Snakk om papparollen med dine ansatte

– Den mest brukte unnskyldningen for hvorfor menn ikke bruker mer tid på kone og barn er jobben. Vi ville forandre holdningene til menn slik at de lærte seg å bruke mer tid på barna sine. Vi måtte derfor få mor og sjefen til å spille på lag for å få far til å prioritere riktig, sier Paal Rasmussen.

Rasmussen var prosjektleder for prosjektet «Bærekraftige familier – likestilte livsløp» som ble utført ved Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. Prosjektet bestod av tre delprosjekt. For det første et aksjonsforskningsprosjekt hvor man så på hvordan arbeidsplassen kan hjelpe fedre til en bedre balanse mellom arbeid og familie. Dernest en studie av hvordan det kommunale tjenestetilbudet påvirker sjansene for at menn lykkes med å være likestilte partnere. Det tredje prosjekt så på hvorvidt familievernet kan gjennomføre utviklingsprosjekter i organisasjoner som del av sin utadrettede og forebyggende virksomhet. Forskergruppen, som i tillegg til Rasmussen besto av Pål Klethagen og Helge Svare, leverte nylig sin sluttrapport.

Sjefer positive til spesialordninger

I det første delprosjektet valgte forskerne to arbeidsplasser hvor ledelsen forpliktet seg til å tilrettelegge for småbarnsfedre ved behov. Det ble organisert pappagruppesamtaler på arbeidsplassen der fedre kunne diskutere balansen mellom arbeid og familie, og denne balansen ble også gjort til tema i medarbeidersamtale med sjefen. I tillegg ble det organisert familie- og samlivskurs hvor fedrenes partner deltok.

– Grunnen til at vi ville bringe inn mor er at balansen mellom jobb og familie bør vurderes av flere enn arbeidstakeren selv. I pappagruppesamtalene ble det diskutert hvordan dette best kunne gjøres, og man ble enige om at det skulle sendes et brev til både den ansatte og partneren som oppfordret dem til å diskutere dette på hjemmebane, sier Rasmussen.

For å få bredde i resultatene ble to ulike steder i landet valgt ut, og ulike typer virksomheter. I Asker kommune ble prosjektet gjennomført på Asker kulturhus, og på industribedriften Boliden i Odda kommune.

– Effekten av prosjektet var veldig god. Selv blant industriarbeiderne, som man gjerne tenker på som tradisjonsbundne, og som i alle fall har en låst arbeidstid i og med at de jobber i skift, klarte vi å få til ordninger med tilpasset arbeidstid. På den måten kunne småbarnsfedre for eksempel begynne skiftet sitt litt senere så de kunne levere i barnehagen, forteller Rasmussen.

I Asker kulturhus var behovene noe annerledes enn i industribedriften. Etter en gjennomgang av rutinene fant man at flere ansatte måtte få opplæring i viktige funksjoner, slik at ikke enkelte ble uunnværlige. Det ble også lagt vekt på å «ta ned heltene», det vil si en holdningsendring mot personer som lot jobben spise seg inn i privatlivet ved å jobbe mye overtid. For enkelte grupper ble det også innført «ønsketurnus», det vil si at de ansatte selv i større grad får påvirke hvilke vakter de får.

Opprinnelig skulle prosjektet også gjennomføres ved Risenga ungdomsskole i Asker, men dette stoppet opp fordi det manglet økonomiske bevilgninger for å skaffe vikar ved tilpasset arbeidstid. Det var her også noe motstand mot prosjektet fordi det ikke inkluderte mødre.

– Når man kommer med en ny idé så er folk både nysgjerrige og skeptiske. Men når de så hvordan det fungerte i praksis var de kjempefornøyde. Utradisjonelle tiltak krever selvsagt tilvenning, og arbeidstakere forventer ikke at sjefen vil prioritere på denne måten. Men sjefene var faktisk de mest positive i vårt prosjekt, sier forskeren.

– Hvorfor rettet dette prosjektet seg kun mot fedre?

– Det er så mange ordninger for mødre, alle vet at en mor trenger tid til barna sine. Problemet er at fedrene svikter familien ved å være fraværende. Det blir tydelig blant annet i forbindelse med skilsmisser.

Tilbud må rettes mot familien

I prosjektet om kommunale tjenester fant forskerne at fedre i liten grad er inkludert.

– Hovedfunnet er at tilbud ikke rettes mot familien, men mot mor eller barn. For eksempel har mange barnehager bare plass til ett navn på kontaktskjemaet. Da ender de fleste med å skrive inn bare mors navn, og resultatet er at far ikke kontaktes når barnet er sykt og må hentes, påpeker Rasmussen.

Helsestasjonen er et annet sted hvor forskerne fant at far ikke blir inkludert.

– Helsestasjonen er en «versting» når det gjelder å gi et kjønnsnøytralt tilbud. Her er tilbudet rettet mot barn, med mor som følgesvenn. Far kommer inn bare dersom han selv er spesielt motivert. De færreste helsesøstre avtaler for eksempel at far skal være til stede når hun kommer på hjemmebesøk, og det finnes heller ingenting i instruksene om at dette skal gjøres, sier forskeren.

I rapporten påpeker forskerne også at helsestasjoner er veldig feminint innredet, og at dette ikke virker inkluderende på fedre. Rasmussen mener at dette kan bedres dersom man ser på familien som enhet, i stedet for å rette tilbud mot mor, far eller barn som enkeltindivid.

– En familie etableres i det øyeblikket mor blir gravid, men dette tas det ikke høyde for i verken budsjetter, veiledninger eller planlegging av tilbudene. Man snakker om rettigheter til mødre og fedre, i stedet for å bruke familien som begrep, påpeker han, og fortsetter:

– Resultatet blir at man hele tiden må huske på at fedre skal inkluderes. Et tilbud rettet mot familien som helhet vil likestille fedre og mødre. 

Vellykket prosjekt, men hva nå?

Det tredje delprosjektet som er omtalt i rapporten er en evaluering av om familievernkontorenes utadrettede virksomhet kan brukes til å jobbe med likestilling i familier. De kunne i så fall blitt en spredningsagent som viderefører og videreutvikler kunnskap og erfaringer som har blitt gjort i AFI-prosjektet. Konklusjonen er imidlertid at forholdene ikke ligger til rette for det i dag, men forskerne gir i rapporten noen råd om hvordan prosedyrer og systemer kan utvikles for å legge bedre til rette for slikt arbeid.

Rasmussen håper at Barne- og likestillingsdepartementet vil ta forskningen til etterretning og videreføre den i nye prosjekter.

– Det vil være trist dersom denne rapporten blir et eksempel på at det bevilges masse penger til vellykkede enkeltprosjekter, uten at resultatene videreutvikles og tas i bruk, sier han.