpol til datidens mannsideal, den norske etterkrigsmaskuliniteten. Mellomposisjoner var ikke tilgjengelige.

- Det å bli mann handlet om å gå inn i en forsørgerposisjon. Dette var i perioden at husmorfenomenet var som mest utbredt, sier Breivik.

Den nye mannen skulle dessuten se annerledes ut. Langt hår, skjegg og lilla skjerf var tingen.

- Idealet var en streng kleskodeks som ikke ga rom for mye variasjon. Så når disse lilla sjalene kom i sin tid, så brøt det drastisk med det grå preget som skulle være på menn i arbeid.

Forskeren understreker at dette gjaldt middelklassemennene, som utgjorde majoriteten av mannsbevegelsen.

- I nåtidens lys kan det se litt latterlig ut, det som foregikk på den tida. Men mye av den protesten i den estetiske dekorasjonen, måten man ville se ut som en kontrast, det var provoserende.

Seksualitet versus papparettigheter

Også var de ikke nødvendigvis helt enige innad.

- Det var noen som var mindre opptatt av den seksuelle frigjøringen og det å utvide horisonten, de var mer opptatt av retten til å kjempe for det å være far, sier Breivik.

- Da ble forholdet til kvinner og kvinnebevegelsen mer anstrengt.

En av Breiviks informanter, Stein Fosslie, forteller at det etter hvert «var noen som var mer opptatt av å finne ut hva det essensielle maskuline var».

Disse sinte heterofile mennene som ville ha barna sine, jeg følte ikke så mye at det var mannsrollen som var det interessante for dem. Det var mer å finne et forum hvor de kunne få støtte til å jobbe mot kvinnene.

Fosslie, som også var aktiv i homobevegelsen, forlot etter hvert mannsbevegelsen og startet heller opp «Soperligaen».

- Man kan se paralleller her til dagens ny-maskulinitetsbevegelse, som har fokus på den såra mannen med behov for aksept for sitt krav om å få være mer med sine barn, sier Breivik.

- Men dette var ikke en del av mannsbevegelsens utgangspunkt, som jo var uttalt støtte til feministene og deres krav. Om barnehage, abort, prevensjon, og åpenhet for andre måter å leve på.

Fra ord til handling

Mennene i mannsbevegelsen sleit dessuten med å overføre teori til praksis. Det var lettere å snakke om husarbeid og barneomsorg enn å gjøre det.

- Flere av dem jeg intervjua sa at det var veldig utfordrende å være det de ønsket å være. De var oppdratt i et kjønnskonservativt regime, ferdighetene og måten å være på kom fra foreldregenerasjonen, fra mødre som behandlet bror og søster forskjellig. De følte seg inkompetente, sier Breivik.

En sentral inspirator til mannsbevegelsen, Erik Rudeng, en av redaktørene til En bok om menn, sier til kampdager.no (nå publisert på kvinnehistorie.no) at

Det er forskjell på velvilje og praksis. Kontrasten mellom mine opplyste, velvillige meninger og den personlige beredskapen til å møte krav om fundamental endring av livstilen ble nesten ikke til å bære. (…) Jeg husker all tiden jeg tilbrakte på Blindern barnestuer der foreldrene skulle være med å stelle og legge ungene, seminarene jeg ikke rakk, fristene som ikke ble holdt, det politiske arbeidet jeg ikke fikk gjort. Alt dette nokså selvfølgelige føltes den gangen nytt og opprivende.

En bok om menn

Boka til Rudeng (med flere), En bok om menn: Mot en ny mannsrolle, kom ut i 1976 og ble en viktig inspirasjon for mannsaktivistene. Boka besto av både norske og oversatte tekster fra USA og Danmark, og diskuterte og dokumenterte de undertrykkende og begrensende aspektene ved mannsrollen. Samtidig var det vanskelig å oppnå enighet om at også menn var ofre for patriarkat og kapitalisme. Menn hadde jo makta.

- Når menn ble sett på som både undertrykket og de som undertrykte ble det vanskelig å fremme sterke krav i mannefrigjøringens navn, sier Breivik.

- De var representanter for en del privilegier som de frivillig ønsket å gi opp. Men det å bli sett på som privilegerte representanter for undertrykkerne gjorde at noen opplevde skam rundt det å være mann. 

Støtte og skepsis

Store deler av kvinnebevegelsen, særlig feministbladet Sirene, støttet den nye mannsbevegelsen. Samtidig hadde kvinnebevegelsen et uavklart forhold til maskulinitet og menns «natur», hevder Breivik.

Menn var både allierte og mulige undertrykkere. Deler av kvinnebevegelsen mente mennene bare burde støtte dem, ikke lage sin egen fraksjon.

I 1982 skrev Sirene en artikkel om mannsbevegelsen med tittel «To hete år og en supermyk sorti»: Med sprek potens reiste den seg en vinterdag i februar 1978 og holdt stand til en gang ut på seinhøsten 1980. Da falt den sammen – av mykomani.

- Det var sikkert gøy å skrive den reportasjen, det er en morsom formulering, kommenterer Breivik.

- Men samtidig bidro Sirene her til å forsterke forståelsen av den myke mannen som noe latterlig. De var kanskje ikke så bevisste på at språket som ble brukt var et speilbilde på en kjønnsretorikk som de ville reagert på hvis det gjaldt dem sjøl.  

Freakshow

Det viste seg vanskelig å få gjennomslag for en ny myk mann. Motstanden var større enn forkjemperne, kampsakene var utydelige, og karikaturen lurte rett rundt hjørnet.

- Noen av de jeg intervjua sier at de fikk kalde føtter da de nærmet seg 80-tallet, for da var de allerede satt i bås. Hvis de skulle uttale seg ble det bare til at de deltok i en form for freakshow, som den rare myke mannen, sier Breivik.

To av informantene hans trakk seg fra prosjektet fordi de syntes det ble for pinlig. Noen av dem har fortsatt en gruppe som heter «Myke menns forening». Mange er enige i at det å være med i mannsbevegelsen endret livene deres til det bedre, at det gjorde dem til bedre menn, partnere og fedre. Og de mener menn i dag har en friere og mer mangfoldig maskulinitet å forholde seg til enn de hadde på 70-tallet.

En av Breiviks informanter hevder at det ikke var latterliggjøringen som drepte den myke mannen:

I dag så ser jeg jo det at den myke mannen er like mye en felle som machomannen. Alt handler om det å være balansert, og ikke minst det at man er seg selv, og at det er mange måter å være mann på.