Det store mangfoldet og det enkelte barnet

– Det som er problematisk med forskning, også kjønnsforskning, er at den alltid reduserer virkeligheten. Den skal liksom brette ut og gjøre det klarere, alt det som i virkeligheten er og må være utrolig komplisert.

Anne-Lise Arnesen kommer rett fra et møte i Abstrakt forlag der hun har diskutert ny utgave av boka Det pedagogiske nærvær, som kom ut i 2004. For bare noen måneder siden ble boka Inkludering. Perspektivet i barnehagefaglige praksiser lansert, med samme Arnesen som redaktør. Nå står hun midt oppi et nytt forskningsprosjekt, der hun studerer elever og lærere ved en yrkesfaglig skole.

At Arnesen blir 70 år i februar betyr med andre ord ikke et umiddelbart punktum for en mer enn førti år lang karriere i det norske utdanningsfagets tjeneste.

Mangfold og inkludering

«Gjennom en lang yrkeskarriere har Arnesen vært opptatt av hvordan man best kan utdanne lærere for å oppnå et mer mangfoldig, tolerant og inkluderende samfunn», heter det i festskriftet som nylig kom ut til hennes ære. Siden 2007 har hun vært professor i pedagogikk ved Høgskolen i Østfold. Der har hun vært med på å bygge opp masterutdanningen Mangfold og inkludering i pedagogisk virksomhet.

Og nettopp «mangfold» og «inkludering» er to gjennomgående begreper i hele Arnesens forskning.

– Jeg tok hovedfag i pedagogikk i 1976 ved Universitetet i Oslo, der jeg skrev om integrering av funksjonshemmede. Min primære interesse da som nå var elever som på en eller annen måte falt utenfor og som opplevde problemer knyttet til det å gå i skolen. Etter å ha arbeidet som lærer i 11 år på 1960- og 1970-tallet, begynte jeg i Grunnskolerådet som fantes den gang. Her jobbet jeg med spørsmål som angikk integrering av barn og unge med funksjonshemninger. Samtidig ble begrepet «tilpasset opplæring» introdusert. Det innebar at skolen skulle være inkluderende og ta hensyn til alle barn, uansett bakgrunn og forutsetninger.

Dette arbeidet ble grunnlaget for et større forskningsprosjekt da Arnesen begynte ved Høgskolen i Lillehammer. Men snart, i 1981, ble hun bedt om å påta seg ledelsen av et nasjonalt utviklingsprosjekt under daværende Kirke- og undervisningsdepartementet, hvor økt likestilling i utdanningssystemet stod på agendaen.

– Det er gjerne slik også i forskersammenheng at det er noe som er forgrunn og noe som er bakgrunn. Nå ble kjønn satt veldig i forgrunnen, og hadde størst fokus i det arbeidet jeg hadde ansvar for i departementet.

Søker det komplekse

Visst er hun opptatt av kjønn, men ikke bare det, understreker Arnesen.

– I arbeid i barnehage og skole må du forholde deg til det enkelte barnet i all sitt mangfold. Det holder ikke bare å se på en enkelt dimensjon, som kjønn. Så er det da også en interseksjonell tilnærming som interesserer meg, fordi det kan få fram kompleksiteten og samspillet mellom mange dimensjoner- kjønn, etnisitet, språk, seksualitet, klasse, alt sammen.

Dermed har det blitt maktrelasjoner og prosesser som har vært Arnesens felt, nærmere bestemt hvordan inkludering, marginalisering og ekskludering skjer.

Intermezzo som likestillingsbyråkrat

Likevel: I ti år dreide alt seg først og fremst om kjønn. Hun ble inkarnasjonen av en statsfeminist - en betegnelse hun selv ikke har så mye til overs for - der hun forsøkte å ha et øye på hver rapport eller notat som skulle skrives. Dessuten fulgte hun med på det utviklingsarbeidet som ble bedrevet i utdanningssammenheng over hele landet.

– I starten var tittelen min leder av arbeidsgruppen for likestilling, senere leder av likestillingssekretariatet. Selv om jeg var ansatt i Kirke- og undervisningsdepartementet, var mye av arbeidet interdepartementalt, på tvers av de ulike politiske feltene.

Karin Stoltenberg, som ble ansatt i daværende Forbruker- og administrasjonsdepartement ti år tidligere for å utforme en ny familiepolitikk i likestillingens tegn, hadde ansvar for å samordne likestillingsarbeidet på alle politikkområder, og var i den sammenheng en viktig kollega.

Kvinneforskerne, som de ble kalt den gangen, var også viktige allierte. De kunne bidra med kunnskap om økonomi, kvinners valg av yrker, lærebøkenes framstilling av kjønn, for å nevne noe.

– På denne tiden fantes det en allianse mellom kvinneforskerne og byråkratene – stort sett kvinner – som hadde tatt på seg rollen med å få fokus på kjønn i sitt departement. Det var bånd som ble svakere i løpet av 1990-tallet. Mange av kvinneforskerne hadde jo nærmest vært idealister. Men nå ble det en annen type merittering på universitetene, hvor hver og en i større grad måtte mele sin egen kake, og produsere og publisere. Konkurransen for å komme inn i det gode selskap som akademiker ble mye tøffere. Dessuten kom det et skisma i kjønnsforskningen, der man gikk fra likestillings- og kvinneforskning til kjønnsforskning, der det politiske kom mer i bakgrunnen.

Som et signallys

En av Arnesen og hennes kollegaers oppgaver i likestillingssekretariatet var kursing av lærere, skoleledere og utdanningsdirektører over hele landet om verdien av likestilling.

– Prosjekter av denne typen, vekker noen diskusjoner i øyeblikket, men er ikke nødvendigvis noe som får varige virkninger. Jeg tror at spørsmål knyttet til sosial rettferdighet og diskriminering, må stilles og diskuteres hele tiden. Det er ikke noe du slipper eller kan si at du er ferdig med. Og man ser veldig klart at de spørsmålene som sto i sentrum den gangen rundt for eksempel utradisjonelle utdanningsvalg, kjønnsstereotypier, hvem som får komme til orde og blir sett, fortsatt er de samme. Nei, jeg er ikke pessimist, bare realist. Jeg vet vi fikk i gang en del diskusjoner, men det er klart at mange folk i skoleverket ante ikke engang at dette arbeidet foregikk.

Men Arnesen og kollegaene brukte også mye tid på intern opplæring.

– Hver gang man skulle sette i gang arbeidet med en stortingsmelding eller utredning, og ikke minst statsbudsjettet, gikk jeg som et signallys i korridorene, for å minne dem på at de måtte få inn et kjønnsperspektiv. Selv om jeg hadde levert dem en ferdig tekst i hånden som de kunne flette inn i utredningen, er det ikke sikkert de husket å ta den med. Derfor måtte jeg gå der i gangene på de strategisk riktige tidspunktene, slik at jeg ble en påminnelse om at teksten skulle med.

Det kunne for eksempel være snakk om statistikk som skulle utarbeides over utdanningsløpene for jenter og gutter i videregående skole.

– På 1980-tallet var det så mange utdanningsmessige blindgater, der elevene - og særlig jentene - begynte på utdanninger som ikke førte til noen yrkeskompetanse eller ga dem relevante papirer de kunne bruke i det lønnete yrkeslivet. Ulike husmorutdanninger, for eksempel.

Tall ble et viktig verktøy.

– Jeg har jo betinget tro på statistikk som løsning på problemer. Men i tilfeller som dette, var tall viktige for å kunne dokumentere sentrale problemstillinger. Derfor kjempet vi mye for at alle statistikkene som ble utarbeidet, også skulle inneholde kjønn som kategori.

Tett nordisk samarbeid

Etter ti år i departementet flyttet Arnesen seg i 1991 over til lærerutdanningen ved det som etter hvert ble Høgskolen i Oslo. Der ble hun leder for et første fusjoneringsprosjekt av ulike lærerutdanninger med 90 studenter. Året etter var hun med og dra i gang det store NORD-LILIA-prosjektet. Det var et treårig nordisk prosjekt, initiert og delvis finansiert av Nordisk ministerråd. Temaet for prosjektet var «Gender and equality as quality in school and teacher education». Alle de fem nordiske landene deltok, 132 personer var involvert, fordelt på 62 ulike forsknings- og utviklingsprosjekter, med en koordinator fra hvert land, og med Arnesen som nordisk koordinator.

Siden har Arnesen fortsatt å jobbe tett med nordiske kollegaer, spesielt svenske og finske skoleforskere. I 2007 var hun med og etablerte det nordiske forskernettverket NORDCRIT: Critical Perspectives on Children, Young People, Welfare and Education.

Fem år tidligere hadde Arnesen avlagt doktorgraden ved Universitetet i Oslo med tittelen Ulikhet og marginalisering med referanse til kjønn og sosial bakgrunn. Et etnografisk studie av sosial og diskursiv praksis i skolen. Her hevder hun at det er en motsigelsen mellom en formelt underbygd forestilling om «en-skole-for-alle» og forestillingen om det lærere omtaler som «normalskolen» og «teoriskolen», som ikke alle passer i. Denne motsetningen skaper det Arnesen kaller en institusjonell tvetydighet.

– Jeg skrev en gang en artikkel om de sårbare barna og de farlige kategoriene. Å mislykkes på skolen var like vondt før som nå. Men i dag er mer av barnas liv blitt institusjonalisert. Før kunne unge mennesker få verdige liv som yrkesaktive uten formell utdanning. Nå er det nesten umulig. Skolen har fått en helt annen posisjon, og er blitt et sted der faren for å mislykkes og å bli gjenstand for nærgående overvåking har økt, som Foucault ville ha sagt, ved at alt skal dokumenteres og kategoriseres.

Nytt beite i Østfold

I 2007 lot Arnesen seg lokke til Høgskolen i Østfold.

– Jeg jobbet da som professor ved Høgskolen i Oslo og hadde det bra der. Men ved HiØ fikk jeg løfter om friere hender og mer tid til arbeidsoppgaver knyttet til forskning og utvikling.

En av de første oppgavene var å utvikle et eget masterprogram om mangfold og inkludering. Det er et masterprogram i pedagogikk, befolket med lærekrefter fra ulike fagfelt.

– Jeg har aldri kjent meg fortrolig med å skulle jobbe innenfor bare en type forskningsfelt, det være seg kjønnsforskning, minoritetsforskning, funksjonshemningsforskning eller lignede. Da er det så mange perspektiver som lett forsvinner ut.

– Men er det ikke lett å gå i floke, om alle perspektiver skal med hele tiden?

– Jo, og det gjør jeg jo av og til. Og selvfølgelig kan du være ett sted en stund og analysere fra ett bestemt perspektiv, men selv foretrekker jeg å jobbe mest mulig flerperspektivisk. Jeg ser absolutt det nyttige ved spesialisering, men faren er at særlig samfunnsforskning lett blir veldig fragmentert.

Og som sagt: Den tilstundende 70-årsdagen setter foreløpig ingen bremser for Arnesens forskervirksomhet. Det betyr likevel ikke at jobben er alt. Mot slutten av intervjuet spiller hun av en sang fra en cd hun nylig har sunget inn. Hun står selv for melodiene, mens tekstene er dels hennes egne, og dels av kjente norske og svenske lyrikere.

– Dette livet er så mye. Professorgjerningen er en ting, men det er mye annet som er viktig også, som for eksempel musikken, og som gir en slags klangbakgrunn til alt jeg driver med, sier hun.