Et stykke norgeshistorie

Det begynte med russejenter i 1991. Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, mens Monica Rudberg er professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt samme sted. For femten år siden intervjuet de elever i avgangsklassene ved to videregående skoler i Oslo, en i sentrum og en i drabantby. Etter det vokste prosjektet. De intervjuet 22 av russejentene fra 1991 på nytt ti år etter. I tillegg intervjuet de mødrene deres om oppvekst, ungdoms- og voksenliv fram til de ble gift eller fikk sitt første barn, og 14 mormødre om det samme. Materialet presenteres i boka Moderne jenter. Tre generasjoner på vei. Det er blitt en særegen norgeshistorie. Gjennom tre generasjoner kvinner beskrives reisen fra fattigsamfunn til velferdsstat, fra landsbygda til byen, fra arbeider og bonde til middelklasse, og fra husmødre til karrierekvinner.

Unge jenters frigjøring

– De unge jentenes bidrag til kvinnefrigjøringen er annerledes enn de voksnes. Kravene om likelønn, barnehager og foreldrepermisjon er det voksne kvinner som bærer fram. Slik var det i mødregenerasjonen og slik er det nå. De ungene jentenes prosjekt handler ikke bare om å bli anerkjent som en legitim politisk aktør, men også om å bli subjekt for eget begjær. For kvinnefrigjørelsen har det jo vært en hovedutfordring å omdefinere begrepet «offentlig kvinne» til å bli både et politisk og et seksuelt subjekt. Kampen for dette går som en rød tråd gjennom tre generasjoner unge kvinner. Og hver generasjon opplever at prosjektet møtes med både aggresjon og motstand. Et ferskt eksempel på hvordan dette virker er mottakelsen av boka Rosa prosa, sier Harriet Bjerrum Nielsen.

I Rosa prosa forteller unge jenter om kåthet. Historier som blant annet er møtt med spørsmål om dette liksom skal være unge kvinners frigjøringsprosjekt anno 2006. Har de ikke viktigere ting å gjøre enn å fokusere på eget underliv?

– I et generasjonsperspektiv er det helt feil å se unge kvinners fokus på kropp og seksualitet som uttrykk for egoisme og selvopptatthet, og som et tilbakeslag for kvinnefrigjøringen, mener Harriet Bjerrum Nielsen.

– Hvis man ser kampen for å bli anerkjent som seksuelle subjekter som en generasjonsstafett, blir de unge jentenes prosjekt tydeligere. Hver generasjon har hatt sitt frigjøringsprosjekt, og hver nye generasjon har kjempet det videre.

Bjerrum Nielsen beskriver hvordan bestemødrene både på landet og i byen var opptatt av å passe på sitt rykte. Grensen mellom ordentlig og lettsindig, eller pen og billig, var både skarp og farlig. Men ved å definere seg selv som "pen pike" og insistere på at man var ordentlig, i motsetning til lettsindig, kunne de unge byjentene forsvare sin rett til å gå ut og more seg. De var første generasjon påvirket av en internasjonal ungdomskultur: klippet håret kort og viste både ben og kropp i tettsittende korte skjørt og kjoler. Og ble møtt med at de var både selvopptatte og jålete. Hun forteller hvordan mellomgenerasjonen var de første tenåringer. Begrepet «pene piker» har forsvunnet, men det har ikke forestillingen om «billige jenter». De moralske påbudene er langt fra absolutte lenger, men det gjelder for all del å ikke bli stemplet som «flyfille» eller «lett på tråden». Blant de yngste jentene eksisterer også risikoen for å få et rykte dersom man «roter med» for mange. Samtidig er det klart hva en ordentlig jente er: hun er først og fremst selvstendig. Hun har sex når hun selv har lyst, ikke når gutten har lyst, og slett ikke når han presser henne. Mange har hatt flere seksualpartnere før de fylte 18 år enn deres mødre har hatt gjennom et helt liv, og det synes de er helt greit så lenger de velger det selv.

– Det er helt klart skjedd noe med kvinners seksualitet i den yngste generasjonen. De tar mer initiativ, det er lov å være seksuelt aktiv også som kvinne. De skiller mellom sex og kjærlighet, noe mødrene mangler forståelse for. Mødrene kan bli sjokkert over døtrenes usjenerthet og seksuelle aktivitet. De godtar at døtrene har et seksualliv, men kjærestene får ikke lov til å overnatte, og de liker ikke åpenlys klining og kyssing. Mødrene gjenkjenner ikke alltid sine seksuelle frigjøringsprosjekt i det døtrene gjør, påpeker Harriet Bjerrum Nielsen.

Arbeidsomme mormødre og romantiske mødre

– Mormødrene hadde ikke så mange valg. De fleste ble husmødre. Flere forteller at de ønsket seg utdanning, men i alle fall for de som bodde på landsbygda var det små muligheter. Utdanning var et eksklusivt gode for noen få. Det gjaldt å finne seg en ektemann, og sette sin ære i hjemmet og familien, forteller Bjerrum Nielsen.

Bestemødrene var opptatt av at deres døtre skulle få valgmulighetene de selv ikke hadde. Og mellomgenerasjonen kunne i prinsippet velge.

– Men de fleste var fullstendig bevisstløse når de valgte utdanning. Som 18-åringer er de mest opptatt av seg selv og sine romantiske kjærlighetsprosjekter. De oppfatter det å få barn som noe forutbestemt, og ser det som selvsagt at kvinnen har en viktig rolle i omsorg. Hele deres utdanning er underordnet kjærlighetsprosjektet. Dersom kjæresten reiser til Trondheim for å studere, ja, så følger de med og tilpasser sin utdanning til mannens. De finner noe de tror de vil like, som sykepleier, lærer eller bibliotekar. Visst vil de ha en jobb, men kjærligheten og familie er viktigere, sier Bjerrum Nielsen.

Det romantiske prosjektet overlever imidlertid i liten grad.

– Innen de blir 30, sitter de alene i en leilighet med to barn, mens mannen er på jobb hele tida. Dette er generasjonen med samlivsbrudd og skilsmisser, og kvinnene forteller at de ble mer opplyste etter hvert. Utviklingen de gjennomlever fra 18 til 30 beskriver de selv som en vei fra konform og bevisstløs til opplyst.

Ansvarlige og realistiske døtre

Mens mødrene som 18-åringer var romantiske og bevisstløse i forhold til familie, utdanning og yrkesvalg, beskriver døtrene seg som «tøffe i trynet».

– Når de er 18 år, er de fast bestemte på å gjøre som de selv vil, og ikke la seg stoppe av en mann, fastslår Harriet Bjerrum Nielsen.

– Dersom en kjæreste hindrer dem i å bli diplomater eller jobbe i et departement, da får heller mannen vike. Når de så blir 30 år, er de blitt litt mindre tøffe i trynet. De er fortsatt like oppsatt på å nå sine mål, men de har oppdaget at livet er mer komplisert enn de trodde som 18-åringer. For hva gjør du hvis du blir glad i en mann som ikke er så likestillingsorientert? Hvordan håndterer du egne krav om frihet og karriere opp mot kjærlighet og parforhold? På årene fra 18 til 30 går den yngste generasjonen fra å være tøffe til å bli ettertenksomme, sier professoren. Men det betyr ikke at de tar avstand fra likestilling og feminisme.

– De unge kvinnene har mye kompetanse om kjønn og likestilling, de vet hvilke problemer som finnes. Når de har tatt utdanning, fått seg en god jobb og er i et fast forhold, da er det tid for barn. Likevel nøler mange. En av dem sier hun er redd for at kjønnsfellen skal klappe igjen. Hun kjenner det begrepet. Hun vet at det likestilte parforholdet utfordres når barna kommer.

Harriet Bjerrum Nielsen beskriver den yngste generasjonen kvinner som realitetsorienterte og så ansvarlige at det nesten er for mye.

– De er en generasjon kvinner som både tar ansvar for å utvikle seg individuelt, og ansvar for kollektivet. De er utrolig seriøse og perfeksjonistiske. «Jeg opplever meg selv nesten som et press», sier en. Det handler om å sette ut i livet det moderne idealet om selvrealisering. Da må de ta utdanning, og de bør legge inn et opphold i utlandet. Ikke fordi alle har så lyst, men fordi de vet det er viktig for å utvikle seg. I tillegg bør de ha en veltrent kropp og se bra ut.

Hvorfor kan de ikke bare slappe av litt?

– De føler en sterk forpliktelse til likestillingsprosjektet. Men når vi intervjuer dem for andre gang, som 30 åringer, var det noen som mente de var blitt flinkere til å slappe av. En fortalte at hun nå kunne kose seg med en såpeserie på TV, noe hun aldri hadde klart før. Ektemenn og samboere har bidratt til å oppveie alt det kvinnelige alvoret en smule. Man kan nesten si at mennene i noen tilfelle fungerer som befriere, sier Bjerrum Nielsen.

Pliktmoral

Flere forskere, som antropologen Marianne Gullestad, har beskrevet utviklingen fra bestemorgenerasjonens pliktmoral til dagens unge generasjoners krav om å finne seg selv.

– Ofte beskrives dette som en forfallshistorie i retning mer egoisme. Men alle historiske perioder har sin pris, sier Harriet Bjerrum Nielsen, og fortsetter:

– Bestemødrene hadde ikke lov til å sette seg selv i fokus. De kunne knapt si «jeg vil» og «jeg ønsker». Og derfor er det også en del bitterhet og forurettelse i denne generasjonen kvinner. En bitterhet som blant annet retter seg mot kvinner som ikke ofret seg på samme måte som dem selv. At det ikke var så mange muligheter til utdanning og yrkesliv, betyr jo ikke at lysten til å utfolde seg på denne måten manglet.

– De yngste har merket at omkostningene ved frihet er krav til selvstendighet, sier Bjerrum Nielsen. Hun mener det finnes en pliktmoral også blant de yngste jentene, nemlig plikten til å realisere seg selv. Bare en blant de yngste kvinnene karakteriserer familien som sitt hovedprosjekt. Alle har yrkeskarrierer.

– Du skal bruke dine muligheter og få noe ut av livet, å kaste bort tid er forkastelig. Slik ligner de unge sine arbeidsomme bestemødre. De eldste kunne heller ikke være uvirksomme. Dersom de satte seg ned, var det med et håndarbeid. Slik sett er det mødregenerasjonen som skiller seg ut. De yngste er, som bestemødrene, ikke blitt oppvartet, men måtte ta ansvar for seg selv. Det er mellomgenerasjonen som får ferdigsmurte matpakker og nystrøket tøy under oppveksten, forteller Bjerrum Nielsen.

De yngste måtte hjelpe til mye hjemme, fordi mødrene var yrkesaktive. Barnas arbeidskraft behøvdes i familien og husholdningen.

– Fra de var små, har de måttet rydde rommet. Etter hvert har mange også hatt ansvar for å vaske tøy, og de fleste kan lage mat, til og med hvit saus, sier Bjerrum Nielsen.

– Dessuten er de yngste blitt dratt inn i foreldrenes liv på en annen måte enn generasjonene før dem. Mange har skilte foreldre, og som i bestemorgenerasjonen er mange blitt nødt til å bli tidlig voksne.

Fra «god familie» til ressurssterke foreldre

De fleste familiene har gjort en klassereise, fra bonde eller arbeider til middelklasse. Men klasse er nærmest fraværende, særlig i de yngstes forståelse av seg selv og andre.

– Dels skyldes dette sosialdemokratiets likhetstenkning, mener Harriet Bjerrum Nilsen.

– Målet var å utjevne klasseforskjeller. Resultatet er at vi har fått en stor middelklasse i Norge, og at klasse betyr mindre nå enn i bestemødrenes generasjon. Samtidig ser jo også de unge kvinnene at det er forskjeller. Men med sitt individualistiske utgangspunkt forstår de ikke dette som klasseforskjeller. Der bestemødrene snakker om å «komme fra en god familie» kan de yngste beskrive dette som å ha «ressurssterke foreldre». Forskjeller tolkes langt på vei som ulikhet i utdanning, smak og stil, sier hun.

– At klasse ikke er del av vokabularet, gjør at de unge også kan uttale seg nokså brutalt om sine klassekamerater, Å kalle noen «taper», eller å si at jenter som bare er opptatt av utseende er "dumme", er ikke noe bestemødrene gjør. De snakker om en rangordning i klasserommet, noe de beskriver som urettferdig og er glade for at ikke finnes lenger. Samtidig er det å definere noen som «tapere», slik de yngste gjør, også en måte å rangere klassekamerater på, understreker Bjerrum Nielsen.

Og jenter som er første generasjons akademikere i sin familie, tiltrekkes av den kulturelle kapitalen i andre familier. Hos vennene finner de foreldre som er opptatt av teater, opera og design.

– De har ikke selv den «rette» kulturarven som vuggegave, og de kan ha kulturelle forbedringsprosjekter på sin families vegne. De sukker når far bruker fritida til å se TV, eller når mor og bror hører på Vazelina Bilopphøggers.

Kjønn taper betydning

Det er en klar sammenheng mellom utdanning, klassereise og likestillingsorientering.

– Tenkningen omkring kjønn endres og økes med utdanning. De med utdanning er opptatt av at kvinner og menn er like, mens de andre legger mer vekt på at kvinner må få være kvinner og at menn er menn, sier Harriet Bjerrum Nielsen.

– I bestemorgenerasjonen kom kjønn til uttrykk gjennom arbeidsdelingen. Jentenes indre verden var ikke så mye påvirket av det. Blant de som vokste opp på landet var det like vanlig å leke med gutter som med jenter, og de beskriver seg gjerne som «viltre». Indre kjønn kommer med bykulturen. Mellomgenerasjonen leker vanligvis ikke med gutter. De har i stedet bestevenninner, forteller Bjerrum Nielsen.

Samtidig har de et nesten angstbitersk forhold til den gamle arbeidsdelingen, da særlig husarbeidet.

– De vil ikke være husmødre som sine mødre. Men realiteten er at også kvinnene i mellomgenerasjonen har ansvaret for det meste av husarbeidet. De yngste kvinnene derimot, har et mer avslappet forhold til husarbeid, for dem er dette ikke så kjønnsmerket. De ser på det mer som en ting familien kan gjøre sammen. Og når de for eksempel driver en tradisjonell kvinnelig syssel som håndarbeid, gjør de det for å utvikle sine kreative sider. For de yngste er heller ikke fritidsaktiviteter så strengt kjønnsdelte. De kan både danse ballett og spille fotball. Sett i det perspektivet kan du si at kjønn har tapt betydning fra den eldste til yngste generasjon, avslutter Harriet Bjerrum Nielsen.