Manglende samarbeid

Thuns prosjekt er tilknyttet FEMCIT (Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The impact of contemporary women’s movements) som holdt sin avslutningskonferanse i Oslo denne måneden. Thun var en av forskerne som presenterte sine funn på konferansen.

– Det er flere grunner til manglende samarbeid, i tillegg til ulik forståelse av og forhold til kvinnesak. Mye handler om utvendige ting, som hva organisasjonene får statlig prosjektstøtte til å jobbe med. Et annet skille er at majoritetskvinner ikke anser rasisme og etnisk diskriminering som en del av sin kamp, mens dette er naturlig for minoritetskvinner, sier Thun, som leverer sin doktorgradsavhandling til sommeren.

FEMCIT startet i 2007 og avsluttes i år. Prosjektet har hatt som mål å gi analyser og forskningsresultater til myndigheter, akademia og politikere på temaet kjønn innenfor en flerkulturell sammenheng. Ett av oppdragene var å studere nettopp rollen til kvinneorganisasjoner, slik Thun har gjort. Den norske prosjektgruppa har omfattet flere forskere under ledelse av Beatrice Halsaa.

Thuns doktorgradsprosjekt har også vært finansiert av forskningsprosjektet PLUREQ, som var finansiert over IMER programmet.

Kaller seg ikke feminister

Thun startet med å skaffe seg full oversikt over kvinneorganisasjoner i Norge, både for majoritets- og minoritetskvinner. Så valgte hun ut 14 av dem, noen av dem profesjonelle grupper som hadde fulltidsansatte og jobber politisk, og noen mindre grupper der all aktivitet var fritidsbasert. Thun intervjuet aktører i organisasjonene, med særlig vekt på to spørsmål: I hvilken grad foregår det samarbeid mellom majoritets- og minoritetskvinner, og på hvilken måte forstås og defineres «kvinnesak» hos de forskjellige? Hadde de fokus på de samme sakene?

Thun undersøkte også hvilke muligheter organisasjonene hadde for politisk innflytelse, for eksempel hvem av dem som ble invitert av myndighetene til å uttale seg om hvilke lovforslag. Thun ville også finne ut hva slags forhold de hadde til spørsmål om etnisk diskriminering og rasisme i relasjon til feminisme.

– Flere av minoritetsorganisasjonene kalte seg ikke feministiske, men jobber gjerne med likestilling. Noen av dem hadde ikke noe forhold til feminisme. Andre viste til kritikken vi kjenner fra svart feminisme – at rasisme og etnisk diskriminering er en «naturlig» del av minoritetskvinners kvinnekamp. Da jeg intervjuet majoritetskvinnene om det siste, svarte de ofte at det er «noen andre» som jobber med slike spørsmål. Dette handler nok mye om at de har begrensede ressurser. Majoritetsorganisasjonene hadde også et inntrykk av at minoritetskvinner jobber mest med saker som tvangsekteskap, vold eller omskjæring og at de har lite felles i så måte.

– Er ikke det riktig?

– Jo, men minoritetskvinner er også opptatt av likelønn, diskriminering i arbeidslivet og slike ting.

– Har de mer felles enn de selv tror?

– Ja, sannsynligvis. Mange majoritetsorganisasjoner ga i tillegg utrykk for at de var redde for å «tråkke i salaten», å uttale seg om tvangsekteskap og slike saker uten å kjenne dem fra innsiden. Noen var nok redde for å bli oppfattet som rasistiske.

Politisk bestemt

Thun så på hvilke støtteordninger de ulike organisasjonene hadde, og fant her et annet og opplagt svar på manglende samarbeid.

– Majoritetsorganisasjoner og minoritetsorganisasjoner får ofte støtte fra ulike departementer og etater. Typisk er at minoritetskvinner får støtte fra IMDI – Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, mens majoritetskvinner får fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Det kan også være slik at minoritetskvinner får støtte til prosjekter mot for eksempel tvangsekteskap i sitt etniske miljø, mens majoritetskvinner får generell driftsstøtte som ikke er spesielt stor, forklarer Thun.

Det er slike utvendige faktorer som kan gjøre det vanskelig å samarbeide på tvers. Organisasjonene blir ikke sett under ett fra dem som finansierer dem. Både majoritets- og minoritetskvinneorganisasjonene fremhevet overfor Thun at de mottar liten generell driftsstøtte, og spesielt minoritetskvinneorganisasjonene var kritiske til at de ofte må jobbe med bestemte og definerte prosjekter for å kunne motta støtte.

– Dermed blir det til en viss grad politisk bestemt hva organisasjonene skal drive med, sier Thun.

Thun forteller at de fleste organisasjoner likevel skjønner at det er vanskelig å få politisk gjennomslag alene, og minoritetsorganisasjonene inngår derfor av og til allianser med hverandre. Ofte syntes de det var vanskelig å vite hvilke av majoritetsorganisasjonene som ville være naturlige å samarbeide med. Hun legger også til at det nok fantes samarbeid på tvers mellom majoritetsorganisasjoner og minoritetsorganisasjoner på lokalt nivå, men at intervjuobjektene ikke alltid hadde oversikt over dette.

Ikke at de ikke bryr seg

– Finnes det virkelig ingen eksempler på samarbeid på tvers?

– Joda, på 1980-tallet samarbeidet man på tvers for eksempel når det gjaldt treårs-regelen på ekteskap (regel som sier at personer som kommer til Norge for å bli familiegjenforent med en ektefelle eller samboer, ikke får opphold på selvstendig grunnlag før etter tre år, red. anm.).

– Man leser ofte anklager mot majoritetsorganisasjoner om at de ikke bryr seg nok om minoritetskvinners utfordringer. Stemmer dette?

– Nei, jeg tror ikke det. Som jeg har forklart er ofte det manglende samarbeidet et resultat av utvendige ting. I tillegg til ulike støtteordninger ser det ut til at det er etablert to ulike sfærer; «minoritetskvinnesaker» og «majoritetskvinnesaker» også når det gjelder hvilke organisasjoner som blir invitert til å uttale seg i høringer av ulike lovforslag. Det som uansett er slående i alle intervjuer er hvor hardt disse organisasjonene jobber! Det pågår en massiv innsats i mange leire, jeg ble veldig imponert over både majoritets- og minoritetsorganisasjonene, sier Thun.

Det ble gjort tilsvarende studier til Thuns både i Spania og Storbritannia i samarbeid med andre FEMCIT-forskere, og funn derfra vil bli publisert i kommende bøker.

Kjemper mot fordommer

En annen del av Thuns avhandling handler om religionens rolle i kvinneorganisasjoner. Til denne delen intervjuet hun til sammen fire kvinnegrupper i to moskeer og to kristne trossamfunn.

– Overordnet for FEMCIT er medborgerskap. I den første delen av prosjektet, som vi akkurat har snakket om, handler det i stor grad om muligheten til å være politiske aktører. Denne delen handler om tilhørighet til et religiøst fellesskap, altså medborgerskap i hverdagslivet. Hva betyr det religiøse fellesskapet for disse kvinnene?

– Ja, hva betyr det?

– I veldig grove trekk kan jeg si at det er slående hvor viktig religionen og dens praksis er for disse kvinnene, både i forhold til lokal tilknytning til kirken/moskeen, og i forhold til å tilhøre en bevegelse på verdensbasis.

– Hadde kvinnegruppene et forhold til feminisme og likestilling?

– Ja, men de begrunner det i Bibelen eller Koranen. Men både de kristne og muslimske snakker mer om likeverd enn likestilling. Kvinner og menn har ikke nødvendigvis de samme oppgavene, men har lik verdi. Det mest merkbare er likevel at de muslimske kvinnene i stor grad må motarbeide hva majoritetsnordmenn tror om dem. I intervjusituasjonen viste de hele tiden til hvilke misforståelser de tror hersker blant majoritetsnordmenn. De sier ting som: «Det finnes selvsagt undertrykte muslimske kvinner, men det finnes også mange som ikke er det.» Det siste føler de at de må bevise hele tiden. De fleste av dem har både jobb og barn i barnehage og på skole og føler at kolleger, moské og nærmiljø anerkjenner dem, men at de må slåss mot mediedebatter og forestillinger der. De finner det derfor vanskelig å bli anerkjent som fullverdig norsk, og dette påvirker deres forhold til medborgerskap – som handler nettopp om å bli anerkjent også som fullverdig norske av majoriteten.