Robot i drag

Alle menneskelige bosetninger i verdensrommet har blitt utsatt for angrep, og menneskehetens totale antall har blitt redusert til 40 000. De lever i romskipet Galactica og en flåte av mindre sivile skip. Angriperne er et samfunn av roboter, som menneskene selv har skapt, men mistet kontrollen over. Det er de fryktede cylonene, som har kunstig intelligens, og som har utviklet en egen teknologi for å kopiere menneskenes utseende.

4.-6. februar legger Ingvil Hellstrand frem sitt foredrag «Normative Body Identitity in Science Fiction» på konferansen Feminist Research Methods som arrangeres i Stockholm. Her gjør hun en analyse av episode 10 i sesong 2 av serien Battlestar Galactica (2003). Serien er en nyinnspilling av den originale serien fra 1978. I episoden oppdager krigsskipet Galactica et annet romskip på radaren. Det viser seg å være skipet Pegasus, som også tilhører menneskehetens overlevende flåte. Gjensynsgleden er stor, og det blir feiring. I løpet av episoden oppdages det imidlertidig at det er store forskjeller mellom normene og kodene som regjerer på skipene.

Ulik behandling av fanger

Galactica og Pegasus står sammen mot sin felles fiende, cylonene, og på hvert skip holdes en cylon som krigsfange. Begge de to fangene er kroppsliggjort som kvinner. De er agenter for fienden og holdes i håndjern. Fangen ombord på Galactica levde og jobbet som jagerpilot før hun ble avslørt som cylon. Hun har en menneskelig elsker, som hun venter barn med. Fangen ombord på Pegasus var tidligere en aktiv dobbeltagent, som jobbet tett sammen med lederskapet på Pegasus. Mens cylonen på Galactica beskrives som samarbeidsvillig, sees fangen på Pegasus som farlig.

– Det er stor forskjell på hvordan de to fangene behandles. På Galactica sier mannskapet: «We treat this model as the human it pretends to be» om den gravide cylonen, sier Hellstrand.

Cylonen på Pegasus blir utsatt for voldtekt som del av forhør.

– I motsetning til fangen på Galactica har hun ingen menneskelige forbindelser, og blir en «løs fugl». Den seksualiserte av de to fangene, cylonen på Pegasus, sanksjoneres. Hun har status som fange, maskin og kvinnekropp, fortsetter hun.

Individuelle mennesker, stereotype roboter

I serien er det kun kvinnelige roboter som blir tatt til fange. Det er bare dem som har personlig kontakt med menneskene.

– Bare kvinnene har fantasier om menneskene og kjærester og elskere blant dem, sier Hellstrand.

Hun finner at representasjonen av menneskene i serien er mer mangfoldig enn av robotene.

– Noe jeg synes er fascinerende med Battlestar Galactica er fremstillingen av menneskene i serien. De fremstilles som individer, og ikke som typiske kvinner eller menn. Menneskene representerer den evige feministiske drømmen om å bli sett som menneske og individ først, og ikke kjønn. Fremstillingen av robotene er derimot veldig kjønna, sier Hellstrand.

En utilfredsstillende kvinne-kopi

Cylonene ønsker å bli mennesker, og forsøker å etterligne dem.

– De er en kopi, og det er utilfredsstillende. Handlingen minner om Pinocchio, og hans ønske om å bli en ekte gutt. Her dreier det seg om cylonenes ønske om å bli ekte kvinner, sier Hellstrand.

Den eneste karakteren en ser gjøre husarbeid i serien er den gravide cylonen som holdes til fange på Galactica.

– For at cylonene skal være kvinner, må de være stereotype kvinner. De fremstilles som tradisjonelle kvinner, ikke senmoderne. I en analyse av hvordan roboter gjør kjønn blir kjønnsforskeren Judith Butler interessant. Hun sier at drag-artister overdriver, og det samme skjer når maskinene i serien ønsker å være kvinner. De er roboter i drag. Butler hevder at drag forvirrer begge kjønnskategoriene fordi overdrivelsen viser at kjønn som identitet er foranderlig eller påkledbar, sier Hellstrand.

I sin analyse av Battlestar Galactica bruker hun begrepet «passing» for å illustrere hvordan maskinene forhandler denne normaliteten på en måte som gjør deres forkledning vellykket.

– Hva må til for at du kan passere som et ekte menneske? Min analyse viser at gjennom å rette seg etter stereotypiske kjønnsrollemønstre er det lettere for maskinene å klare dette, sier Hellstrand.

Kjønnsløse samfunn

Maskinenes fremstilling som kvinner utgjør en avgjørende faktor for deres interaksjon med mannskapet. De representeres som vordende mor, voldtektsoffer eller leketøy.

– Fremstillingen av cylonenes kvinnelighet er stereotyp. Det skjer på tross av at science fiction som sjanger har et veldig potensiale til å gi et bilde av annerledeshet, sier Hellstrand.

Hun viser til forsøk på å fremstille kjønnsløse samfunn i litteratur innenfor science fiction på 1960- og 70-tallet, i for eksempel «The left hand of darkness» (1969) av Ursula K. le Guin.

Le Guin lar hovedpersonen komme til en planet hvor han ikke forstår samfunnet eller familieforholdene. Familiene består ikke av mor, far og barn, men for eksempel av to menn og et barn. Beboerne er androgyne 24 av 26 dager i en syklus. De resterende to dagene har de løpetid og får utdelt forskjellige kjønnsorganer. Organene varierer fra gang til gang, forteller Hellstrand.

– Selv om det er et forsøk på å fremstille et samfunn hvor beboerne ikke har noe kjønn det meste av tiden, blir fokuset på kjønn stort på grunn av løpetidene, sier hun.

Fremmer annerledeshet

Cylonene i Battlestar Galactica viser at annerledeshet ikke trenger å se annerledes ut. De representerer samtidig en dobbel fremmedhet. Kategorien «kvinne» slås sammen med kategorien «den andre», her uttrykt som maskin og fiende, ifølge Hellstrand.

Hun mener sammenslåingen av det kvinnelige og monstrøse har blitt et filmatisk virkemiddel. Dette er i tråd med filmforsker Barbara Creeds teorier. Hellstrand tolker behandlingen av de to fangene som undertrykkelse av annerledeshet.

Hellstrand understreker at media har stor makt i sin fremstilling av kvinnelighet og mannlighet.

– Film og litteratur har definisjonsmakt, og det ligger et stort endringspotensiale her. Representasjonene produserer mening samtidig som de er en del av allerede eksisterende maktstrukturer, sier hun.