Kjønn i utakt

”Her kommer guttemusikken” skrev journalist Cecilie Asker i Aftenposten tidligere denne våren. Hun hadde tatt en gjennomgang av plakatene for årets store musikkfestivaler og kunne konkludere med at av totalt sytten headlinerne på festivalene Hove, Quart, Øya og Norwegian Wood, var det bare én dame.

Årets festivalstatistikk kan være lite oppløftende for den som vil høre kvinnelige artister, men den bryter ikke med mønsteret fra musikklivet ellers. Ser du på musikklivet med likestillingsbriller, vil du oppdage et dystert landskap. Gjennomgående kan kjønnsfordelingen på feltet oppsummeres i 20/80 i kvinners disfavør, og på enkelte områder i 10/90.

– Det er et paradoks at musikkfeltet ligger langt etter Den norske kirke, sa forskningsleder Ellen Aslaksen i Norsk kulturråd under lanseringen av boken ”Musikk og kjønn – i utakt.”

Boken, som er redigert av Anne Lorentzen og Astrid Kvalbein, er resultat av et seminar i oktober 2007, der forskere, rektorer og kunstnere møttes til debatt om nettopp kjønn og musikk. Den gir, som redaktørene beskriver det, et tidsbilde av situasjonen i forhold til kjønn på musikkfeltet i dag, med statistikk, analyser fra ulike musikalske felt – og ikke minst, en debatt om hvilke tiltak som bør igangsettes.

– Jeg håper dette er en bok som kan gi et kunnskapsgrunnlag til en etterlengtet og nødvendig debatt i kultursektoren, sa Aslaksen.

Verre enn kirka

Ifølge en undersøkelse utført av Ballade i 2005, hadde de store norske vederlags- og opphavsrettsorganisasjonene i snitt 15 prosent kvinner i sine styrer. Kun 13 av Norsk Komponistforenings 140 medlemmer er kvinner. Og i boken påpeker Arvid Skancke-Knutsen at med en kvinneandel på bare 14,5 prosent fremstår Norsk jazzforum som mer konservativt enn den norske kirke, som til sammenligning kan skilte med en kvinneandel blant prestene på 19 prosent.

Astrid Kvalbein sier til ABC Nyheter at selv om sammenligningen med kirken kan virke spissformulert så er den interessant.

– Sammenligner du prosentandelen av kvinnelige biskoper og kvinnelige dirigenter kommer dirigentene dårligst ut. Andelen kvinnelige komponister er lavere enn andelen kvinnelige prester. Det finnes svært få kvinnelige instrumentalister og kvinnelige festivalsjefer.

Kjønnsbrudd

Statistikken er imidlertid bare en del av bildet, påpeker stipendiat Anne Lorentzen ved Høgskolen i Telemark.

– Vi må se på dette med et dobbeltblikk. På den ene siden står tallene som viser en tydelig kjønnsubalanse på musikkfeltet. På den andre siden foregår det også mye kjønnsbrytende virksomhet innenfor musikken. Men dette blir ofte ikke oppfattet, fordi det drukner i myter, sa hun på lanseringen av boka.

Lorentzen er i ferd med å avslutte et doktorgradsprosjekt der hun har studert musikkproduksjon i et kjønnsperspektiv, og bidrar i antologien med en artikkel om hvordan ny teknologi kan bidra til å endre kjønnsrollemønstre og tradisjonell musikkproduksjon.

Ny teknologi har åpnet opp for hjemmestudioer der artistene kan fungere som produsenter av sin egen musikk. Dette er særlig interessant ettersom den tradisjonelle arbeidsfordelingen i innspillingsstudioet er svært kjønnet. Det tradisjonelle studioet har mannlige aktører i de fleste funksjoner, fra rollen som lydtekniker og produsent, til studiomusiker og artist, og med kvinnelige aktører i hovedsak i rollen som vokalister.

Lorentzen beskriver i artikkelen hvordan en rekke norske kvinnelige artister er aktive i produksjonen av sin egen musikk, men at dette ofte kommer svært overraskende på omgivelsene.

– Vi har ferdige skjema for å fortolke hva som skjer, som gjør at vi bare ser det vi tror at vi ser. Kvinnelige sangartister blir forstått i lys av myten om ”syngedamene” uansett hva de gjør.

Mannlige syngedamer

Myten ”syngedamene” kaller Lorentzen den sterke forestillingen som finnes om at ”kvinner synger” mens ”menn spiller”. Skal vi tro stipendiat Heidi Stavrum ved Høyskolen i Telemark, stemmer ikke dette med virkeligheten.

Stavrum bidrar i antologien med artikkelen Kjønnede relasjoner innenfor rytmisk musikk. Hun har studert medlemmene i musikerorganisasjonen GramArt for å få et bilde av de kjønnede mønstrene innen populærmusikken. Hennes funn er at det ser ut til å være flere mannlige sangartister enn kvinnelige.

Blant alle medlemmene i GramArt var kvinneandelen i 2007 på 18 prosent, og 59 prosent av de kvinnelige medlemmene oppga at de har stemmen som sitt hovedinstrument. Kun 15 prosent av de mannlige medlemmene gjorde det samme. Men da Stavrum kun så på medlemmene som oppga at de hadde stemmen som hovedinstrument fant hun 53 prosent menn og 47 prosent kvinner.

Kjønnsfordelingen var altså langt jevnere enn slik det ofte framstår, og andelen ”mannlige syngedamer” har økt de siste årene, ifølge Stavrum. ”Vokalistrollen i pop og rock må ikke lenger forstås som en primært kvinnelig posisjon ettersom der ser ut til at det finnes flere mannlige sangartister enn kvinnelige”, konkluderer hun.

Endringspotensiale

Også Astrid Kvalbein er opptatt av å vise at det finnes mye bevegelse på feltet.

– Det er kanskje det klassiske feltet som er mest bakpå i dag, men det foregår også bevegelse her. Det er flere jenter som går på Norges musikkhøgskole i dag enn det var tidligere, sa hun. Kvalbein mener at oppmerksomheten om dette temaet har fått større plass innen musikkfeltet den senere tiden.

Kvalbein trakk fram debatten som har pågått i sommer etter Cecilie Asker sin artikkel i Aftenposten, og Maja Ratkje sin kritikk av festivalen ”Happy days”. Komponist og musiker Maja Ratkje gjorde en navneopptelling basert på årets Happy Days-program. I lederteksten til kunstnerisk leder Trond Reinholdtsen er det nevnt 17 menn og én kvinne, i det øvrige programmet til Happy Days fant Ratkje 92 manns- og ti kvinnenavn. Både Asker og Ratkje sine utspill har ført til ny debatt om betydningen av kjønn i musikk.

Kvoterer menn

Det er likevel ingen tvil om at musikkfeltet har en svært skjev kjønnsfordeling, og at den ikke er i ferd med å endre seg radikalt. Hva kan så ulike aktører gjøre for å endre på skjevhetene?

Flere innlegg i boken diskuterer mulighetene for likestillingstenkning på musikkfeltet, med svært ulike perspektiv og konklusjoner.

Olav Kjøk har vært rektor ved Oslo musikk- og kulturskole siden 2002. Han viser i sitt bidrag hvordan kjønnsfordelingen i forhold til instrumentvalg er den samme hos barna som de senere er blant voksne musikere. Han anser det likevel ikke som sitt ansvar å oppmuntre barna til kjønnsbrytende valg.

I kontrast står Erling Aksdal, leder for jazzlinja ved Institutt for musikk ved NTNU. Han ønsker seg flere kvinner bredere spredt innenfor jazzområdet og i utdanningene, og viser til at likestilling både er et viktig satsingsområde ved NTNU og at kulturministeren har satt krav om flere kvinner i Trondheim jazzorkester, en av Jazzlinjas viktigste satellitter. Ifølge Aksdal trengs det en diskusjon om kvalitetskriteriene som styrer inntakene ved jazzlinja, med et blikk på hva disse er, hva de er basert på og om de er hensiktsmessige.

Frøken kjønn

Boken Musikk og kjønn – i utakt har artikler om både klassisk og samtidsmusikk, pop, rock og jazz og ser på utdanning og rekruttering i tillegg til forholdet mellom musikk, kjønn og identitet. Men blant bidragsyterne finner vi flere forskere og journalister enn musikere.

Om boken kan bringe fram nye toner er for tidlig å si. Selv beskriver redaktørene at de ønsker at seminaret og den skal bli et springbrett – eller med et musikalsk uttrykk: en opptakt til flere samtaler og kreative endringer i samspillet mellom musikk og kjønn i tida som kommer.