Historiefortelleren

Kjersti ser strengt på kelneren.

– Jeg beklager, men vi har ikke anledning til å servere så mye øl til en dame, sier han og kremter.

Det er tidlig på 1970-tallet og vi befinner oss på en uterestaurant i Sandvika. Kjersti er i ferd med å sette foten ned. Hun verken ber, spør eller tigger om et halvlitersglass med øl. Hun krever å få det. Nå!

Kelneren rister beklagende på hodet. Hastig – og en tanke rødere – forsvinner han ut på kjøkkenet. Han kommer tilbake med to glass øl. Et lite ett, som han plasserer foran Kjersti, og et stort ett, som han plasserer foran hennes mann, Eilev.

Kjersti og Eilev veksler blikk.

Så veksler de glass.

Kelneren betrakter storøyd den unge kvinnen idet hun setter ølglasset mot leppene og tar et par drabelige slurker.

En-null til kvinnekampen.

Feministen

– Kvinnesakskvinne!!

De roper og peker på henne, jenter og gutter fra klassen på realskolen. Kjersti løfter haken og krysser skolegården. Under den viltre luggen smaler øynene til et smil.

– På skolen hadde vi jevnlig arrangementer som elevene organiserte. Det var foredrag og diskusjoner. Etterpå var det gjerne dans. Og jeg var alltid med, forteller Kjersti.

Det var på et slikt møte en kveld på 1960-tallet at hun for første gang ble kvinnesakskvinne i andres øyne. Diskusjonen gikk heftig; det var ungdomskriminalitet som sto på agendaen. Foredragsholderen påsto at ungdomskriminalitet kom av at kvinner jobber utenfor hjemmet. Da reiste Kjersti seg og tok ordet:

– Det der er tull, proklamerte hun høyt, til publikums vantro.

Samfunnets ideer og behandling av de såkalt slemme barna og ungdommene skulle bli ett av hennes ekspertområder. Men det var senere. Først gikk hun studentlivet i møte på Psykologisk institutt på Blindern.

Studenten

– Det var spesielt én forelesning som gjorde inntrykk på meg. Jeg visste ikke noe fra før om hun som skulle holde den. Plutselig sto hun der … Jeg husker at hun hadde på seg en mosegrønn fløyelskjole og matchende mosegrønne øredobber. Hun holdt forelesningen på bakgrunn av doktorgraden sin. Og det var første gang i løpet av hele studietiden at det skjedde noe som var progressivt kvinnefaglig. Jeg så på henne; kvinnen i mosegrønt, og tenkte at … sånn har jeg lyst til å bli, forteller Kjersti.

Det var Harriet Holter som holdt forelesningen. Hun skulle bli Kjerstis største forbilde.

– Harriet begynte etter hvert å jobbe på Psykologisk institutt og jeg hadde en god del med henne å gjøre. Hun stakk seg virkelig ut! Både som kvinne og som fagperson. Hun interesserte seg for kvinners situasjon i samfunnet og hadde en helt spesiell plass hos meg, forteller Kjersti.

Det var flere kvinner som jobbet på Psykologisk institutt mens Kjersti studerte. En av dem var Berit Ås, som på denne tiden drev med trafikkforskning og først senere ble kjent som en markant kvinneforsker.

Tidlig i studieløpet fikk Kjersti lyst til å forske selv.

– Det var et radikalt universitetsklima. Vi så en veldig sammenheng mellom fag og politikk; det var legitimt den gangen. Og vi som var raddiser ble interessert i temaer som hadde politisk betydning, sier Kjersti.

Med tiden møtte og forelsket hun seg i Eilev, en mann med et like politisk rødglødende hjerte som henne selv.

Kone og mor

Det står en liten dachs med nellik i halsbåndet på byfogdens kontor. Den skakker på hodet og titter på paret som bytter ringer. Det er Kjersti og Eilev. Uten fakter og dill blir de for ektefolk å regne. Så går de sammen ut i snøværet for å feire.

«To grønnøyde barn
vokser i huset mitt.
To verdener der inne
bak det grønne.
Kjent, ukjent?
Hvor nært, hvor fjernt?»

(Fra «De store orda» av Kjersti Ericsson)

Først kom Jo i 1971. Marte fulgte etter i 1975. Kjersti hadde fullført embetseksamen i psykologi og jobbet fulltid som lektor på Universitetet i Oslo. Men krevende arbeidsdager temmet ikke hennes politiske temperament.

– Vi var hyperaktive politisk, både jeg og mannen min. Møter, debatter, aksjoner, valgkamper! Vi demonstrerte mot krigen i Vietnam og kjempet for daghjem og friheten til å ta abort. Med full jobb og to barn hadde vi det kort sagt travelt. Eilev jobbet dessuten vakter og var oppe både kveld og natt. Slik holdt vi på i mange år, forteller hun.

Aktivisten

Hun hadde vokst opp i Trondheim som eneste barn til en mor som drømte om kniplinger og en far som drømte om kommunisme. Kjersti var sin fars datter – og ble nestleder i AKP fra 1980 til 1984 og partileder fra 1984 til 1988. I tiden på toppen dannet hun et kvinnekollektiv med mål om å løfte frem kvinnepolitikken i AKP.

– Miljøet og fellesskapet; det var flott! Mange av kvinnene hadde jobbet mer aktivt enn meg i Kvinnefronten og flere hadde jobbet med kvinnepolitikk i fagbevegelsen. Det var nok ofte tungt. LO ble omtalt som et gubbevelde på den tiden. Nå er mye forandret; ikke minst takket være alle kvinnene som tok støyten og brøytet veien for andre, sier Kjersti.

Stemningen var pulserende på AKPs arrangementer for kvinner. Det var beviselig et stort engasjement, for midt på vinteren staket politisk radikale kvinner fra hele landet seg frem til et unnselig kurssted på Dokka. Der kastet de seg ivrig inn i diskusjoner om hvorfor kvinnelønna er lavere enn mannslønna, om det ubetalte husarbeidet, om Karl Marx måtte revideres om man ville drive kvinnepolitikk og betydningen hans verk Kapitalen (1867) har hatt for kvinner.

Skriveføre Kjersti noterte så blekket sprutet mens debattene raste. Hun satte ideene, analysene og konklusjonene ned på papiret og utga boken Søstre, kamerater! i 1987. I dag er den oversatt til både engelsk, spansk og tysk.

«Si ikke
at jentehjerter ikke duger
til krig.
Vi gikk i krigen
for saker og store prinsipper
Men vi holdt
Krambua oppe.»

(Fra «Til alle jentene jeg har slåss sammen med» av Kjersti Ericsson)

Fagpersonen

Det politiske engasjementet for undertrykte grupper synes i forskningen til Kjersti. Ulydige jenter, bråkete gutter, krigsbarn med tysk far og såkalt dårlige mødre; kort sagt mennesker utenfor det gode selskap. De sto i sentrum da hun startet sin forskerkarriere, da hun ble professor i kriminologi i 1997 – og de står der fortsatt i dag.

Uredd har Kjersti ført strålen fra stormlykten inn i de mørkeste kjellerrommene i norsk sinnssykehus- og barnevernshistorie. Den norske psykologen Gori Gunvald hadde vært der med fakler først. På 1950-tallet prøvde Gunvald, til store personlige omkostninger, å gå tjenestevei med det hun visste: At jentene på den offentlige verneskolen Bjerketun ble utsatt for grov mishandling og forferdelige overgrep. Da hun ikke ble hørt gikk Gunvald til avisene. Det ble skandale. Bjerketun ble nedlagt.

– Jeg gikk inn i pasientjournalene til jentene som ble plassert på Bjerketun. I materialet fant jeg det som Gori Gunvald hadde funnet, men jeg fant også noe annet. Nemlig det ekstremt seksualiserte blikket som disse jentene ble betraktet med. Samfunnet skulle beskyttes mot disse jentenes seksualitet; den ble sett på som farlig og måtte kontrolleres. Så jenter som ikke var «skikkelige» nok, ble stuet sammen på anstalten, forteller Kjersti.

I 2009 publiserte hun en av flere bøker om forskningsprosjektet under den talende tittelen Samfunnets stebarn.

Naturmennesket

Fullpakket kalender til tross, det har vært rom for avbrekk fra hverdagen innimellom alt. Roma og Venezia har vært familiens reisemål gang på gang. Og skogen, selvfølgelig!

Kjersti spenner regelmessig på seg skiene eller tar bena fatt – på korte og lange turer inn mellom grantrær og bjerkestammer. Stadig vekk møter hun elg, rådyr og harer i Bærumsmarka.

– Nå har jeg fått en app som kan spille av fuglelåter også. I vår sto jeg oppe i en nokså bortgjemt liten dal her i nærheten og hørte en svartmeis. Jeg ville se om jeg kunne få den nærmere, så jeg spilte av svartmeislåta på telefonen, og da kom den, gitt! Antagelig ville den se om jeg var en rival, forteller hun.

Fuglelivet er en interesse hun har dyrket i årevis. Det har kommet til uttrykk litterært, blant annet i den tørrvittige romanen Hekketid (2001) og i dikt med dobbelt bunn:

«Den kom over grensa
i natt
med sangen
som bagasje.
Lov og takk
for svarttrostens vinger.
Den hadde aldri
sluppet gjennom passkontrollen
køla svart
som den er.»

(«Vårlig immigrant» av Kjersti Ericsson)

– Det er mange mannfolk med store objektiver som flyr rundt på jakt etter sjeldne arter i ornitologimiljøet. Men på 90-tallet var det en gjeng som tok initiativ til et eget kvinnemiljø. Jeg fikk lyst til å være med både på grunn av min interesse for fugler og på grunn av min interesse for kvinner. Etter hvert kjøpte jeg min egen teleskopkikkert, og i påskeferiene reiste jeg og mannen min til Skåne for å se på fugler, mimrer hun smilende.

Enken og bestemoren

I 2009 døde Eilev – hennes ektemann gjennom 39 år – etter lang tids kreftsykdom. Kjersti satte seg ned og gjorde som så ofte før – oversatte følelser til ord. Den selvbiografiske boken Alene ble utgitt i 2011.

– Folk spør meg om jeg skrev Alene som en slags terapi fordi jeg mistet mannen min. Men sånn var det ikke. Jeg opplevde noe som berørte meg sterkt, jeg er forfatter og forfattere skriver. Det er grunnen, forklarer hun nøkternt.

Men Kjersti er ikke bare enke, hun er også bestemor. Noen ganger overnatter de hos henne samtidig – fire rabagaster i alderen seks til 11 år. Da går det livlig for seg.

– I førjulstiden lager vi pepperkaker. Da er kjøkkenet glasert med melis i flere dager. Og så spiser vi pannekaker med seigmenn og sjokoladesaus på Bærums Verk. Og går turer i skogen, forteller Kjersti. Naturopplevelsene med barnebarna har resultert i den sjarmerende barneboken På sporet som kom i 2007.

Jubilanten

Neste år blir hun 70. Det er sju tiår begått av en kvinne som har rommet kontrastene til fulle. Et strengt alvorlig og tvers igjennom lekent menneske – som riktignok bare er 160 cm på sokkelesten, men som fyller rommet når det trengs. La oss for eksempel ta en titt innom den sagnomsuste Theatercaféen en stemningsfull kveld på 2000-tallet. Der sitter Kjersti sammen med familien sin og spiser. Kelneren går rundt bordet med vinflasken og fyller glassene.

Kjersti lar blikket gli granskende over glassene på bordet.

– Du heller mindre vin til kvinner enn til menn, ser jeg. Er det noe du har lært på kelnerskolen, eller, spør hun.

– Det stemmer, svarer kelneren høflig og nikker.

Kjersti ser indignert på ham, deretter på vinglasset sitt og tilbake på kelneren.

Hun er i ferd med å sette foten ned.