Vi er kjønn i himmelen

– Jeg er opptatt av hva tekster gjør med oss. Hva betyr tekstene og hva vil de med verden?

Åste Dokka har nylig disputert med en avhandling om frelsesteologi, hvor hun leser to tusen år gamle teologiske tekster opp mot moderne feministisk teori. Innenfor denne rammen diskuterer hun hvorvidt vi gjenoppstår som kjønnete vesener.

– Judith Butler sier noe om samtiden, mens Ireneus er en sentral teolog fra 100-tallet. Studien er et forsøk på å bringe hans teologiske spørsmål inn i samtiden, forteller hun.

– Jeg har gjort en fortolkning av tekstene. Det vil si at jeg har lest dem som bærere av mening, som uttrykk for et meningsinnhold. Jeg leter etter hva tekstene vil si meg.

Dokkas forskning er dermed et bidrag til den kristne dogmatikken, som tar sikte på å beskrive hva som er, og har vært, kirkens lære til ulike tider, samt å si noe om hva den kan være i vår tid.

Konflikt

– Selv om Butlers og Ireneus’ menneskesyn er i konflikt, og de selv tilhører forskjellige tider og steder, prøver begge tenkerne å si noe om hva et menneske er, påpeker hun.

– Ireneus mente at sannheten om livet ligger bak oss. At frelse er å vende tilbake til den Gud opprinnelig hadde tenkt at du skulle være, tilbake til Adam og Evas paradis. Samtidig er ikke frelse kun tilbakevendelse, men også å føres framover. Ireneus så mennesket som et barn som vokser inn i himmelen, inn i fullkommenheten.

Det handler om at frelse er å bli seg selv fullt ut.

Dette synes Dokka er en sympatisk tankegang.

– Det handler om at frelse er å bli seg selv fullt ut, og det er en tanke som har festet seg veldig i kristendommen, sier hun.

– Det betyr at mennesket har en essens. At noe i oss er stabilt. Mens Butler mener at mennesket er uten essens eller kjerne. At vi blir til gjennom sosiale relasjoner, i språket. At vi er et produkt av her og nå.

Synet på mennesket som noe som blir til underveis er, ifølge Dokka, utbredt i vår tid.

– Noen har satt spørsmålstegn ved at jeg har valgt å lese Ireneus opp mot Butler, som ikke er teolog, men jeg mener det er både fruktbart og nødvendig å lese teologisk tekster opp mot andre tekster i samtiden. Også dem som ikke er teologiske.

Les også: Apostelen som skiftet kjønn

Relasjoner

Hun har beholdt Ireneus’ tanke om frelse som vekst, men bruker Butlers innsikter om mennesket som blir til gjennom sosiale relasjoner.

– Vi vokser gjennom relasjoner, på godt og vondt. Relasjoner består jo som kjent av både kjærlighet og brudd, sier Dokka.

Hun konkluderer med at synd er brudd på relasjoner, mens oppstandelsen innebærer en heling av relasjonene. Arrene er der, men helbredet. Og den oppstandne kroppen har også kjønn.

Hvis livet vi lever her og nå er det som skaper oss og gjør oss til mennesker, inkluderer dette kjønn.

– Hvis livet vi lever her og nå er det som skaper oss og gjør oss til mennesker, inkluderer dette kjønn. Og hvis frelse er å ta med det sant menneskelige inn i himmelen, innebærer dette også kjønn.

Spørsmålet om hvorvidt vi tar med oss kjønnet vårt inn i livet etter døden, er en naturlig konsekvens av synet på kjønn i den tidlige kristendommens historie.

– Man mente at kvinner ble menn etter døden, i frelsen. Å være kvinne var forbundet med synd, og et åk blant annet Paulus så det som naturlig at man ble befridd for i himmelen.

Les også: Finner likestilling i koranen og bibelen

Frelses med kropp

Det at den kristne oppstandelsen er kroppslig, er en god ting, ifølge Dokka.

– Konsekvensen er at kroppen blir betraktet som verdifull, en god ting som er villet av Gud i utgangspunktet. Og som har betydning for kristendommens syn på kjønn og seksualitet.

Jeg ønsker å delta i samtalen om hva teologi skal være.

Å tenke på synd som ødelagte relasjoner er for øvrig ikke nytt, også Luther så på frelsen som en gjenoppretting av relasjonen til Gud, ifølge Dokka. Det nye er at hun knytter også dette til en samlesning av Ireneus og Butler.

– Jeg ønsker å delta i samtalen om hva teologi skal være, og håper at avhandlingen min kan være et bidrag i så måte, sier hun.

– Det betyr ikke nødvendigvis at jeg har kommet frem til noe radikalt nytt. Men man får testet holdbarheten i gamle tekster, og kanskje er svaret at de fremdeles gir mening i vår egen tid, men på en litt annen måte enn før.

Dokka valgte å skrive om frelsesteologi fordi det, slik hun ser det, er nært knyttet til hvordan vi ser på livet vårt og hvordan vi lever det.

– Når vi snakker om hva som skjer med oss når vi dør, har det samtidig stor betydning for hvordan vi ser på livet før døden, sier hun.

– Himmelen har alltid vært en speiling av idealtilværelsen, og dermed også av tilværelsen slik man så på den der og da, eller her og nå.

Feministisk kritikk

Hun kaller spørsmålet om kjønn for "en god sten i skoen" for teologien og henviser til at den feministiske kritikken har vært avslørende på flere punkter.

– Den feministiske teologien har vært en ressurs for teologien som helhet i det at den har lett etter de glemte tingene; de gjemte historiene og de navnløse kvinnene, sier Dokka.

Teologien har vært dominert av hvite, europeiske, akademiske menn.

Hun mener den feministiske kritikken har virket skjerpende på teologien og fått den til å forstå at den alltid er kontekstuell.

– Teologien har vært dominert av hvite, europeiske, akademiske menn, som trodde at tankene deres var allmennmenneskelige. At det ikke var slik forsto de først når de andre begynte å snakke: kvinner, fattige og fargete, understreker Dokka.

– Feminismen har medført kritisk bibelfortolkning på flere nivåer. I tillegg til å hente frem glemte ting, har man vært kritiske til selve teksten og kritisert Gud og Jesus, eller våre tanker om hva Gud er. Er Gud mann? Hvordan snakker vi om Gud og hvorfor? Feminismen har også bidratt i kampen for likestilling i kirken og innsetting av kvinnelige prester.

Les også: Frelse gjennom fødsel?

I tiden

Dokka mener det er viktig at teologien tar samtiden på alvor.

– Mening blir til i et konglomerat av tanker. Ved å lese teologiske tekster opp mot tekster i samtiden, utsetter man teologien for samtiden, sier hun.

Hun mener dette både er viktig og helt nødvendig for å holde teologien levende.

En teologi som ikke forholder seg til samtiden har begrenset verdi.

– En teologi som ikke forholder seg til samtiden har begrenset verdi. Vi trenger nye fortolkninger, men det trenger ikke nødvendigvis innebære radikale brudd, påpeker hun.

Hennes forskning er nettopp et eksempel på at man kan snakke om gamle og nye tekster innenfor den samme rammen.

– Jeg har gjort et forsøk på nyfortolkning av Ireneus, som jeg mener har fungert.

– Hvem kan bruke forskningen din og hva kan den brukes til?

– Jeg håper jo at arbeidet mitt kan dryppe ned på dem som studerer teologi og underviser der. I så fall vil forskningen min kunne bidra til at når man snakker om frelse og om mennesket, snakker man ikke kun om dem som statiske størrelser. Jeg håper også at min måte å lese det gamle og det nye sammen på kan være et eksempel for andre teologer.