Margunn Bjørnholt: Fra ektefelledelt arbeidstid til likestilt foreldreskap
Dette er en kommentar skrevet av forsker Margunn Bjørnholt. Kommentaren beskriver et forskningsprosjekt og ble publisert 10.03.2017.
Prosjektet "Ektefelledelt arbeidstid" ble gjennomført som et aksjonsforskningsprosjekt av Erik Grønseth, på intitiativ fra Norges familieråd ved Ola Rokkones i første halvdel av 1970-tallet.
Målet var å fremme likestilling mellom kvinner og menn ved å dele mer likt på det lønnede og ulønnede arbeidet og få bedre tid til familien ved å omfordele det lønnede arbeidet –motsatt en modell med to heltidsarbeidende foreldre.
Prosjektet rekrutterte i alt 16 par, der både mann og kone jobbet deltid og delte på omsorgen for barna og stell av hus og hjem.
Jeg har intervjuet de samme parene på nytt 30 år etter, og skal her presentere noen av resultatene så langt, med særlig fokus på mennenes rolle.
Utfra dette vil jeg trekke noen linjer i synet på menns rolle i forhold til likestilling fra 1970-tallet, slik det kom til utttrykk i dette prosjektet, til dagens syn på menn og likestilling med vekt på å likestille menn som foreldre. På grunnlag av dette reiser jeg spørsmål om hvilke konsekvenser det endrede synet på menn og foreldreskap får for kvinner som mødre og for likestilling mellom kvinner og menn.
Les mer om Margunn Bjørnholts forskning på disse mennene her:
Mannens fulltidsjobb er ikke oppe til forhandling
Menn i nøkkelrolle
Menn spilte en nøkkelrolle i prosjektet. Ikke bare var det to menn som sto bak – og en tredje, Lars Grue – tok magistergraden på delingen av husarbeid blant eksperimentparene.
Prosjektdesignet tilla også menn en nøkkelrolle, gjennom å ta utgangspunkt i en endring av menns arbeidstilpasning, som også tittelen på sluttrapporten gjenspeilte, der det het Også mannen på deltid i yrkeslivet.
Det viste seg også at mennene spilte en hovedrolle når det gjaldt å ta initiativ til ordningen. Konene ble beskyldt for å ha tvunget mannen til å jobbe deltid og gå hjemme, men det viste seg at mennene i høy grad selv tok inititiv, var pådrivere eller medvirket til ordningen.
Spesielle menn
Hvem var så disse mennene? Biografisk sett var det spesielle menn, der en stor andel enten hadde mistet en av foreldrene, eller en av foreldrene var syk. Videre hadde en betydelig andel av mennene yrkesaktive mødre. Et fellestrekk var at de hadde fått tidlig ansvar for husarbeid i oppvekstfamilien.
Flere uttrykte også beundring for egne, dobbeltarbeidende mødre, mens det ikke var noen tendens til at deres egne fedre hadde skilt seg ut i forhold til den tradisjonelle mannlige forsørgerrollen eller vært spesielt nærværende. Dette er i overensstemmelse med annen forskning på likestillingsorienterte menn, som også finner biografiske særtrekk, som tapsopplevelser, yrkesaktive mødre og husarbeid som fellestrekk ved likestillingsorienterte menn.
Ridderlighet, egennytte og rettferdighet
Når det gjaldt motivasjonen for å fremme likestilling i egen familie, var hensynet til å fremme konas karriere og personlige vekst et tema som gikk igjen. Grunnene kunne være iblandet egennnyttte, som at hun ville være en mer spennende samtalepartner, at hun ble mer attraktiv når hun ikke bare var hjemme etc. Det å fremme konas karriere og ikke la familie og barn hindre hennes karriere var også en del av det å være en moderne og radikal mann.
Rettferdighet var også et argument; når kona hadde utdanning som de selv, var det riemlig at også hun fikk utnytte sin utdanning og gjøre karrriere, eventuelt om hun ikke hadde utdanning. – Og motsatt, når en hadde fått barn var det rimelig at også han deltok i omsorgen for dem.
Husarbeid og barn - to sider av samme sak
Husarbeid fremsto som et viktig tema, og for noen kom deling av husabeidet før deling av omsorg for barn.
Barna ble i hovedsak sett som del av felles familieforpliktelser og som et felles ansvar for foreldrene. Lars Grues magisteravhandling viste imidlertid at også i disse likestillingsorienterte parene var barneomsorg likere fordelt enn husarbeidet, og at ulike oppgaver innen husabeidet fortsatt var kjønnet. Dette er også i tråd med hva man finner i dag.
Menn og likestilling på 1970-tallet
Mennene i prosjektet representerer en partnerorientert likestilling, der det tas for gitt at likestilling er noe menn selv må skape ved å gi rom for og fremme partners egenutvikling og karriere. Dette ses også som noe som tjener menn selv gjennom bedre parforhold og en mer attraktiv partner.
Husarbeid var en viktig del av deleprosjektet, og mennene så på arbeidet i hjemmet som likeverdig med det betalte arbeidet. Her kan en ane både en gjenklang fra husmoræraen og muligens også en effekt av at man i prosjektet la vekt på å få detaljert informasjon om delingen av husarbeidet.
Foreldreskapet ble sett som en del av felles familieforpliktelser, gjennom ordningen med deltidsarbeid og foreldreskift delte man på driften av hele hjemmet. Ingen av fedrene skilte ut forholdet til barna som noe eget som de kunne velge uten å ta omsorg også for husarbeidet, selv om man innrømmet at man kanskje ikke hadde helt like standarder og at man ikke delte likt på alt.
Det ble tatt for gitt at de som menn måtte bidra til likestilling i egen familie gjennom å ofre noe, som de gjorde ved å jobbe deltid og utsette seg for samme risiko på arbeidsmarkedet som kvinner som reduserer arbeidstiden for å ivareta omsorgsforpliktelser, og ved å påta seg tradisjonelt kvinnelige oppgaver i hjemmet.
Utgangspunktet var humanistisk og profeministisk. Når de så seg tjent med å fremme likestilling handlet det om å utvide eget repertoar og om retten til å være menneske, og likhet, ikke forskjell, mellom kjønn var i sentrum.
Menn og likestilling i dag
Synet på menn og likestilling på 1970-tallet, slik det blant annet kom til uttrykk i prosjektet Ektefelledelt arbeidstid, er på flere måter forskjellig fra tenkningen om menn og likestilling i dag.
Mens 1970-talls-mennene så endring i relasjonen til partner og fordelingen av ansvar og oppgaver innen parforholdet som det viktigste for likestilling i familien, er det i dag far-barn-relasjonen som vektlegges.
Mens 1970-talls-mennene vektla foreldreskap som del av felles familieforpliktelser, kan dagens barneorienterte maskulinitet best forstås som del av et individuelt og dels konkurrerende foreldreskap, der mor må ut for at far skal komme inn. Sammenhengen mellom den barneorienterte maskuliniteten og likestilling i parforholdet er ikke entydig.
Mens 1970-tallsmennene så foreldreskapet som en del av husholdsarbeidet og driften av hjemmet, synes farskapet i dag å ses som noe selvstendig og atskilt fra husarbeidet, og husarbeid inngår ikke som en selvsagt del av det gode farskapet.
Fra å bidra til likestilling mellom kvinner og menn er likestilling blitt noe menn mangler og skal få ved å bli likestilt som foreldre, og formelt likestilt foreldreskap og økte fedrerettigheter blir et virkemiddel for likestilling.
Fra et profeministisk og humanistisk utgangspunkt på 1970-tallet, er tenkningen om menn og likestilling i dag i større grad preget av liberalistiske og antifeministiske undertoner. Fra å vektlegge likhet og sosialt foreldreskap, vektlegges kjønnsforskjell, betydningen av biologisk farskap og retten til å være mann og far.
Det likestilte foreldreskapet – virkemiddel eller hinder for likestilling mellom kvinner og menn?
De siste 25 årene har vært preget av økende grad av formell og rettslig likestilling av mødre og fedre som foreldre.
Permisjonsrettigheter ved fødsel er i økende grad gjort kjønnsnøytrale, slik at mødre og fedre kan dele fødselspermisjon seg imellom og fedrenes stilling som omsorgspersoner er styrket gjennom egen pappakvote og økte rettigheter ved samlivsbrudd.
Til tross formell likestilling av mødre og fedre, er foreldreskapet fortsatt sterkt kjønnet, og representerer ulike praksiser som får ulike konsekvenser for kvinner som mødre og menn som fedre.
Morskapet medfører et større ansvar, mer arbeid og større belastninger og omkostninger for kvinner, enn farskapet gjør for menn. Formell likestilling av foreldre og forskuttering av rettigheter til fedre kan ses som en proaktiv reguleringspraksis, basert på et håp om et fremtidig omsorgsbidrag fra menn. Man ser på og behandler fedre og mødre som om de utøvet et likestilt foreldreskap, i håp om at praksis vil følge etter.
Problemet er at dette ikke kan tas for gitt.
Kombinasjonen av økte rettigheter for fedre, krymping av morskapet i likestillingens navn og kvinners fortsatte hovedomsorgsansvar og økte forsørgeransvar for barn kan tvert om føre til at kvinners handlingsrom som mødre og mødres muligheter for mestring minsker.
Ideen om farskapet og forestillingen om fedrerettigheter som virkemiddel for likestilling får forrang foran hensynet til kvinners fortsatte hovedansvar for barn. Dette fører til økt belastning på mødre, og til at den kjønnede skjevdelingen av byrder og rettigheter forverres.
Spørsmålet er om det å likestille foreldre bidrar til likestilling mellom kjønnene eller om kjønnede foreldrepraksiser burde gjenspeiles i den rettslige og velferdspolitiske reguleringen av foreldreskapet.
Videre er det et spørsmål om man igjen burde vende blikket mot arbeidslivet og parforholdet som arenaer for å fremme likestilling mellom kvinner og menn.
Av Margunn Bjørnholt