Fikk menn til å se seg selv med nye øyne

Serievoldtektsforbryteren «Hagamannen» skapte frykt i den nordsvenske byen Umeå i årevis. Kulturgeografen Linda Sandberg leverte nylig en avhandling ved Umeå universitet som handler om hvordan frykten for vold påvirket kvinner så vel som menn. – Overraskende nok var det faktisk mennene som var sintest, sier hun.
Politiets fantomtegning av Hagamannen.

Den såkalte Hagamannen sto bak en rekke svært grove overfallsvoldtekter i Umeå mellom 1999 og 2006. Kallenavnet stammer fra bydelen Haga, der flere av overgrepene skjedde. Våren 2006 ble en 33 år gammel samboende tobarnsfar pågrepet og seinere dømt til 14 års fengsel for drapsforsøk, grov voldtekt, voldtekt og voldtektsforsøk på seks forskjellige kvinner.

I arbeidet med avhandlingen Fear of violence and gendered power relations. Responses to threat in public space in Sweden, har Sandberg truffet og intervjuet et 50-talls personer fra Umeå, både menn og kvinner i ulike aldre. Intervjuene er gjort over flere år, de siste etter at Hagamannen var pågrepet. Da skrev avisene om hvordan kvinner i Umeå feiret med champagne. Men frykten satt igjen.

Fordi den i så mange år hadde vært en stor del av alles hverdag, lot den seg ikke riste bort. Sandberg forteller at intervjuene hun gjorde før og etter pågripelse ikke skilte seg så mye fra hverandre.

– I en og samme setning kunne kvinne puste ut og være glade over at det var over, men samtidig legge til at det finnes andre der ute. Trusselbildet levde videre.

Fokus på menns kropper

I diskusjonen om kvinners redsel for vold gis det sjelden rom for å ta opp problemet fra menns perspektiv. Men Linda Sandbergs avhandling beskriver hvordan menn opplevde årene der Hagamannen herjet i Umeå. De følte at de ble oppfattet som farlige, og forskningen viser at dette var nytt, først og fremst for de hvite mennene. Signalementet på Hagamannen var en lyshudet mann i 25-30-årsalderen, 170-175 cm høy, en beskrivelse som stemte på mange av byens menn. 

Mange menn følte seg mistenkeliggjort, samtidig som de var redde for sine koner og barn. I intervjuene hadde de et sintere tonefall enn kvinnene når de snakket om Hagamannen. Sandberg mener dette tyder på at selvbildet deres ble utfordret og at de ville ta avstand fra gjerningsmannen. Samtidig som de hadde forståelse for at de kunne oppfattes som en trussel, opplevde de det likevel som veldig problematisk.

En mann fortalte hvordan han ble ertet på jobben fordi det hadde kommet fram at Hagamannen hadde små føtter, noe denne mannen også hadde. Sandberg intervjuet også en mann som ble innkalt til avhør og måtte avgi DNA-prøve. Han syntes det var vanskelig å måtte bevise at han ikke var overgriperen.
Tidligere har det ofte vært snakk om kvinners kropper i det offentlige rommet, for eksempel hvordan de bør kle seg for ikke å bli rammet. Men fordi Hagamannen overfalt hvem som helst, uansett hvordan hun så ut, kom ikke den diskusjonen opp den gangen, sier Sandberg.

Linda Sandberg. (Foto: Umeå universitet)

Hun forklarer at det ikke ble lagt noen skyld på ofrene, nå havnet søkelyset i stedet på mennenes kropper. Ettersom mediene først og fremst rapporterte om hvordan Hagamannen så ut, ble det skapt et bilde av den farlige kroppen.

Mange menn ble bevisste på hvordan de skulle bevege seg utendørs for ikke å skremme kvinnene. For eksempel tok de av hetta på jakka og gikk raskt forbi eller over på fortauet på den andre sida av gata når de møtte fremmede kvinner. De fikk også som vane å følge jentevenner hjem.

– Mennene snakket ikke om sin egen frykt, heller om hvor redde andre var, spesielt kvinnene.

Kvinner forventes å være redde

Uavhengig av alder, klasse og etnisitet ga kvinnene svar som lignet på hverandre i intervjuene. Ifølge Sandberg var frykten den dominerende følelsen. Hun forteller at mange kvinner i Umeå som tidligere hadde sett på seg selv som likestilte, følte seg splittet når de opplevde at de ble tvunget til å endre atferd. De mente de hadde rett til å gå hvor de ville, men frykten begrenset dem. Omsorgen andre hadde for dem skapte også forventninger om at de skulle være redde.

– Kvinnene opplevde en frustrasjon over ikke å kunne gå hjem selv fra utesteder, fordi alle forventet at de skulle være redde

Avhandlingen viser at det var betydelig lettere for kvinner som fra før av så på seg selv som sårbare å tilpasse seg situasjonen. De hadde ikke turt å gå hjem alene tidligere heller. Sandberg mener det er interessant at tradisjonelle kjønnsroller forsterkes ved frykt for vold i det offentlige rommet. At menn tar på seg en beskyttende rolle, gjør at kvinner blir de som trenger beskyttelse.

Dette er en oversatt og bearbeidet versjon av en artikkel opprinnelig publisert hos genus.se.

Forsker

Linda Sandberg er postdoktor ved Umeå centrum for genusstudier. Hun disputerte nylig med avhandling Fear of violence and gendered power relations. Responses to threat in public space in Sweden.

Aktuelle lenker

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.