Over en kaffekopp

Det finnes svært mange såkalte innvandrerforeninger i Norge – trolig om lag 1200 – og det finnes svært lite kunnskap om dem. I sin rapport har Line Nyhagen Predelli konsentrert seg om 13 frivillige organisasjoner som arbeider for å fremme interessene til minoritetskvinner med bakgrunn fra land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika, blant disse er også såkalte ’etnisk norske organisasjoner’ der minoritetskvinner er aktive. Hun har intervjuet representanter fra disse organisasjonene – som spenner fra MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, via Røde Kors Internasjonale Senter og Islamsk Kvinnegruppe Norge, til Human Rights Service. I tillegg har hun intervjuet representanter for tre departementer og ett direktorat, og politikere i de sju største partiene på Stortinget. Hun har forsøkt å finne ut hvordan minoritetskvinners organisasjoner jobber for å få innflytelse på offentlig politikk og i hvilken grad de har slik innflytelse.

Det startet med at hun ble provosert av Makt- og demokratiutredningen – eller nærmere bestemt av boka Svekket kvinnemakt? Den handler om kvinners organisasjoner og innflytelse.

– Men det står ikke ett ord om minoritetskvinner. Hvis man ønsker å utrede kvinners makt og kvinners innflytelse, så må de være med. Det er så mye politisk fokus på minoritetskvinner. Da er det interessant å finne ut om de får være med på politikkutformingen eller om det hele tiden er andre som vet best, understreker Line Nyhagen Predelli.

Makt- og demokratiutredningen var enig og ble med på å finansiere rapporten.

Ringer og skriver

– Alle de tre typene aktører jeg intervjuet, mener at både organisasjoner og enkeltpersoner som jobber for minoritetskvinners saker har innflytelse på offentlig politikk. De setter saker på dagsorden, er med på å utforme tiltak, og påvirker virkelighetsoppfatninger hos politikere og myndigheter, forteller Predelli.

– Men det er først og fremst gjennom ulike former for nettverksarbeid og lobbyvirksomhet at organisasjonene oppnår innflytelse, understreker hun.

I formelle beslutningsorganer glimrer minoritetskvinner med sitt fravær. På Stortinget finnes bare èn kvinne med minoritetsbakgrunn, Afshan Rafiq, som ble valgt inn for Høyre i 2001. I Regjeringen er det ingen, og slik har det alltid vært. I byråkratiet finnes de i liten grad. I lokalpolitikken vet man ikke hvor mange det er. Ingen har telt eller undersøkt på en systematisk måte. I store organisasjoner som LO og NHO er det langt mellom dem.

Skal minoritetskvinner ha innflytelse, må de påvirke dem som fatter beslutninger. Det gjør de. Organisasjonene inviterer seg sjøl til møter. De bruker media. De skriver brev. De holder foredrag for partiene. De ringer byråkrater og politikere. Og de får tilgang, kanskje lettere enn mange andre, mener enkelte av dem Nyhagen Predelli har intervjuet.

– Det er ikke sikkert at en etnisk norsk organisasjon med 150 medlemmer ville fått samme oppmerksomhet som en del av organisasjonene i min rapport får, sier hun.

Ønsker og festtaler

– Men den uformelle makten kan ikke erstatte den manglende formelle, understreker Nyhagen Predelli.

– Den kan bare supplere. Adgang til selv å fatte beslutninger er det viktigste. Og alle politikerne jeg intervjuet sa det var viktig at minoritetskvinner fikk slike posisjoner.

– Så hvorfor skjer det ikke?

– Mitt inntrykk er at det er litt festtale-preg over disse ønskene. Å si at de vil ha med minoritetskvinner er lett, å få det til er tydeligvis vanskeligere. Noen sier at de ikke finner dem, at de må være mer aktive, melde seg inn i partiene. Men min erfaring er at hvis du leter, så finner du. I tillegg handler jo dette om at partiene må bygge opp tillit i innvandrerbefolkningen, og de må utvikle en politikk som angår dem.

Organisasjonsrepresentantene mener de største barrierene for politisk deltakelse er språk, utdanning og arbeid. Hvis minoritetskvinner deltok mer i arbeidslivet, ville det gi økt deltakelse også på andre områder mener de. Men ’i arbeidsmarkedet regjerer det omtrent apartheid’, slik en av Nyhagen Predellis informanter uttrykker det.

De sakene majoriteten synes er viktigst preger dagsorden

Arbeidslivet er også et felt hvor organisasjonene ikke er fornøyde med lydhørheten hos dem som bestemmer. Og når politikere og byråkrater blir bedt om å finne eksempler på at minoritetskvinner og deres organisasjoner har innflytelse er det ikke slike spørsmål de nevner.

– Saker de nevner er ulike typer av voldsutøvelse og overgrep, slik som mishandling i hjemmet, tvangekteskap og kjønnslemlestelser, forteller Nyhagen Predelli.

Sakene politikere og byråkrater selv nevner at de har engasjert seg i, er de samme. I tillegg til kjønnsbasert forfølgelse og handel med kvinner. Bare noen få nevner språkopplæring og deltakelse i arbeidermarkedet. Ingen nevner innflytelse i saker som finans- bolig- og arbeidsmarkedspolitikk.

– Er det lettere å få innflytelse og gjennomslag i saker som angår konflikter i minoritetsmiljøene, enn i saker som angår konflikter mellom minoriteter og majoritet?

– Mitt inntrykk er at det er lettest å bli hørt i saker majoriteten føler avsky og sinne i forhold til. Her trenger majoriteten minoritetsrepresentantenes kunnskap og forslag. Mens saker som kanskje representerer et større problem for minoritetene: godkjenning av utdanning og diskriminering i arbeidslivet – for eksempel, er det vanskeligere å få oppmerksomhet om. Minoritetenes innflytelse er på majoritetens premisser.

– Det kan godt hende at det i politikken og i byråkratiet jobbes mye med saker som angår arbeidsliv og utdanning, men dette nevnes i hvert fall av svært få i intervjuene jeg har gjort, legger hun til.

Media har enorm makt

Hvem som når fram avhenger av kjennskap til beslutningssystemet, og ikke minst, hvem som lykkes med å få sitt ansikt og sine forslag fram i media.

– Media har en enorm makt til å få saker på dagsorden, og de synliggjør noen organisasjoner og enkeltpersoner – mens andre er nesten helt fraværende. Det er imidlertid ikke all medieoppmerksomhet som fungerer. Ett eksempel er at NRK sendte et program om omskjæring lenge før TV2 hadde sitt program om kjønnslemlestelse. Men da slo ikke disse problemstillingene gjennom. Så det gjelder ikke bare å være i media, det gjelder også å være der på ’riktig’ måte.

Rapporten viser at enkeltsakene dominerer, og dagsorden skifter raskt.

– De langsiktige og overordnede diskusjonene lider under dette, mener Nyhagen Predelli.

’Ingen’ rekker å jobbe med dette. De har mer enn nok med øyeblikkets dagsorden. Det kan imidlertid endres, ved andre prioriteringer. Et par departementer har åpnet for mer kontakt med organisasjonene på generell basis. Det skapes møteplasser med en mer åpen dagsorden. Organisasjonene mener dette er både viktig og riktig.

Små og lokale, ikke store og nasjonale

Norge har nesten ingen nasjonale innvandrerorganisasjoner. I stedet er det mange små og lokale. Slik skiller vi oss fra Sverige.

– Hvorfor?

– Hovedutfordringen tror jeg er manglende kompetanse i forhold til hvordan drive en organisasjon. Det er ikke en medfødt egenskap – og det er ikke lett. Man vet ikke uten videre hvordan det norske foreningslivet fungerer. I tillegg er det mye strid internt i mange organisasjoner. Det gjør at det stadig skjer avskallinger og dannes nye.

– Hva er mest effektivt – å jobbe i egne organisasjoner for kvinner med minoritetsbakgrunn, eller å gå inn i organisasjoner som også jobber med andre ting?

– Det beste er nok å gjøre begge deler. Mitt ønske er at flere med minoritetsbakgrunn engasjerer seg i organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinne- og familieforbundet. Men mange opplever manglende forståelse for at annen hudfarge og etnisk bakgrunn, i tillegg til at du er kvinne, skaper dobbel diskriminering. Så jeg tror at egne organisasjoner fortsatt er nødvendige som pressgrupper i mange saker.