Iransk kvinnebevegelse i vekst

Sosiologen Nahid Motie har forsket på den iranske kvinnebevegelsen, spesielt de tradisjonelle organisasjonene.

– De gamle kvinneorganisasjonene har sin styrke i kontakt med kvinner i lokalsamfunnene, men mangler anerkjennelse. De ferske organisasjonene har nye ideer og tettere kontakt med politikerne, men må overvinne mye motstand, mener hun.

Humanitært arbeid har lange tradisjoner i Iran, og er i overenstemmelse med nasjonale verdier og islam. Å tjene folket er sett på som en hellig og religiøs plikt og gir godt omdømme til de som deltar. Iranske kvinner har vært svært aktive i dette arbeidet.

Mat, arbeid og omsorg

- De gamle kvinneorganisasjoner driver med mange ulike typer aktiviteter, forteller Motie. Det er produksjonsorienterte organisasjoner som driver jordbruk, fruktdyrking, husdyrhold og vannforsyning, men også vareproduksjon i byene. Den tradisjonelle delen av kvinnebevegelsen omfatter også veldedighetsorganisasjoner, som gir omsorg og støtte til svakerestilte grupper, som enker, foreldreløse, funksjonshemmede og familier som er utsatt for naturkatastrofer eller sosiale problemer. Det finnes religiøse institusjoner drevet av kvinner, noen av disse gir billige lån til kvinner eller direkte nødhjelp. Motie forteller også at kvinner var aktive deltakere i den islamske revolusjonen i 1979 og som støttespillere for hæren i krigen mellom Iran og Irak på åttitallet.

- De tradisjonelle kvinneorganisasjonene har tett tilknytning til lokalmiljøene. De har overlevd gjennom ulike regimer og tidsaldre og vist seg levedyktige. Samtidig får de ikke den anerkjennelsen og oppmerksomheten de fortjener, mener hun. Mange av dem er involvert i aktiviteter som gir kvinner arbeid. Men de oppfattes som gammeldagse og kritiseres for å skape avhengighet gjennom veldedighet.

Feminisme, menneskerettigheter og utvikling

Etter at den reformvennlige Khatami ble valgt til president i Iran i 1997 har han tatt initiativ til å styrke det sivile samfunnet. Satsningen på frivillige organisasjoner er en strategi for sosial, politisk og økonomisk utvikling. Siden 1997 har mange hundre store og små mer moderne kvinneorganisasjoner (NGOs) blitt etablert. Myndighetene deler dem inn i flere kategorier: sosiale og politiske organisasjoner, kulturelle grupper, religiøse minoriteter, flyktningeorganisasjoner, grupper for kvinner med høy utdanning (journalister, advokater mm), internasjonale grupper, halvoffentlige institusjoner og publikasjoner.

Nahid Motie mener de moderne kvinnegruppene står fjernt fra folk flest, at de mangler en strategi for å nå ut og at de har mye å lære av mer tradisjonelle organisasjoner. Hun hevder også at de myndighetsinitierte moderne organisasjonene er startet av politiske årsaker, og at hovedformålet for makthaverne er å vise at det står bra til med iranske kvinner, at framgangen er god og aktiviteten stor.

Samtidig møter den nye kvinnebevegelsen flere hindringer. En av dem er den tradisjonelle oppfatningen av kvinnerollen og at jenter sosialiseres til et liv i familien, som kone og mor. Når kvinner tar steget ut i den offentlige sfæren som aktive medlemmer av kvinneorganisasjoner, erfarer de en ny rolle som de må lære seg og få aksept for.

En annen hindring er reformistbevegelsen som har stått sterkt i Iran de siste årene. Den vil vente med kvinnespørsmålene til andre samfunnsproblemer er løst. Motie mener mange kvinneaktivister har for nær tilknytning til reformistbevegelsen. Og at det er lite kunnskap om feminismen og feministisk teori, mange påstår at dette er vestlige ideer som ikke møter iranske kvinners behov. Til slutt er det et problem at det er for lite samarbeid mellom de gamle og nye kvinneorganisasjonene. Det er en kløft mellom kvinner i akademia og mer tradisjonelt tenkende kvinneaktivister. Dessuten eksisterer det et generasjonsgap mellom eldre og yngre kvinner. De tradisjonelle forstår ikke feminismen og de moderne har lite respekt for de gamle gruppene.

Nahid Motie mener strategien for å få utrettet noe i kvinnespørsmålene må være å få til en dialog mellom de tradisjonelle og de moderne, men at de moderne ikke må få lov til å dominere denne dialogen.

Krevende oppstartsprosedyre

Jaleh Shadi-Talab, kvinneforsker ved Universitetet i Teheran, kjenner prosedyrene for å starte en kvinneorganisasjon. Hun har selv prøvd - og det var ikke enkelt.

– Vi måtte først registrere organisasjonenen i Innenriksdepartementet, forteller hun. Det tar opptil to år.

– Vi som sto oppført som styremedlemmer fikk utdelt et spørreskjema med svært detaljerte spørsmål om hva vi hadde foretatt oss de siste 20 årene. Til og med adressen vi bodde på før revolusjonen i 1979 ville de vite. I tillegg oppsøkte de naboene våre for å forhøre seg om oss. En av naboene spurte meg hva jeg hadde gjort, siden jeg hadde problemer med politiet.

Alle styremedlemmene måtte avgi fingeravtrykk og godkjenning er ikke en selvfølge.

– Hvis de ikke godtar et styremedlem, må hun byttes ut. Ikke alle gidder denne prosedyren og lar være å registrere seg, eller registrerer seg som et aksjeselskap, forteller Jaleh.

Konflikt i departementet

Visestatsråd i Innenriksdepartementet, Ashraf Broujerdi, bekrefter at prosedyrene for registrering av frivillige organisasjoner har vært for kompliserte.

– Det har eksistert to synspunkter side om side i Innenriksdepartementet, forteller hun. Noen har ønsket å kontrollere de frivillige organisasjonene, mens andre kun har ønsket å gi dem legalitet, men ment at de skal få arbeide selvstendig uten innblanding. Broujerdi hevder at det nå skal ta bare to måneder å få lisens. Og understreker at antallet frivillige organisasjoner (NGOs) i Iran har økt kraftig fra 200 i 1999 til 3.000 i 2003. Hun forteller at Innenriksdepartementet gir økonomisk støtte til organisasjonene, og tilrettelegger for opplæring i å drive en organisasjon.

Broujerdi mener kvinneorganisasjonene er viktige fordi de kan gi myndighetene informasjon om hva folk ønsker, og slik være et mellomledd mellom staten og folket. Hun ønsker også at organisasjonene legger press på myndighetene for å få gjennomført ulike krav.

Broujerdi deler ikke Nahid Moties tro på samarbeid mellom tradisjonelle og moderne kvinneorganisasjoner. De tradisjonelle er mest opptatt av livet etter døden, mener hun, mens de moderne har unge folk med nye ideer som ønsker endringer i dagens samfunn.

På spørsmål om det er mange tema kvinneorganisasjonene ikke får lov til å snakke om, for eksempel påbudt muslimsk klesdrakt for kvinner og kontakt mellom ugifte av ulikt kjønn, svarer Broujerdi at myndighetene ikke ønsker å begrense kvinnebevegelsen, men heller gi retning til endringene som kommer.

Nina Kristiansen er leder av KILDEN. Våren 2003 hadde hun permisjon, og bodde i Iran i fem måneder.