Framstilles som forrædere

– Bildet av den svarte kvinnen som forræder er dessverre en altfor velkjent forestilling innenfor afrikansk-amerikansk politisk tenkning, sier hun.

I sin bok Gender, Race and Nationalism in Contemporary Black Politics går Alexander-Floyd gjennom hvilke forestillinger om svarte kvinner som har preget den svarte politiske bevegelsen i USA de siste 40 årene, fra borgerrettsbevegelsen og Martin Luther King på 1960-tallet, via Black Power-perioden på 1960- og 70-tallet, og fram til dagens svarte nasjonalister, representert ved ledere som Louis Farrakhan og hans «Nation of Islam».

– I akademia og i andre fora føres det i dag en brennende viktig debatt om forholdet mellom kjønn, klasse, rase og etnisitet. Men denne debatten ser ikke ut til å ha nådd den svarte amerikanske politiske debatten. Her diskuterer man fortsatt med utgangspunkt i en tanke om at rase er en ren kategori, og at strid mellom raser og etniske grupper utkjempes av de mannlige medlemmene av gruppen. Tanken er fortsatt at de forskjellige aspektene av identitet er hierarkisk ordnet, med rase på toppen av hierarkiet, sier Alexander-Floyd.

– Dette er en mannssentrert diskurs som gir seg ut for å være universell, til fremme for alle afrikansk-amerikanere. Men den tar ikke hensyn til bevegelse, forandring, mangfold eller kompleksitet, mener hun.

Konservativt  tilbakeslag

Alexander-Floyd går spesielt kritisk ut mot den svarte nasjonalistiske bevegelsen, slik den framstår i dag. De representerer et tilbakeslag, mener hun.

– Vår tids nasjonalister argumenterer for at en overvekt av fattigdom og kriminalitet blant svarte amerikanere skyldes den svarte familiens sammenbrudd. Slik tar de etter andre konservative amerikanske krefter, som mener at sosiale problemer i det amerikanske samfunnet skyldes at man ikke legger nok vekt på «familieverdier», sier hun.

– En forestilling om at det finnes «en tradisjonell svart familie» med et mannlig overhode står sterkt i denne tenkningen. Målet er at denne familien skal «gjenreises». Dette er et tilbakeslag fra den tidligere motstandsbevegelsen, som forholdt seg til dypereliggende sosiale strukturer, og arbeidet for borgerrettigheter og sosial likhet, sier Alexander-Floyd.

Bagatelliserer overgrep

Men bildet av den svarte kvinnen som forræder fantes også tidligere, påpeker hun, blant annet i kampanjen for utvikling av «Black Culture» som utviklet seg parallelt med «Black Power»-bevegelsen. Innenfor den svarte kulturbevegelsen så man en rekke giftige angrep på svarte kvinnelige forfattere og dramatikere. Forfatterne Michelle Wallace og Ntozake Shange, som på feministisk grunnlag tok opp forholdet mellom svarte kvinner og menn sent på 1970-tallet, ble utsatt for en lang rekke angrep. Mer kjent i Norge er Alice Walker, som med sin bok The Color Purple tematiserer svarte menns seksuelle overgrep mot svarte kvinner. Dette var mer enn mange kunne tåle.

– Å framstille svarte menn på denne måten ble av mange sett på som destruktivt for alle svarte amerikanere, sier Alexander-Floyd.

– Mange er raske til å bagatellisere denne typen overgrep. En del svarte ledere nekter fullstendig for at slikt overhodet skjer.

Forestillinger om svarte kvinner

Tidligere forskning har identifisert en typologi for bilder av svarte amerikanske kvinner, som ofte dreier seg rundt tre sentrale forestillinger, forteller Alexander-Floyd. 

Det første av disse er bildet av «Mammy», også kalt «Aunt Jemimah», et bilde som stammer fra slaveriets tid, og viser en stor, smilende, svart kvinne som lykkelig tar vare på sin hvite Master («Massa») og hans familie. «Mammy» var gjerne sterk, aseksuell og stygg, i motsetning til datidens idealbilde av en hvit kvinne, som skulle være vakker, svak og uselvstendig.

Den andre av disse forestillingene, «Matriarken», slekter på «Mammy». Men der «Mammy» er slave og tar vare på andres familie, er «Matriarken» en kvinne som tar ansvar for sin egen familie, ikke slaveeierens. «Matriarken» ses som en dominerende og aggressiv kvinne, som oppleves som truende for menns seksuelle kraft. Dette er en kvinne som skyver den svarte mann bort fra hans rettmessige rolle som patriark og forsørger og tilegner seg maskuline egenskaper.

Den tredje av de store karikaturbildene av svarte kvinner er bildet av «Horen.» «Horen» er seksuelt pågående og full av lyst - en forestilling som fungerte blant annet til å rettferdiggjøre de mange voldtektene av svarte kvinner under slaveriet.

Bildet av kvinnen som forræder tar opp i seg alle disse bildene, mener Alexander-Floyd. Men det slekter mest på bildet av «Matriarken,» som angivelig gjerne samarbeider med den hvite mann for sin families beste. Det tar også opp i seg «Horen», som ifølge disse forestillingene villig har seksuelle forbindelser med den hvite mann, gjerne som del av en strategi for å oppnå fordeler.

– Disse forestillingene om den svarte kvinnen går igjen i mange av arbeidene til mannlige svarte dramatikere og forfattere fra Black Culture-tiden. Her er moren i familien ofte framstilt som en som søker å dempe konflikter og stille seg i veien for svarte sønner som fører en rettmessig frigjøringskamp, mens søsteren ofte framstilles som en sviker mot svart maskulinitet gjennom å inngå forhold til hvite menn, eller, enda verre, til andre kvinner, sier Alexander-Floyd.

«Velferdsdronninger» og arbeidsledige menn

Fra og med 1980-tallets Reagan-peiode i amerikansk politikk har en ny rolle for svarte kvinner fått mye oppmerksomhet, nemlig rollen som såkalt «welfare queen» – alenemor som mottar offentlig støtte. Rik blir hun riktignok ikke, men hun blir ihvertfall økonomisk uavhengig av menn.

– Disse kvinnene blir forsørget av staten, og dette oppfattes av noen som nok en undergraving av svart manndom, sier Alexander-Floyd. For nasjonalistlederen Louis Farrakhan er dette en provokasjon. Som han sier i sine politiske appeller til svarte menn: «Vær klar over at din kvinne tilhører den som forer henne!»

Økonomisk uavhengige svarte kvinner er i det hele tatt en trussel, ifølge Farrakhan.

– Strukturell rasisme gjør at svarte menn er en undersysselsatt gruppe. De har ikke muligheten til å leve opp til forventninger om å forsørge en familie. Det var dette som utløste «The Million Man March» i 1995, sier Alexander-Floyd.

– Arbeidsledigheten fører til anklager mot svarte kvinner om at de «forakter sine menn» - en velkjent, men udokumentert påstand, sier Alexander-Floyd, som mener at det heller dreier seg om at disse mennene forakter sin egen skjebne, og overfører dette på kvinnene.

Provoserer mannen

For Farrakhan blir den svarte arbeidende kvinnen en svikefull medsammensvoren med staten, som maktstjeler den svarte mann. Og når staten gjør kvinner avhengige av stønad, er det verste med dette ikke at det svekker disse kvinnene, men at de kommer i en posisjon hvor de trenger den svarte mannen litt mindre, påpeker Alexander-Floyd.

– I Farrakhans retorikk er den arbeidende svarte kvinnen, med sitt angivelig endeløse mas om at den arbeidsledige mannen må hjelpe til med husarbeid og barnepass, en kvinne som framprovoserer mannens rettmessige vrede, med mishandling og vold som følge. Med sitt mas om at mannen skal ta ansvar for barna, er hun også medansvarlig for en økning i seksuelle overgrep. I tillegg til å være kvinnefiendtlig, er dette også en svært negativ framstilling av den svarte mannen, kommenterer Alexander-Floyd.

Den svikefulle horen

I nasjonalistenes retorikk blir den svarte mann og hans vekst og eventuelle fall gjort til symbol på det svarte samfunn i sin helhet. Slik blir den svarte gruppens integritet gjort ensbetydende med integriteten til de mannlige familieoverhodene, påpeker Alexander-Floyd.

At enkeltstående svarte menns posisjon blir sett på som symbolsk for hele den svarte allmennheten, ses også i eksempler fra det formelle politiske liv. Svarte kvinner som har valgt å stå imot mektige svarte menn med posisjon, har fått oppleve utstøtelse og fordømmelse. Skandalen knyttet til den tidligere borgermesteren i Washington D.C., Marion Barry, er et kjent eksempel.

Barry begynte sin karriere som en av lederne for 1960-tallets venstreradikale SNCC, The Student Non-Violent Coordinating Comittee. Veien gikk videre til bystyret i den amerikanske hovedstaden fra og med 1975, og bare tre år senere ble han borgermester. Gjennom hele sin tid som borgermester ble han sett på som en som fremmet interessene til det svarte samfunnet. Han ble gjenvalgt tre ganger, og ville antakelig ha blitt valgt til en fjerde runde, hvis han ikke i 1990 var blitt avslørt in flagranti på et motellrom med kokain og utenomekteskapelig sex i en salig blanding. Da hadde anklagene om korrupsjon og ryktene om narkotikabruk, utroskap og andre skandaler forfulgt ham i flere år.

En av dem som deltok i politiaksjonen mot Barry var en tidligere elskerinne, som var en av flere som hadde inngått en avtale med politiet om å hjelpe til med å avsløre Barry i den hensikt å oppnå en mildere straff selv, slik det er vanlig i amerikanske narkotikasaker. Barry ble lurt inn på et hotell i Washington, hvor han ble filmet mens han røykte crack og forsøkte å få den tidligere elskerinnen, Rasheeda Moore, til sengs.
 
Men det myndighetene framstilte som et kupp i sin krig mot narkotika, ble av mange svarte i stedet sett på som et politisk angrep mot en viktig svart leder. Og Rasheeda Moore fikk rollen som kvinnen som hadde sviktet sin rase.

«I saw the tape – the bitch set him up» var et vanlig slagord å se på t-skjorter og biler i denne tiden, forteller Alexander-Floyd.

– Her hadde den svarte pressen i hovedstaden en glimrende anledning til å problematisere hva en blanding av makt, korrupsjon, narkotika og utroskap kan gjøre med en tidligere respektert og vellykket leder. I stedet ble kampanjen rettet mot kvinnen som avslørte ham, påpeker Alexander-Floyd.

Fiendtlighet

Dessverre er ikke dette den eneste politiske skandalen knyttet til svarte mektige menn der en kvinne blir sittende med et forræderstempel. Altfor ofte er det slik at svarte menn ses på som den angrepne part, mens svarte kvinner ses på som et våpen som brukes for å angripe, framholder hun.

– Dette fører til en grad av fiendtlighet mot kvinner som av og til kan være helt overveldende. For å overleve som svart feminist, for å klare å stå i debattene og videreutvikle feministisk teori til beste for svarte kvinner, er man pent nødt til bli temmelig tykkhudet, konkluderer den amerikanske kjønnsforskeren.