Da kvinnene aksjonerte hjemme

– Hverdagsaksjonene hadde ringvirkninger, slår Ingrid Muftuoglu fast i et intervju med nettavisen På Høyden.

Hun har nylig levert avhandlingen «Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnekamp».

– Jeg har sett på relasjonen mellom hverdagsliv og politikk, hvordan aktivistene gjorde et ideologisk stoff til sitt og omsatte det i praksis. Sentrale feministiske utgivelser på 1970-tallet oppfordret kvinner til å protestere hjemme. Dette har vært utgangspunkt for å studere hvordan kvinnebevegelsens politiske paroler ble personifisert, omformulert og estetisert i hverdagen, sier Muftuoglu.

«Forlang å bli statsminister»

For å slå det fast med en gang: Norske feminister brente aldri bh-er. Men 1970-tallet var en tid der mange var politiske bevisste, og søkte en dypere bevissthet om kvinners rolle i samfunnet. Engasjementet kom blant annet til uttrykk gjennom mange og uvanlige aksjoner.

Muftuoglu har intervjuet 18 kvinner som var med i Nyfeministene, Kvinnefronten, Brød og roser og Norsk kvinnesaksbevegelse. De forteller om hvordan de ble engasjert i kvinnebevegelsen og hvordan deres politiske engasjement påvirket hverdagslivet og de nære relasjonene.

I 1972 kom Kvinneaktivistmanifestet. Det var en gruppe som kalte seg Kvinneaktivistene, en undergruppe av Nyfeministene som stod bak, og manifestet presenterer forslag til aksjoner kvinner kunne gjøre hjemme. Aksjonene var både praktiske og idealistiske, de skulle være forberedende og frigjørende.  «Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet», heter det innledningsvis.

Manifestet oppfordret kvinner til å kreve rettferdig arbeidsdeling som ga dem mulighet til å ekspandere og delta i samfunnet. Det tar for seg rom for rom i huset: «Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg».  «La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du har lyst, onaner ham heller ikke». «Bad ikke selv hvis han ikke vasker badekaret etter seg».  Deretter sier manifestet noe om hvordan man som kvinne bør aksjonere på kontoret, i møtelokalet, skolestua, fabrikken og på Stortinget: «Forlang å bli statsminister».

Sydde buksebeina igjen

Ikke alle innad i kvinnebevegelsen var like fornøyd med manifestet. Representanter for Kvinnefronten ga uttrykk for at denne eksplisitte inkluderingen av hjemmet ble for personlig. Kritikken mot manifestet handlet også om bruken av såkalte ekskluderende slagord. I manifestet oppfordres det til at kvinner må sikte høyt og forlange å bli statsminister. Flere mente at dette var et uttrykk for et klatresamfunn som menn hadde skapt. Et slikt ønske ville ikke inkludere alle kvinner i kvinnekampen, men rette fokus mot de velutdannede og ressurssterke kvinnene.

I forskerens kildemateriale er det mange eksempler på hverdagsaksjoner. En av Muftuoglus informanter fortalte at kjæresten hennes ville at hun skulle dampe buksene hans. Det ville hun ikke. Da hun etter mye om og men sa seg villig til å gjøre det, sydde hun samtidig buksebeina igjen nede.

Som kvinnen selv tørt kommenterer: Forholdet tok slutt – og kvinnebevegelsen begynte.

– Hvordan reagerte ektefeller og kjærester på disse aksjonene?

– Mange av kvinnene som var aktive i kvinnebevegelsen var gift eller samboer med menn som var politisk aktive på venstresiden. I teorien var mennene veldig for kvinnekampen og flere kalte seg feminister, men i praksis skapte nok protestene en del uro og en ganske radikal omorganisering av arbeidsdelingen i hjemmet, sier Muftuoglu.

35 000 lesere

Kvinnene som var med i kvinnebevegelsen var i stor grad studenter. Men de nye idealene nådde ut til mange.

– Selve manifestet utbredelse vet jeg ikke noe om. Men «Sirene» hadde 35 000 lesere, og også der stod det en del råd på trykk. Både kvinnebevegelsen og Sirene fikk mye omtale, vi må tenke på at mediehverdagen var en helt annen enn i dag. I tillegg var det rom for denne typen ideal i den offentlige debatten, det var stemning og åpenhet for endring.

Det sier Synnøve Skarsbø Lindtner. Hun er i innspurten i doktorgradsarbeidet sitt om det feministiske tidsskriftet Sirene.

– Idealene spredte seg – og i dag er mange av de sett på som selvsagte, sier Lindtner.

Muftuoglu peker på kampen om barnehage, for selvbestemt abort og kvinners rett til arbeid og lik lønn som samlende saker for kvinnebevegelsen.

Denne artikkelen var opprinnelig publisert hos nettavisen På Høyden. Republisert med tillatelse.