Maskinelskeren

I fjor høst ble Anne-Jorunn Berg kalt til et professorat ved Høgskolen i Bodø, Avdeling for samfunnsfag. Hun er den første og eneste kvinnen blant professorene på avdelingen.

– Man skal bruke de sjansene man får, tenkte jeg da kallelsen kom. Dessuten hadde jeg virkelig lyst til å undervise, sier hun.

Nå har hun tilbrakt fem måneder på et kontor med storslagen utsikt mot snødekte fjelltopper. Tida er brukt til å bli kjent, både på det faglige og praktiske plan. For å ta det siste først: Hun utforsket høgskolens kjeller på jakt etter møbler til kontoret, og kom opp igjen med stoler i sjokkrosa. – Jeg tror vaktmesteren mente det var litt lite professoralt, ler hun. Bøker er på plass i alle hyller, og over møtebordet troner et bilde av Clint Eastwood fanget i et solid tau. Fotograf er Annie Leibovitz, en kunstner Anne-Jorunn Berg setter høyt.

Nytt masterkurs

På det faglige plan har hun etter nyttår blant annet undervist på et flunkende nytt mastergradskurs: Tverrfaglig perspektiv på kjønn i samfunn og arbeidsliv. Også det er første gang på Høgskolen i Bodø, men det er ikke Berg som har utviklet kurset og fått det inn på undervisningsplanen. 

– Det er kolleger her som har gjort den jobben, fastslår hun. Høgskolen ønsker å bli Universitetet i Bodø. Det er en plan Berg har tro på.

Til høsten skal hun undervise flere av høgskolens 4500 studenter. Framtidige sosiologer, sosialarbeidere og historikere, og antakelig også sykepleiere, lærere og journalister, skal opplyses og inspireres.

– I tida framover skal jeg være med i planleggingsarbeidet. Min kompetanse skal kobles med den kompetanse som finnes her fra før, sier Anne-Jorunn Berg.

Til høsten blir det også tid til forskning. Anne-Jorunn Berg skal delta i et EU-finansiert prosjekt om kvinnebevegelsens betydning for kvinners medborgerskap. 

– Jeg vil blant annet analysere data jeg har samlet inn tidligere. Det dreier seg om kvinner som var med i Brød og Roser i Trondheim på 1970- og 80-tallet, og som seinere valgte et teknologisk yrke. Mange gikk på Norges tekniske høgskole (NTH) og har i dag ledende posisjoner i store bedrifter i Norge. Jeg intervjuet dem om hvilken betydning tiden med et aktivt feministisk engasjement hadde for deres yrkesvalg, forteller Berg.

Charles og krim

Sjøl har hun også erfaring fra feministisk virksomhet. Det utgjør en side i hennes mangfoldige kompetansekatalog.

Men det begynte hjemme i Stjørdal utenfor Trondheim. Den unge jenta likte å lese, og tok det som var for hånden. For eksempel bøkene i morens bokring.

– Theresa Charles, sier professoren.

– Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg leste.

De som er ukjente med fenomenet bokring og Theresa Charles må følge med nå: bokring handler om at et nabolag eller en vennegjeng kjøper inn en bok hver. Deretter går bøkene på lån blant deltakerne i ringen. Og i akkurat denne bokringen var Theresa Charles populær. Bøkene hadde titler som Hennes nye nabo (1957) og Mennene hun elsket (1970). Handlingen var gjerne lagt til britiske slott og sykehus. Der møtte hun han, og intrigen var i gang.

Etter at Theresa Charles sitt forfatterskap var uttømt, kastet tenåringen seg over "krimmen" på det lokale folkebiblioteket.  Krim er for øvrig en genre hun har beholdt interessen for. 

Første møte med likestillingssaken var på realskolen. Anne-Jorunn Berg skrev oppgaver om Eva Kolstad, som da var leder i Kvinnesaksforeningen, og om friidrettsstjernen Wilma Rudolph.

– I tillegg tok jeg for meg økonomen Hermod Skånland. Tre sterke navn fra 1960-tallet, ler hun.

Brød og roser

1970-tallet kom med studenttilværelse og et likestillingsengasjement som utviklet seg til utøvende feminisme.

– Tidlig på 1970-tallet var jeg ikke bare fersk student. Jeg var også ung mor, og da babyen kom, var det som om andres syn på meg endret seg. Jeg var ikke lenger et individ med mange ulike egenskaper og interesser, men ble oppfattet først og fremst som mamma, forteller Berg. Så leste hun Myten om den gode mor (1973). Her argumenterer bokas redaktør, Hanne Haavind, for at barneomsorg ikke eksklusivt er en kvinneoppgave.

– I disse tekstene ble mange av mine tanker og erfaringer satt ord på. Jeg hadde trodd at jeg var den eneste, og å oppdage at vi faktisk var flere var fryktelig godt.

Anne-Jorunn Berg var aktivt med i Brød og Roser fra de startet opp som en av 1970-tallets nye feministorganisasjoner. Hvorfor måtte de finne opp hjulet på nytt? Hvorfor valgte de ikke en av feminist- eller kvinnesaksorganisasjonene som allerede fantes?

– Nyfeministene hadde vært et alternativ. Men vi syntes de som var med der var så gamle, forteller Berg.

– De var vel rundt 25 år, de fleste av dem, og jeg opplevde dem som mer "satt", mer opptatt av formelle politiske saker enn det jeg var.

Så ble det Brød og Roser, og håndball.

– Jeg spilte håndball gjennom hele oppveksten, og da jeg flyttet til Trondheim, fikk jeg tilbud fra en av toppklubbene.  Men håndball på toppnivå lot seg vanskelig kombinere med politikk. Jeg måtte velge.

Toppidretten tapte.

– Når jeg tenker på det etterpå, gjorde vi enormt mye i Brød og Roser. I tillegg var vi ekstremt sjølkritiske. Det fantes ikke ett eneste møte uten kritisk gjennomgang av det vi hadde gjort siden sist, og det var som regel ikke grenser for hva vi ikke hadde fått til.

8. mars var den store dagen.

– Da hadde vi politiske festmøter med mye folk.

– Vi hadde politiske aksjoner. Og det var i Trondheim vi arrangerte møte mellom Flettfrid Andresen og Hanna Kvanmo. Med et glimt i øyet sa Flettfrid at vi i stedet for bryster hadde mellomfag, minnes Anne-Jorunn Berg

I skvis

– Jeg var skrekkelig utålmodig, sier Berg.

– Og jeg trodde det meste lot seg ordne ganske raskt, bare vi drev opplysningsarbeid. Jeg kan huske at Agnes Bolsø og jeg planla en større opplysningsturne på Fosen. Vi mente at likestillingen var kommet svært kort i den delen av Trøndelag, og at informasjon ville endre på dette. Man skulle tro at vi aldri hadde hørt om makt.

Nå ble det aldri noe av opplysningsturneen på Fosen. Det store informasjonsprosjektet ble etter hvert utfordret av det politiske kommentatorer gjerne kaller "indre strid", det vil si diskusjoner internt.

– Mange feminister ble med i AKP (ml), sier Berg.

– Men sjøl hadde jeg ikke klassebakgrunn til å kunne bli ml-er. For å si det litt flåsete kom jeg kanskje ikke fra et tilstrekkelig pent møblert hjem.

Det betyr ikke at hun gikk klar av de politiske kampene.

– Det var en tøff politisk skole, der vi lærte å stå oppreiste gjennom krevende debatter. Hver 8. mars diskuterte vi parolene, vi diskuterte hva som var internasjonal solidaritet og om kvinnekamp eller klassekamp var det viktigste. Og stadig var det tverrpolitiske aksjoner som ble kuppet av ml-erne.

– En del av de debattene og møtene på den tiden var en påkjenning, sier Berg. 

– Verst var det at jeg ikke alltid skjønte hva som foregikk, fordi jeg ikke var blant de som hadde "snakket sammen" på forhånd. Når noen hadde gjort det, hjalp det heller ikke å argumentere. Fordi vedtakene allerede var fattet, et annet sted. Og det var ikke artig å bli kalt "sosial-fascist", fordi jeg gikk i feil 1. mai-tog. Jeg har fortsatt vanskelig for å se humoren i en del av det som foregikk. Et ordtak sier at av skade blir man klok. Det er jeg ikke enig i. Else Michelet har treffende sagt at av skade blir man først og fremst skadet.

Seire og nederlag

Sett i etterkant er Anne-Jorunn Berg likevel mest opptatt av hva de fikk til gjennom det feministiske engasjementet.

– Kampen for sjølbestemt abort vant vi. Og det ble mer fart i barnehageutbyggingen. Foreldrepermisjonen er det kvinnebevegelsen som har kjempet fram, også fedrekvoten. Jeg mener faktisk at kvinnebevegelsen og kampen for likestilling har gjort at de fleste barn i dag har to omsorgspersoner, i stedet for en, også etter en skilsmisse. Mer likestilling har, etter min mening, gitt mer kontakt mellom far og barn, ikke mindre.

Brød og Roser varte til 1984.

– Kanskje klarer man ikke å holde oppe et maksimalt trykk lenger enn det vi holdt på, sier Anne-Jorunn Berg. 

– I tilegg var det politiske bildet et annet midt på 1980-tallet enn det var ti år tidligere. Aksjonsmåten å jobbe på var ikke lenger så aktuell, og vi hadde fått gjennomslag for en del saker. Det formelle politiske apparatet hadde tatt opp i seg en del av synspunktene våre. Den norske statsfeminismen begynte å gjøre seg gjeldende; Gro ble statsminister og vi fikk kvinneregjeringen. Foreldrepermisjonen ble etter hvert utvidet, det ble flere barnehageplasser. Så burde vi kanskje sett hva som samtidig var på gang: Thatcherismen som vi fikk i småskala her til lands også, med nedbygging av velferdsordninger og større vekt på det individuelle.

Fra lærer til sosiolog

Brød og Roser har et betydelig ansvar for at Anne-Jorunn Berg i dag er professor i sosiologi, med kjønnsforskning og teknologi som sitt spesiale.

– At det ble kjønnsforskning, hadde så avgjort sammenheng med det feministiske engasjementet, understreker hun.

Planen var å bli lærer. Det ble forberedende, norsk, engelsk, og det skulle bli litteraturvitenskap. Men faget var ikke satt i gang enda i Trondheim, og mens hun ventet, tok hun sosiologi.  Det så spennende ut, men var også litt skummelt.

– Derfor meldte jeg meg i første omgang bare opp til et par eksamener, for å teste om jeg klarte det.

Det gjorde hun. Og etter cand.mag. grad, ble det som planlagt lærerjobb. Det varte imidlertid ikke så lenge. I stedet ble det mer sosiologi.

– Lærerjobben var ikke så spennende som jeg hadde trodd, sier Berg.

– Dessuten tilbød Merete Lie ved Institutt for industriell miljøforskning (IFIM) meg å være assistent på et forskningsprosjekt om lønna industrielt hjemmearbeid. Det dreide seg om folk som drev industriell produksjon hjemme, og som fikk lite lønn for jobben. På oppdrag for et departement skulle vi finne ut hvordan arbeidsmiljøet for folk i slike jobber kunne forbedres. Det var kjempeinteressant. Jeg reiste rundt og intervjuet folk, og storkoste meg.

Deretter ble den ferske assistenten tilbudt enda et prosjektengasjement på IFIM, hos Hjørdis Kaul som seinere ble professor ved NTNU, på et prosjekt om fødselspermisjon og permisjonsrettigheter.

– Så jeg skrev hovedfagsoppgave om vilkårene for fødselspermisjon i tre ulike industribedrifter, forteller Berg.

– Hjørdis var en klok, kunnskapsrik og tålmodig veileder. Jeg var heldig med rollemodellen.

Kjærligheten til maskiner

Derfra gikk veien til Norges tekniske høgskole (NTH) hvor den nyslåtte sosiologen var vitenskapelig assistent og underviste kommende sivilingeniører i samfunnsfag. Lærerikt, er begrepet Anne-Jorunn Berg bruker om den perioden.

– Det var nesten bare menn på sivilingeniørstudiet, og de hadde definitivt ikke kommet til NTH for å lære samfunnsfag. Dessuten var jeg i perioder eneste kvinne som underviste i faget, og den eneste uten teknologisk bakgrunn. Kvinnene i dette miljøet var som regel sekretærer, så du kan vel si jeg skapte forvirring og rot i kjønnskategoriene. Men jeg lærte mye om å forvalte kvinnelighet i et mannsdominert miljø, og jeg lærte en del vesentlige ting om menn; selv om de kan se veldig like ut, er de veldig forskjellige seg i mellom.

Et annet resultat fra NTH-tiden er kjærligheten til maskiner og teknologi. Anne-Jorunn Berg stiftet blant annet bekjentskap med en tidlig utgave av datamaskiner ved NTH.

– Den var kjempediger og sto i kjelleren. Men den var et fantastisk nytt hjelpemiddel. På en måte jeg den gangen opplevde som utrolig enkel, kunne vi mate inn opplysninger på hullkort og mange timer seinere få ut igjen tabeller og statistikk. Jeg kunne tilbringe hele natta sammen med den maskinen. Satt og ventet på utskriften.

Behovet for husarbeid-revolusjon

Fascinasjonen for teknikk ble koblet med ønsket om likestilling. Hvorfor ble ikke teknologien i større grad brukt til å revolusjonere husarbeidet? 

– Jeg husker særlig en artikkel som gjorde dypt inntrykk på meg. Der framgikk det at vi til tross for vaskemaskinens inntog, brukte mer tid på klesvask enn noensinne. Det strider jo mot all fornuft! Og jeg synes virkelig det er forstemmende at man enda ikke har funnet opp en mer effektiv måte å vaske gulv på. En småbarnsmor bruker fortsatt 6,3 timer pr døgn på husarbeid, påpeker Berg.

– Mens jeg var på NTH, ble det lansert såkalt "intelligente vinduer", og jeg tenkte: godt, nå har de endelig funnet opp vinduer som vasker seg sjøl. Så jeg ringte de som lanserte nyvinningen og spurte. Men det ble en skuffelse, for det viste seg å handle om vinduer som selv blendet for sollyset. De holdt på å le seg i hjel når jeg spurte om de ikke også vasket seg sjøl. Men i dag finnes sjølvaskende vinduer, sier Anne-Jorunn Berg gledesstrålende.

– Poenget er at teknologi blir formet i møte med brukerne. Jeg kan fortsatt glede meg over at PCer er blitt så små at jeg kan fly Trondheim-Bodø med PCen på fanget. Og jeg synes det er merkelig at teknologi ikke står mer sentralt i kvinnebevegelsen og kjønnsforskningen enn det gjør. I Norge finnes det et miljø i Trondheim som er opptatt av kjønn og teknologi, men det er lite ellers i landet.

Haraway

En viktig dame i Anne-Jorunn Bergs liv er den amerikanske feministen, biologen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway. Slik har det vært lenge. Men først oppdaget hun Sandra Harding, og standpunktfeminismen.

– Jeg ble kjempefascinert, og fast bestemt på å spre det glade budskap. Derfor innkalte jeg til seminar, og opplevde at flere av de som kom ble sinte.

Sinnet hadde nok sammenheng med budskapet om at hva som er kunnskap og sannhet er avhengig av ståsted. Det Haraway kaller situert kunnskap.

– Men det som først og fremst gjorde at Haraway snakket til meg, var at hun skrev om teknologi og vitenskap ut fra et feministisk ståsted.

I tillegg var det dette med apene, eller primatologien – som er læren om hva som foregår mellom apene.

– Haraway viser hvordan drømmen om at det finnes noe opprinnelig og ekte, former både primatologien og vestlig vitenskap. Hvordan vi henter argumenter for å forklare og legitimere sosiale forhold, ikke minst sosial ulikhet, ved å forutsette at naturen er det opprinnelige. Vestlig vitenskap har innebygd et grunnleggende skille mellom natur og kultur, noe som også gjelder for feministisk teori, forteller Berg, og fortsetter:

– I feministisk teori kommer skillet til syne mellom "sex" og "gender", eller biologisk og sosialt kjønn. Biologisk kjønn er natur, og naturen oppfattes som en grunnleggende kategori som ikke kan endres, mens det sosiale er kultur og altså foranderlig. Men det Haraway viser gjennom sin studie av primatologien er at også biologisk kjønn er en materiellsemiotisk konstruksjon. Slik skaper hun rot i både kategorier og virkelighet på en måte som utfordrer og driver oss videre.

Foran et nytt kjønnsforskningsprogram

Anne-Jorunn Bergs dager som styreleder for Kjønnsforskningsprogrammet er snart talte. Ett program er snart i mål, et nytt er på trappene. Hun priser mangfoldet i det nåværende programmet. – Gamle sannheter utfordres, også innenfor kvinne- og kjønnsforskningen. Det er bra. I tillegg synliggjør dette programmet at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn der møter mellom minoritet og majoritet utfordrer og synliggjør forskjeller, kanskje også i måten å være likestilt kvinne på.

Alt dette tror hun det blir mer av i neste kjønnsforskningsprogram.

– I tillegg mener jeg vi behøver mer fokus på å forklare stabiliteten i kjønnskategoriene. For visst er mye i endring, men samtidig er mye stabilt. Hvorfor er det slik, og på hvilke måte skal vi gå fram for å finne ut hvorfor? Vi mangler for eksempel mye kunnskap om hvordan man lærer seg å være kjønn, sier Anne-Jorunn Berg.