Ebba Haslund: Linjer bakover

Da jeg debuterte fredssommeren 1945, fikk novellesamlingen min stor oppmerksomhet. Jeg hadde lest en innsmuglet roman av en svenske som forsøkte å beskrive livet i det okkuperte Norge. Men det er jo ikke slik, tenkte jeg oppgitt. Jeg måtte prøve å skildre hvordan det egentlig var. Så skrev jeg om hverdagen under okkupasjonstiden, hvordan vanlige kvinner og menn – Og menn – taklet en ny og skremmende virkelighet...

Det neste jeg ville prøve å skildre, var unge jenters liv. Litteraturen var full av kvisete unge menns besværlige oppvekst. Men jentene var stort sett fraværende. Kvinnebildene i verdenslitteraturen var oftest stereotype: den gode mor, den uskyldige ungpiken, Zantippe, Forførersken, den stakkars Gretchen, den tålmodig ventende Solveig. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av dem. Romanen Siste halvår skildrer en gruppe jenter på en pikeskole den siste tiden før artium. Konsulenten advarte meg. Dette ville bli et mageplask ned i den lite påaktede barne-og ungdomslitteraturen etter en flying start som seriøs forfatter. Hun fikk rett. Boken fikk ikke tilnærmelsesvis den omtale som novellene hadde fått og ble karakterisert som en utmerket ungpikebok.

Det var ille, men verre skulle det bli.

I romanen Det hendte ingenting fulgte jeg tre av disse jentene over på Universitetet i Oslo i slutten av 1930- årene, den tiden jeg selv studerte der. Unge kvinnelige akademikeres verden måtte da være et rimelig emne for seriøs litteratur. Å nei, ikke i 1948. En eneste kritiker sammenlignet boken med ’den unge Undset’, de øvrige, de var ikke mange, mente den var en utmerket ungpikebok. En av dem anmeldte forfatterens ansikt å omslaget. Hovedpersonen var en usedvanlig uskjønn ung kvinne, men ifølge fotografiet var jo forfatterinnen riktig pen. Merkelig. Mottagelsen var nær ved å sette stopper for forfatterkarrieren. For denne boken var skrevet med hjerteblod. Den sprang ut av min magisteravhandling om den østerrikske dikteren Rainer Maria Rilkes prosaverk, Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge, der hovedtemaene er lidelsen, døden, kjærligheten. Prosjektet var ambisiøst. Retten til å være annerledes har gått som en rød tråd gjennom mitt forfatterskap. Hovedpersonen ligner overhodet ikke på det gjengse ungpikeidealet. Hun er usedvanlig lite pen, utpreget intellektuell, utmerker seg i studiet: historie hovedfag.  Og forelsker seg i en medstudent, en ung kvinne. Meningen var å skildre en stor kjærlighet som ikke bare var forbudt, men ble oppfattet som skammelig av omverden og av den elskende selv. Men hva skjer med et menneske som fornekter sine dypeste inderligste følelser, det forkrøples og stivner. En kritiker i en liten provinsavis skrev for øvrig at denne perverse boken aldri burde kommet ut. Det gledet meg litt i all elendigheten. Deretter gjorde jeg presis som min egen hovedperson, fornektet og skammet meg. ’Nyttige skriveøvelser’, mjauet jeg, når jeg senere holdt foredrag om mitt forfatterskap. Inntil et par nyfeminister grov Det hendte ingenting frem fra bibliotekene. Ut kom den i 1981 i nyutgave, og nå ble det kronikker i storavisene, eget seminar i Tromsø, der også Siste halvår ble trukket frem som den første kollektivroman om unge jenter. Den kommer jo ikke i nærheten av Gerd Brantenbergs mesterverk Sangen om St.Croix, men var tross alt et forsøk i en ny genre. Det hendte ingenting kom ut i USA i 1987 og står på pensumlisten i professor Nissens forelesningsserie om engelskspråklig homofil litteratur. Det som har gledet meg mest, er at svært mange homofile, gutter og jenter, har tatt den til seg og går god for de følelsene jeg skildrer.

Krise i august fra 1954 ble lansert som ekteskapsroman. ”En kvinnes martyrium” sto det på vaskeseddelen. Martyren var en meget sterk kvinne, en firebarnsmor i førtiårene, en eksponent for  den nye tidsånden, da velstanden vokser frem, men til dels på bekostning av de åndelige verdier. Både mann og barn får lide for hennes ensidige vektlegging av det materielle. Det gjelder å ha det godt, gjøre det godt, fremstå som mest mulig vellykket utad.

Mine romaner var psykologiske romaner, ifølge kritikerne, for det var det kvinner skrev. En lettelse var det, da litteraturhistorikeren Willy Dahl proklamerte i slutten av 70-årene at de var samfunnskritiske og sørget for at Krise i august kom i nyutgave i 1982. I 1980 holdt jeg for øvrig et foredrag om moderne norsk kvinnelitteraturved St. Olafs College. Jeg påviste da at to av Forfatterforeningens medlemmer av hunkjønn skrev psykologiske romaner. De øvrige skrev samfunnskritiske, i blant forkledd som historiske romaner, krim, fantasy dvs. i de samme genre som sine mannlige kolleger.

I 1964, da jeg begynte som foreleser i engelsk litteratur ved Statens bibliotekskole, satte jeg naturlig nok klassikeren Jane Austen på pensumlisten. Og fikk beskjed om at det gikk ikke, for hun var klassifisert som barne- og ungdomsforfatter.

Ved alle de litterære arrangementer jeg deltok, bokmesser, møter med bokhandlere og lignende, ble jeg presentert som ’fru’, mennene som ’forfatter’ uansett om jeg var den eneste etablerte skjønnlitterære forfatteren og mennene debutanter eller forfattere av bøker om hagestell. Min studiekamerat, Carl Fredrik Engelstad, var magister Engelstad, mens jeg som i tillegg til magistergraden også var cand. philol., var og ble fru Haslund. Også i Forfatterforeningen foregikk det atskillig kvinnediskriminering. ’En dame som Ebba Haslund’ kalte gamle Olav Dalgard styremedlem Haslund. Mens unge Dag Solstad raste mot at ’fru Solveig Grieg, Solveig Christov, hadde fått et lite reisestipendium. Arbeidsstipendium var det få kvinner som fikk. ”Min mann er mitt arbeidsstipendium,” sukket Sidsel Lange-Nielsen resignert, etter at hun som høyst etablert og kritikerrost forfatter fikk avslag på sin søknad. Selv søkte jeg og fikk i 1970 Bærums kunstnerstipendium. Da skrev Alf Hartmann i VG en rasende petit om denne ’husmoren’ som hadde den freidighet å stå frem i Bærum Rådhus og takke for den store sum hun hadde mottatt av skattebetalernes surt ervervede inntekter. Husmor! Jeg var vel like lite husmor som Hartmann, og stipendiebeløpet var en brøkdel av det jeg årlig betalte i skatt.

I 1974 ble den langvarige konflikten mellom forfatterne og forleggerne om honorarene for litterære tekster i skolebøkene løst ved voldgift. Vår delegasjon besto av formann Haslund, styremedlem Sissel Lange-Nielsen og varamedlem til styret Thor Thorsen. I referatet vi siden fikk, sto det at Forleggerforeningen var representert ved direktør ditt og direktør datt (alle tre var menn). For Forfatterforeningen møtte – jeg siterer – fru Ebba Haslund, fru Sissel Lange-Nielsen og forfatteren Thor Thorsen.

Å jo, vi er da kommet litt lenger i dag.