Indremisjonen – et blivende sted?

Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Indremisjonen (IM), er i dag slått sammen med Santalmisjonen til Normisjon. Dette er en av de største lutherske lekmannsbevegelser i Norge. De er del av Den norske kirke, men med åndelige røtter i Hauge-bevegelsen. Normisjon har egen ungdomsorganisasjon og to bibelskoler som er i ferd med å få status som høgskoler. Teologisk tilhører organisasjonen den mest konservative delen av Den norske kirke. Det gjelder blant annet i spørsmål knyttet til frelse og fortapelse - og til homofili. Da Ingrid Bjerkås i 1961 ble ordinert som første kvinnelige prest i Den norske kirke, så Indremisjonen det som et forfallstegn. I det siste har det imidlertid skjedd noen endringer i organisasjonens syn på hvilke posisjoner kvinner kan inneha.

– Normisjon åpnet i fjor høst (2002) for kvinnelige prester. Det er kjempepositivt, og jeg håper avhandlingen min kan ha bidratt litt til det, sier Tone Stangeland Kaufman, Inntil nylig kunne ikke kvinner være generalsekretær eller rektor på en av bibelskolene. Indremisjonen var motstandere av kvinners prestetjeneste, og ordinerte kvinnelige teologer ble ikke ansatt i organisasjonen. Fram til 1999 var også stillinger som kretssekretær stengt for kvinner, til tross for at de i en årrekke kunne konstitueres som kretssekretærer. Det vil si: hvis ingen menn var aktuelle til stillingene, kunne IM ansette kvinner midlertidig – i påvente av at en egnet mann skulle dukke opp. Ferdig utdannet som teolog og med en mulig framtidig ordinasjon til prestetjeneste, ville ikke Tone Stangeland Kaufman kunnet jobbe i organisasjonen som hun har vært med i siden ungdomsklubben. Dette var den direkte bakgrunnen for valg av tema for avhandlingen: Hun ville sette spørsmålet om kvinnenes posisjon i Indremisjonen på dagsorden.

Teologi og praksis

Spesialavhandlingen bygger på dybdeintervjuer med sju kvinner. De var på tidspunktet for intervjuene enten ansatte ledere i Indremisjonen, tidligere ansatte som nå er ordinert til prestetjeneste utenfor IM, eller potensielle unge ledere. I tillegg har Tone Stangeland Kaufman studert Indremisjonens historie og organisasjon.

– De historiske røttene handler ikke om motstand mot kvinnelige prester. Hans Nielsen Hauge oppmuntret kvinner både til å være aktive deltakere i møtene og til å tale offentlig. Hadde de fått en slik nådegave, skulle de bruke den. Han var svært moderne i sin tolkning av utlegningene til apostelen Paulus om at kvinner ikke skal tale i forsamlinger, forteller hun.

Men da ’Det norske lutherske Indremisjonsselskab’ formelt ble dannet, og hierarkiet i organisasjonen kom på plass, ble kvinner utelukket fra å forkynne. Så sent som i 1978 understreket Lærerrådet ved Bibelskolen at kvinnen skal være underordnet mannen i hjem og menighet. Unntaket var krigsårene. Da måtte kvinner brukes i utradisjonelle roller.

– Det synes å være et mønster at kvinner slipper til i nye oppgaver når det er mangel på menn, og at dette noen ganger er en mulighet til å bryte gammel praksis, skriver Kaufman.

Så kan man lure på hvor dypt den teologiske begrunnelsen for regler og ordninger egentlig stikker.

Blant kvinnene Kaufman intervjuet var det enkelte som hadde opplevd å ha stillinger midlertidig, mens det ble lett etter passende menn. Dette ble forsvart med at hyrdeansvaret ble flyttet til en annen i organisasjonen. Samtidig opplevde de at det var uklart for de fleste hva hyrdeansvaret besto i, og hva som var konsekvensene av det.

– Kvinnene jeg intervjuet, lurer på om det er praktiske og pragmatiske forhold som styrer IM, mens det teologiske grunnsynet beholdes som en legitimerende faktor, understreker Tone Stangeland Kaufman. Slik en av de sier:’Man gjør det som er praktisk, og så ligger prinsippene bare der.’

På bunnen av hierarkiet

At normene og verdiene organisasjonen bygger på anses for å være gudegitte og hellige legger opplagt en brems på endringer, både når det gjelder organisasjonsstruktur og kultur. Men i tillegg mener Kaufman at ulike forventninger til kvinner og menn betyr mye.

– Kvinnene forventes å delta i praktisk arbeid, diakonale tjenester, barnekor og forbønn. Det mangler alternative kvinnelige forbilder. Mine informanter hadde, da de deltok i barne- og ungdomsarbeidet, for det meste sett kvinnene på bedehuskjøkkenet eller på søndagsskolen. Det forventes at de skal være stillferdige, beskjedne og ikke ’for oppegående’.

Og områdene kvinner jobber på, er systematisk underordnet mennenes.

– Kvinne-arenaene i IM er plassert på bunnen av hierarkiet, og de typiske kvinneoppgavene samsvarer med tradisjonelle kvinneroller, både i samfunnet generelt og i en konservativ kristen organisasjon som IM. Forenklet blir bildet slik: Makta ligger i administrasjonen på toppen, mens kvinnene befinner seg i barnearbeidet på bunnen, skriver hun.

Til tross for at IM er en legmannsbevegelse er lederne stort sett teologer, konservative teologer. Kvinner som tar tilsvarende utdannelse, oppfattes gjerne automatisk som liberale teologer. Dessuten innebar det, helt fram til i fjor høst, at de diskvalifiserte seg til viktige stillinger. De ’…er jo da utaktuelle til det mest aktuelle’, som en av kvinnene i spesialavhandlingen uttrykker det.

Kvinnene Tone Stangeland Kaufman intervjuet, oppga alle at de var blitt godt behandlet i organisasjonen, men i løpet av samtalene dukket det gjerne opp et ’men’, understreker hun. De fortalte om forbigåelser, usynliggjøring og utenforskap. Enkelte menn har vanskelig for å se for seg kvinner i lederroller overhode.

– Mennene foretrekker gjerne andre menn som sine kronprinser. Kvinnene opplever at de må bevise mer og arbeide hardere for å få de samme mulighetene.

Should I stay or should I go

Noen kvinner klarer likevel å nyttiggjøre seg mulighetene i organisasjonen, andre ser stort sett bare begrensninger.

– Det kan se ut som om noen kvinner tar organisasjonskulturen opp i seg og finner seg til rette i IM. De som av ulike grunner ikke tilpasser seg kulturen, velger - eller tvinges til å forlate den, understreker Tone Stangeland Kaufman.

Hun identifiserer en kvinnegruppe som lojale. De forholder seg til gjeldene reglement og stiller ikke mange, nærgående og vanskelige spørsmål ved det bestående. De ser det kjønnsdelte hierarkiet, men de godtar at menn bestemmer for dem og over dem. De lojale forholder seg passivt til utviklingen, og de blir i organisasjonen.

Noen få kvinner sitter i utvalgte og viktige stillinger, blant annet som bibelskolelærere. Kaufman kaller disse de privilegerte. De er lojale og ’stuerene’ teologisk sett, og de er ikke så opptatt av dette med kvinnelige prester, siden det ikke angår dem direkte. De er blitt ’oppdaget’ – og da er det mange veier som åpner seg. Men det finnes også andre muligheter.

– Bruk av musikk og drama som nye virkemidler i evangeliseringsarbeidet, har gitt jenter en ny nisje. De har fått en mulighet til å bli synlige uten at de tråkker for langt ut av det som forventes av dem, og de trenger seg ikke inn på områder som tradisjonelt har være menns domene, sier Tone Stangeland Kaufman. Hun kaller denne gruppen de kreative.

Blant de som forsvinner ut av IM, er det mange som passer til karakteristikken kritiske og karrierebevisste. De problematiserer både teologi og retningslinjer, og det er dårlig klima for slike ’urokråker’. Mange av dem er teologer som har lyst på oppgaver de ikke har fått. Til slutt er det de usynlige som opplever å ha et potensiale som ingen ser, noe som verken bygger opp selvtilliten, eller gir dem lyst til å bli i IM.

– Det virker som om de kvinnene som har lengst utdannelse og høyest karriereaspirasjoner, også er de som opplever flest begrensninger i IM. De støter på hindringer når de trer ut av typiske kvinnedomene og bryter med IM-kulturens forventninger til dem som kvinner. De ønsker å bruke sin teologiske kompetanse i jobben, men det synes ikke å være noe stort poeng for dem å ’gjøre karriere’ for selve klatringens skyld, oppsummerer Tone Stangeland Kaufman.

Hennes hovedutfordring til organisasjonen som i dag heter Normisjon, er å problematisere dette, diskutere det og lage strategier for hvordan kvinner kan bli mer aktuelle til det mest aktuelle. At det nå formelt er åpnet for kvinnelige prester er et viktig steg på veien.

– Men kulturen i organisasjonen endres jo ikke automatisk av det. I tillegg kreves det mye bevisstgjøring på dette området. Kjønnsproblematikken i IM og Normisjon, er slik noen har beskrevet det i andre sammenhenger, problemet som ikke vil finnes, sier Tone Stangeland Kaufman.

Selv er hun en av de som er blitt i organisasjonen.

– Jeg har sjøl fått mye positivt i ungdomsmiljøet i Indremisjonen. Det var kjempeutviklende for meg, kristent sett, men også menneskelig. Jeg har ikke lyst til å stikke av hvis jeg ved å bli, kan bidra til forandringer. Å jobbe for forandring appellerer mer til meg enn å gå.