Med sine 15 millioner innbyggere er Teheran den største byen i Midtøsten og byr på enorme kontraster. Falleferdige bygninger står side om side med nyoppførte glassbygg, i gatene kjører skranglete iranskproduserte Paykan-biler ved siden av nyimporterte SUVer, og overalt ser man ulike tolkninger av hijab-påbudet som varierer fra heldekkende svarte chadorer til fargerike sjal som så vidt dekker til hodene. Noen mener kontrastene i byen er et uttrykk for et to-kultursfenomen som betegner forskjellene mellom den tradisjonelle bazarkulturen og den utdannede elitekulturen. To-kulturskillet er kanskje et forenklet bilde på situasjonen, men det er ingen tvil om at Teheran har det meste og det er lett å bli fascinert av mangfoldet.
I vinter var jeg nesten to måneder her for å studere persisk ved universitetet i Teheran og for å samle materiale til mitt phd-prosjekt ved SKOK. I doktorgradsprosjektet studerer jeg debatten rundt et nytt familielovforslag i Iran. Etter at dette lovforslaget ble presentert i 2007 har det skapt mye debatt. Familielov er et svært omstridt tema og mange ulike aktører deltar i diskusjonen. Forskningsprosjektet analyserer kvinners bidrag til familielovdebatten, med utgangspunkt i deres agenda, strategier og arenaer. Prosjektet er basert på intervjuer og diskusjoner med ulike kvinneaktivister, samt studier av publikasjoner og aktiviteter.
Mødrenes himmel
De fleste dagene ligger smogen som et lokk over byen og den kaotiske trafikken medfører at hverdagen oppleves som utrolig hektisk. Men Teheran har også lyspunkt. Blant mine favoritter er fjellveien i Darband hvor luften er friskere og tehusene ligger tett i tett. En handletur til basaren i Tajrish er heller ikke å forakte. Her finner man alt fra religiøse effekter til det fineste utvalget av frukt og grønt. Likevel er Teherans mange parkområder etter min mening det beste ved denne storbyen. Byen har flere grønne lunger og det er lett å forstå hvorfor så mange tilbringer sine fridager nettopp her. Teheranere fremstår som piknikeksperter når de ankommer parken med tepper, gassapparat, ghaylan (vannpiper) og mengder av mat.
Siste tilskudd til Teherans grøntområder ble åpnet i fjor sommer av Teherans ordfører Qalibaf. Parken har fått det klingende navnet Beheshte madaran (Mødrenes himmel) og er forbeholdt kvinner. Her kan kvinner blant annet sykle, jogge og spille tennis uten hijab. Området er omgitt av høye gjerder for å hindre innsyn fra menn, og besøkende får ikke ta med seg verken fotoapparat eller mobiltelefon inn i parken.
Kjønnssegregeringen er godt befestet i Iran med egne svømmehaller og treningssentre for kvinner og menn, samt adskilte soner på blant annet busser og metroer. For noen år siden kom det også egne taxier for kvinner, selv om de fleste fremdeles skviser seg inn i baksetet på en dar bas (delt-taxi), som er mye billigere. Beheshte madaran er et av tiltakene som søker å bøte på kvinners manglende frihet til både å oppholde seg utendørs uten hijab og å mosjonere på offentlige steder. Lignede parker har åpnet i andre iranske byer de siste årene og kvinnene som benytter seg av det nye parktilbudet i Teheran ser ut til å nyte den hijabfrie sonen.
De hellige ti dager
Det er tredje gang jeg er i denne storbyen, men dette har utvilsomt vært det mest spesielle oppholdet. Jeg ankom byen samtidig med starten på den islamske republikks 30-års jubileum. Perioden fra 31. januar til 10. februar kalles Dahe-ye Mobarakeh Fajr (De hellige ti dager) og er til minne om tiden fra Sjahen forlot landet og Ayatollah Khomeini ankom Teheran, til den dagen republikken ble etablert.
Jubileet har vært planlagt lenge og har satt sitt preg på hovedstaden. Overalt henger store plakater med bilder av Khomeinis retur til Teheran etter eksiloppholdet i Frankrike. Plakatene er fulle av både nasjonale og religiøse symboler. I denne tidagers perioden ble nye bygninger og fabrikker åpnet hver dag, men størst oppmerksomhet fikk likevel oppskytningen av satellitten Omid (Håp).
Satellitten har riktignok vært omtalt i norske medier også, i forbindelse med bekymringer om Irans potensielle bruk av langdistanseraketter. I iranske medier derimot, har Omid blitt omtalt som et viktig vendepunkt for Iran og er et bilde på den teknologiske framgang som landet har gjennomgått siden den islamske revolusjon fant sted i 1979. Omid representerer også et håp om bedre tider. I likhet med resten av verden, opplever Iran økonomisk krise. Nedgangstiden blir ikke mindre merkbar med fall i oljeprisene og varige internasjonale sanksjoner.
Nasjonalfølelse
De fleste jeg møter forteller også om vanskelige leveforhold og ordene til en arbeidsløs ung kvinne i begynnelsen av 30-årene betegner situasjonen mange opplever i dag: ”Jeg spør meg selv ofte hva den islamske republikk har gjort for meg. Svaret er ingenting. Men selv om jeg har lite å være fornøyd over, er det ingen tvil om at jeg er stolt av å være iraner og stolt av Iran”.
Bortimot halvparten av befolkningen er født etter 1979 og kjenner ingen andre styringsformer enn den nåværende. Men selv om folk snakker overraskende åpent om landets økonomiske, politiske og sosiale problemer, er nasjonalfølelsen likevel sterk tilstede og kom blant annet til uttrykk i republikkens 30-års jubileum.
Selve feiringen av jubileet fant sted 10.februar og besto i hovedsak av at tusenvis av mennesker samlet seg i sentrum av Teheran og gikk i tog fra ulike deler av byen til Azadi-monumentet for å høre president Ahmedinejad tale til folket. Mens jeg gikk på sidelinjen og hørte de taktfaste slagordene margh be Amrika - margh be Israel (død over Amerika - død over Israel), ble jeg stoppet av noen chador-kledde kvinner som sa at det var så kjekt å se utlendinger i byen. På mange måter er dette et godt bilde på motsetningene som preger Iran i dag. Slagordene ser ut til å ha blitt selve kjennetegnet på den islamske republikk, men de beskriver altså dårlig stemningen jeg opplever i møte med folk.
Noruz 1388
Om noen uker starter den iranske nyttårsfeiringen Noruz, og for mange er dette den viktigste høytiden av alle. Året 1387 skal avsluttes og inngangen til et nytt år skal markeres. Feiringen varer i tre uker og de fleste benytter anledningen til å besøke familie og venner, mens andre reiser på ferie. Noruz har lange tradisjoner i iransk kultur, men ingen spesiell tilknytning til islam.
Nyttårsmarkeringen står derfor ikke spesielt høyt i kurs sett med myndighetenes øyne, men dette ser ikke ut til å legge noen demper på feiringen. Blant ritualene er haft seen (de syv s-ene). Hver husstand forventes å ha syv gjenstander som begynner med den persiske bokstaven sin, for eksempel seer (hvitløk) og sabzi (grønnsak eller urt). Siste dag av Noruz drar de fleste familier på piknik og tar med seg sabzi på utflukten. Etter pikniken kvitter familien seg med den grønne urten, og dette betraktes som en svært symbolsk handling hvor uhell og sykdom fra året som gikk forsvinner.
Året 1388 er altså like om hjørnet og mange er spente på hva det nye året vil bringe med seg. Mest av alt er kanskje forventningene knyttet til utfallet av presidentvalget 12. juni. Overalt snakker folk om hvilke problemer landet står overfor i dag og mange ønsker forandringer. Det virker som det er mest misnøye med landets økonomiske situasjon og dårlige internasjonale forbindelser, og den nåværende presidentens håndtering av begge er lite populær. Om det nye året vil føre med seg endringer, vil kun tiden vise. Men jeg kjenner i hvert fall flere som verken tør forsømme haft seen eller valgurnene denne gangen.
Stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen (UiB). Hun er også tilknyttet Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved UiB.
I doktorgradsprosjektet studerer hun kvinners bidrag til familielovdebatten i Iran, med utgangspunkt i deres agenda, strategier og arenaer. Sentrale kilder i studien er intervjuer og diskusjoner med ulike kvinneaktivister, i tillegg til ulike publikasjoner og aktiviteter.