Tøff kjærlighet på landet

– Det er vanskeligere å skille seg når man bor på gård, enn når man bor i boligfelt. Atskillig verre. Både følelsesmessig, økonomisk og juridisk.

Det sier antropolog Gro Follo. Sammen med prosjektleder Marit S. Haugen, sosiolog og forskningsleder ved Norsk senter for bygdeforskning, er hun i sluttfasen av forskningsprosjektet «Kjærlighet i landbruket – en risikosport? Ekteskap, samboerskap og skilsmisser i landbruket». Forskningen deres avdekker at samlivsbrudd kan være svært problematisk hvis man bor på gård.

Samboere står svakt

Det er en større andel bønder som er gift sammenliknet med befolkningen ellers. Dessuten er det en lavere andel skilte. Men statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at antall skilsmisser i landbruket er økende, og at samboerskap blir stadig mer vanlig i landbruksbefolkningen. 

– Vi ser en tydelig tendens til at parforhold på norske gårder er i ferd med å endres i takt med resten av samfunnet, forteller Haugen. Dette baserer hun på innhentet statistikk, spørreundersøkelser og dybdeintervjuer gjennomført siden forskningsprosjektets oppstart i 2009.

– Blant samboende bønder svarte bare åtte prosent at de hadde samboeravtale. Det betyr at svært mange par står svakt i tilfelle samlivsbrudd fordi samboere ikke har samme juridiske beskyttelse som ektepar. Ekteskapsloven regulerer i større grad hvordan det økonomiske oppgjøret skal være, og tar bedre vare på enkeltmenneskene hvis de skilles eller om partneren dør. Derfor anbefales bønder å gifte seg eller å skrive samboeravtale, sier Haugen.

Ektefellens interesser ignorert

En del landbrukspar skriver ektepakt. Med en ektepakt kan man avtale andre løsninger enn hva som følger av ekteskapsloven.

– Av et utvalg på 600 gifte landbrukspar fant vi at seks prosent hadde skrevet ektepakt, forteller Haugen.

– Når vi så undersøker innholdet i disse ektepaktene, viser det seg at de er skrevet for å etablere særeie til gården. Da er det bonden som gjennom ektepakten sikres særeie, understreker Haugen.

Ektepakt kan imidlertid også benyttes til å ivareta den tilflyttede part, men det finner forskerne lite av i de analyserte ektepaktene.

Krevende brudd

Hvis det kommer til samlivsbrudd kan mange landbrukspar gå en stri tid i møte, viser funn fra dybdeintervjuene i prosjektet.

– Vi har intervjua flere som har opplevd samlivsbrudd. Noen av dem hadde ektepakt, og det gjorde bruddet på ett vis enklere, for da var jussen klar. Men det er ikke alltid det blir som avtalt. Generelt ser vi at skilsmissene er langvarige, kompliserte prosesser. For noen har oppgjøret tatt fem år, og selv ikke etter så lang tid er det helt over, tilføyer Follo.

– I bruddsituasjoner i landbruket er det mange hensyn å ta. Familiegården som har vært en ramme om livet til paret og ungene, skal drives videre. Da er det ikke bare å selge huset, og dele oppgjøret. Det er også en utfordring å finne ut hva den som flytter kan få med seg av verdier fra gården. Én ting er hva man har rett og krav på, realitetene er ofte noe annerledes, understreker Haugen.

Uløselig knytta til jorda

Forskerne fant at tilflyttede kvinner kunne komme svært dårlig ut av samlivsbruddene.

– Etter mange år på gården står de igjen med to tomme hender, og i enkelte tilfeller er det så mye gjeld på eiendommen at de er sjeleglade for å slippe å ta med seg noe av den når de flytter ut. Dette kan være kvinner som har jobba på gården over flere tiår, og lagt ned mye innsats, sier Haugen.

– Disse kvinnene mister livsprosjektet sitt, hvor de kan ha investert mye – både tid, arbeid, penger og kjærlighet. Det er nettopp dette som gjør bruddene så kompliserte. Gårdsdrift skiller seg fra andre familiebedrifter fordi gårdsproduksjonen er så uløselig knytta til jorda. Man kan ikke bare flytte produksjonsmidlene, understreker Follo.

Det lange bruddet

– Bruddene handler også i høy grad om følelser. Det henger sammen med eierskapet til gården, som kanskje går mange generasjoner tilbake i en familie. Men kvinnene som flytter har også ofte sterk tilknytning til gården. Vi ser at når de flytter, da drar de ikke så langt. De vil bo i nærheten, ikke minst for at ungene fortsatt skal kunne ha en nær tilknytning til gården og faren. Her ser vi at familien utfolder seg på mange steder. Det inngår i det vi kaller det lange bruddet, forteller Haugen.

– Det lange bruddet dreier seg også om at man må ordne praktiske forhold. For eksempel ser vi i de tilfellene der mannen flytter ut, at han i en overgangsfase hjelper til med gårdsdrifta, legger Haugen til.

Å skilles aleine

Det er vanlig å tenke at bygda er et sted med tette nettverk.

– Man skulle derfor tro at det er mange som stiller opp når landbrukspar opplever samlivsbrudd.  Naboene støtter kanskje bra opp ved sykdom, men ikke når det er samlivsbrudd. Mange forteller at de ble veldig alene om skilsmissen, forteller Haugen.

– Hvorfor er det sånn?

– Vi ser at de i liten grad ber om hjelp. Mange vil beskytte seg mot sladder og folkesnakk. Noen opplever også at det å snakke om samlivsbrudd i landbruket er vanskelig fordi det er så mange interesser som blir berørt.  Videre kan det være vanskelig for bygdefolk å blande seg om de ikke blir bedt om det. Å blande seg kan innebære at man er nødt til å ta parti. Det kan være vanskelig på bygda, ettersom man skal forholde seg til begge parter også i framtida, påpeker Follo.

– Vi finner også at det er menn som er dårligst til å prate om eget samlivsbrudd. Flere forteller om psykiske problemer i forbindelse med bruddet, og det kan igjen gå utover gårdsdrifta. Det er først når vanskene manifesterer seg som krise i gårdsdrifta at vi hører at naboer og andre bønder stiller opp, poengterer Haugen.

En varslet krise

– Man skiller seg altså alene fordi samlivsbrudd i vår kultur er forstått som en personlig sak. Det vi som forskere kan stille spørsmål ved er om ikke landbruksnæringa må forholde seg mer aktivt til denne problematikken, siden landbruksproduksjonen lider såpass mye under det, sier Follo.

– Som nevnt blir det stadig flere samboende i landbruket, og annen forskning viser at det er flere samlivsbrudd blant samboere enn gifte. I tillegg ser vi at skilsmissene blant landbruksbefolkningen øker. Med disse økningene vil bruddene muligens bety et strukturelt problem for landbruket, advarer Follo. Hun får medhold fra Haugen.

– Hvis ingenting endres, da vil det bli en varslet krise. Det må bli en større bevissthet rundt hva samliv på gård innebærer og hva et samlivsbrudd eventuelt medfører.  Rådgivning til par i etableringsfasen må bli bedre, og det må bli lettere for paret å ta opp spørsmål rundt formuesforhold og avtaleverk.  Det mener vi begge parter vil tjene på, sier Haugen.

– Noen i vårt materiale understreker jo også at nedskrevne avtaler, særeie og sikring av egne eiendeler gjør selve samlivet enklere. De forteller at da kjennes det som om alt er på stell, og at livet er tryggere. Det ligger ikke der som en verkebyll, men frigjør krefter til andre ting, avslutter Haugen.