Dette er et av spørsmålene som stilles av Eirinn Larsen i Kjønn i norsk eliteutdanning - i lys av fransk élitisme, ett av kapitlene i en ny bok fra Makt- og demokratiutredningen: Kapitalistisk demokrati? Norsk Næringsliv gjennom 100 år.
Norske kvinner med næringslivsrettet utdanning, som sivilingeniører og siviløkonomer, har i liten grad fått lederstillinger i næringslivet. Mange har i stedet havnet i staten, eller lenger ned i næringslivets hierarkier. Dette til tross for at kvinner i Norge tidlig (i 1896) fikk rett til høyere utdanning.
Larsen retter søkelys mot den dobbeltrollen eliteskoler kan tenkes å fylle i forhold til sine sosiale omgivelser. De kan både bidra til å opprettholde og til å utjevne sosial ulikhet. Sosiale elitesystemer har til tider virket mer fremmende enn hemmende på kvinners mulighet til å entre mannlige maktsfærer, simpelthen fordi elitestatusen nedtoner betydningen av kjønn, skriver hun.
Frankrike og Norge, likhet og forskjell
Eirinn Larsen sammenligner utviklingen av den høyere økonomisk-administrative utdanningen i Norge med den tilsvarende franske utdanningen, som er langt mer elitistisk. De to landene har midlertid også en del likhetstrekk. Franske og norske kvinner er i dag blant de mest yrkesaktive i hele Europa. Og prosentandelen jenter i høyere utdanning ligger på over 50 prosent i begge land.
I etterkant av den franske revolusjon og kravene om frihet, likhet og brorskap, var det utdanning som fikk i oppgave å bryte med landets aristokratiske og feudale fortid. Alle franske barn, jenter som gutter, fikk fra 1881 tilgang til gratis og sekulær grunnskole. Men Frankrike var mye senere ute enn Norge hva gjelder kvinners rett til visse typer eliteutdanning og stemmerett (1944). Eliteskolene (les grandes écoles) var lenge bare åpne for borgerskapets sønner. De beste Parisiske handelshøyskolene var stengt for kvinner helt frem til 1973. Landet har også svært langt mer hierarkisk og patriarkalsk strukturert enn Norge. Og utdanning er svært viktig i det franske samfunnets rekrutteringsprosedyrer. Det er forberedelsesskoler og nasjonale opptaksprøver til slike lukkede stider, å gå der gir status, og en diplom fra en fransk grand école gir profesjonelle garantier. Franske kvinner som velger eliteutdanning gjør det oftest ut fra sin sosiale posisjon og skoleflinkhet. De kommer som regel fra de 'finere hjem', og en stilling i det private næringslivet er ofte det definerte målet. Dette skiller dem fra de norske kvinnene, som synes å velge utdanning mer uavhengige av klassetilhørighet. Og de norske studentene som for eksempel valgte handelshøgskoleutdanning i 1970 og 1980 årene hadde langt vagere forestillinger om fremtidige karrieremuligheter, skriver Eirinn Larsen.
Feminisering av høyskolene
De siste tiårene har de franske elite-handelshøyskolene blitt feminisert. Mellom 45 og 50% av studentene ved Ecole des hautes études commerciales (HEC), landets mest prestisjefylte elite-handelshøyskole, er i dag kvinner. De ca. 3000 kvinnene som siden 1976 har gått ut fra denne skolen, har imidlertid ikke nådd like langt som sine mannlige kolleger, verken i posisjon eller i lønn. Likevel har 20 prosent av de uteksaminerte kvinnene over 40 år i dag en jobb som chef d'entreprise eller directeure générale, dvs en toppjobb i næringslivet.
Feminiseringen av de franske eliteskolene har økt kvinners reelle næringslivsmakt, mener Larsen. Til sammenligning har integreringen av 'det annet kjønn' ved Norges Handelshøgskole (NHH) gått tregere - og det til tross for bruk av (moderat) kjønnskvotering fra midten av 1970-tallet frem til 1993. Det betyr at NHH's posisjon som 'eliteutdanning' i mindre grad evnet å gjøre næringslivet tilgjengelig for kvinner, skriver hun. Og viser til at norske kvinner ifølge boka Norske makteliter (Gulbrandsen, Trygve et al. 2002) kun representerer fire prosent av dagens næringslivselite.
Fransk elitisme utligner kjønnsforskjeller
Vi har ikke klart å utligne betydningen av kjønn i norsk næringsliv. Mens den franske elitismen i større grad har klart å sikre en god rekruttering av kvinner fra bestemte skoler til det private næringslivet, framhever Larsen.
Derfor lurer hun på om den egalitære utdanningsordningen i Norge er feilslått, at den har bidratt til å opprettholde kjønnsforskjellene snarere enn å utligne dem.
Fra demokratisk kapitalisme til kapitalistisk demokrati
Boka Kapitalistisk demokrati? Norsk næringsliv gjennom 100 år er skrevet av Sverre A. Christensen, Harald Espeli, Eirinn Larsen og Knut Sogner. Boken er del av Makt- og demokratiutredningen og tar for seg hva slags type kapitalisme som har preget Norge, og hvilke endringer som har skjedd de siste tiårene. Hovedtesen er at vi har beveget oss fra demokratisk kapitalisme til kapitalistisk demokrati. Det vil si fra en egalitær og demokratisk økonomi til en markedsstyrt politikk.
Forestillingen om en særegen norsk demokratisk og egalitær kapitalisme har fått et skudd for baugen. Fellesskapet er ikke lenger det fremste målet, nå er det aksjonærenes profitt som gjelder. Samtidig er statens muligheter til å styre økonomien svekket. Kapitalismen mangler en ideologisk konkurrent i dagens samfunn - politikernes reduserte handlingsrom er et bevis for det. Etter Berlinmurens fall er planøkonomien død, og kapitalismen trenger ikke lenger å legitimere seg selv som system. Men er en slik utvikling bare negativ? Forfatterne mener at finansmarkedenes krav til innsyn og like konkurransevilkår sannsynligvis også har en demokratisk verdi.
Kapitalistisk demokrati? tar for seg de siste hundre års økonomiske historie i Norge, for slik å forstå samtidens problemer og utfordringer. Forfatterne tar for seg hvert sitt område. Ved siden av Eirinn Larsens artikkel om kvinner, utdanning og næringsliv, beskriver Knut Sogner hvordan makten over beslutningene i storindustrien har forflyttet seg gjennom det 20. århundre. Sverre A. Christensen ser på fremveksten av statlig eierskap og hensynet til nasjonal kontroll i Norsk Hydro, og Harald Espeli studerer hvordan næringslivets organisasjoner er blitt utformet og hvordan de har fungert over tid.
Eirinn Larsen er chand.philol. med historie hovedfag. Hun er stipendiat ved European University Institute, Firenze. Hun oppholder seg for tiden i Paris, der hun jobber med sin avhandling.