«Slipp pennen og plukk opp synåla»

«So long as our British ladies continue to encourage our hackney scribblers, by reading every romance that appears, we need not wonder that the press should swarm with such poor insignificant productions.»

 

Slik skrev en litteraturkritiker i 1760, da han nok en gang måtte anmelde et eksemplar av den populære sjangeren «sentimentale kjærlighetsromaner». Dette var en bisjanger av den mer anerkjente sentimentale romanen, og begge romanformene var populære i Storbritannia på 1700-tallet. I kjærlighetsromanene er hovedpersonen nesten alltid kvinne, og handlingen dreier seg rundt kurtise og ekteskap. 

 

– Det er en lett sjanger, som kan sammenlignes med dagens kioskromaner. De ble sannsynligvis skrevet på kort tid, og var relativt flyktige produksjoner som sirkulerte en periode for så å bli glemt, sier Siv Gøril Brandtzæg. Hun har nylig disputert med en doktorgrad hvor hun diskuterer ukjente britiske sentimentale kjærlighetsromaner, og anmelderes mottakelse av dem.

I samtiden ble romanene omtalt som trivielle. Men selv om underholdningsaspektet er dominerende, betyr ikke det at disse bøkene manglet samfunnsrelevans, ifølge Brandtzæg.

 

– Bevisst eller ubevisst tok forfatterne for seg sosiale og kjønnspolitiske spørsmål med stor betydning i samtiden. Ifølge sosiohistorikere foregikk det viktige endringer innenfor den britiske middel- og overklassen i denne perioden: Arrangerte ekteskap ble faset ut til fordel for forhold basert på kjærlighet, sier hun, og fortsetter: 

 

– Foreldre fikk mindre makt over sine døtre, men forandringene tok lang tid. Mange hang nok igjen i tanken om at far har rett til å bestemme sin datters skjebne ut fra økonomiske hensyn. Alle romanene jeg behandler handler om kvinnens kamp for lykke i ekteskapet.

 

I romanene møter leseren både kvinner og menn som konfronteres med foreldres ønske om at man skal gifte seg til penger, heller enn til kjærlighet.

 

– For moderne lesere kan det være overraskende at karakterene som regel føyer seg etter foreldrenes ønske. Sentimentale, gråtkvalte scener mellom far og datter, hvor far går på kne og tigger datteren om å høre på ham, er vanlige. De ender med at datteren lover å gjøre det. Romanene er altså konservative i synet på hva som skal styre valg av ektemann. Allikevel, bare det å framstille dette som en konflikt var sprengstoff i denne perioden.

 

– Det ligger mye kjønnspolitikk her, og mye som peker på det som var banebrytende i samtida. Men jeg finner ingenting hos de mannlige anmelderne som tyder på at de har sett dette, sier Brandtzæg. 

De fleste forfatterne av romanene Brandtzæg tar for seg valgte å være anonyme. På tittelbladet sto det ofte bare «By a Lady». 

 

– I presentasjonen av romanen var «By a Lady» faktisk en del av promoteringen. Siden det antatte publikummet var kvinner, ble det ansett som salgsfremmende at forfatteren var det. At mange valgte å være anonyme kan handle om at de fikk hard medfart hos anmelderne. En typisk anmelderkommentar til kvinnelige forfattere var «slipp pennen og plukk opp synåla», forteller forskeren.

 

For mer anerkjent litteratur var det fortsatt vanlig for kvinner å publisere under eget navn, noe som ble vanskeligere utover 1800-tallet. 

 

– Kanskje var denne utviklingen påvirket av anmelderne, som ikke behandlet kvinner etter samme standard som menn. Anmeldelsene startet gjerne i en nedlatende ridderlig tone – siden forfatteren er kvinne skal anmelderen være litt snill – deretter kommer slakten. 

 

I visse tilfeller får anmelderen, muligens med rette, mistanke om at forfatteren egentlig er mann, og da er han ikke nådig: Forfatteren blir anklaget for å «skjule seg bak skjørter».

1700-tallets kritikere mente at de sentimentale kjærlighetsromanene var trivielle og dårlig skrevet. Flertallet av disse romanene var skrevet av kvinner.

 

– Mange av kritikerne mener at kvinner nok har god fantasi, men skrive, det kan de ikke. Kvinner hadde langt dårligere utdanningsmuligheter enn menn. De hadde ikke hadde lært like mye om litterære virkemidler og grammatiske regler som sine mannlige forfatterkolleger. Dessuten ble disse bøkene skrevet raskt, og det gjenspeiler seg i kvaliteten, sier forskeren.

 

Kritikerne anså også romanene som repetitive; de var kjedelige å lese fordi alle handlet om det samme. Forfatterne eksperimenterte ikke med form, og hadde intet nytt å tilføye til litteraturen, mente de.

Selv om kjærlighetsromanene ble sett ned på, ble de anmeldt i datidens viktigste tidsskrifter for bokanmeldelser. Litteraturkritikken var i ferd med å vokse frem akkurat i denne perioden, og i sann opplysningsånd satte kritikerne seg fore å anmelde alle nye publikasjoner. Dette var perioden hvor hele verden skulle måles og kartlegges.

 

– Men anmeldelsene var mildt sagt en nedvurdering av disse romanene. De ble regnet som svak litteratur, og man mente også at det kunne være skadelig å lese dem. 

 

– Sjangeren ble etter hvert assosiert med kvinner. Forfatteren var som regel kvinne, hovedpersonen var kvinne, og vi kan regne med at flertallet av leserne var kvinner. Men de fleste av anmelderne var menn.

 

Disse anmelderne tok ikke de kvinnelige forfatterne og leserne på alvor, mener Brandtzæg.

 

– Bare unntaksvis blir romanene anmeldt etter litterære parametre. Oftere går anmelderen til angrep på den kvinnelige forfatteren, eller på de antatt kvinnelige leserne. Anmelderen uttaler seg på generelt grunnlag om hvor fordervete og smakløse disse leserne er. 

Det fins noen få, viktige unntak fra «regelen» om at anmelderne var menn: For eksempel gikk selveste Mary Wollstonecraft til angrep på romanene.

 

– Hun er like kritisk, om ikke verre, som sine mannlige kolleger. Hun snakker med det jeg vil kalle en mannlig stemme. Kanskje fordi hun var marginalisert som kvinne i offentligheten, og måtte ta denne posisjonen for i det hele tatt å kunne si noe? Samtidig kan man jo si at noe av kritikken var treffende, mener Brandtzæg.

 

Wollstonecrafts kritikk gikk blant annet ut på at når kvinner ble besatt av å lese denne typen bøker, gikk det på akkord av annen, og etter Wollstonecrafts mening nyttigere, lesning.

 

– Det minner veldig om kritikk som i dag rettes mot kiosklitteratur og nye medier, påpeker Brandtzæg. 

– Også dagens litteraturvitere er typisk veldig opptatt av leseren snarere enn teksten i møte med såkalt «triviallitteratur»: Det fins flere berømte litteratursosiologiske og feministiske studier som setter leseren under lupen snarere enn bøkene disse leserne er opptatt av. Ofte med en noe fiendtlig innstilling til leseren av underholdningslitteratur Det blir et ad hominen-argument, altså at man tar mannen i stedet for ballen, mener Brandtzæg, og fortsetter:

 

– Både dagens og fortidens litteraturteoretikere tillegger leserne holdninger de ikke vet om leserne har. Det ligner en zoologisk undersøkelse av rare skapninger.

 

 Forskeren mener det er en kløft mellom de som leser denne litteraturen og de som skriver om den.

 

– Litteraturteoretikere leser stort sett ikke selv såkalt kommersiell litteratur for underholdningens skyld. De blir dermed fremmedgjorte fra teksten og leserne.

– Mange av 1700-tallets anmeldere erklærte romanen for død, kun få tiår etter at den oppsto, smiler Brandtzæg. Hun mener at anmeldernes frykt for at den «lave» litteraturen skulle ødelegge romanen fullstendig gjorde dem stadig mer aggressive i sine anmeldelser. 

 

Og her syns forskeren det er spennende å se paralleller mellom 1700-tallet og i dag: Selv om bildet i dag er mer komplekst lever denne frykten i beste velgående i dagens litteraturkritikk, mener hun. 

 

– Jeg tror det handler om litteraturviterens frykt for egen, manglende innflytelse over den store lesermassen. Fra den kommersielle litteraturen oppstod i den perioden jeg har forsket på og frem til i dag har leseren stort sett gitt blaffen i hva en anmelder eller litteraturviter måtte mene. Og bra er det, avslutter Brandtzæg.