Forestillingen om det likestilte universitetet

Denne artikkelen er tidligere publisert på kifinfo.no.

– Internasjonal forskning har tidligere påvist stor skepsis og motstand mot likestillingstiltak i forskningssektoren, sier doktorgradsstudent Mathias Wullum Nielsen ved Aarhus Universitet i Danmark.

Nielsen skriver doktorgradsavhandling med prosjektnavnet New and persistent challenges to gender equality in academia, som handler om strukturelle barrierer for kjønnsbalanse i forskning. Den første delen av avhandlingen ser på legitimering av likestilling. Selv om prosjektet ikke skal stå ferdig før i 2015, har Nielsen allerede gjort interessante funn.

Ifølge forskningen er det tydelige forskjeller mellom de skandinaviske universitetenes tilnærming til likestilling.

Likestilling som lønner seg

I avhandlingens første del, Gender Equality in Scandinavian Academia: A Comparative Perspective, sammenligner Nielsen seks skandinaviske universiteters arbeid med å fremme likestilling i forskerstaben gjennom deres egne likestillingsstrategier, handlingsplaner og andre dokumenter om likestilling.

Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen er de norske universitetene som er med i undersøkelsen, sammen med svenske Uppsala universitet og Lunds universitet, og danske Københavns Universitet og Aarhus Universitet.

Hvilke argumenter universitetene bruker sier en hel del om universitetenes oppfatninger og forståelser av selve likestillingsbegrepet, og hva forestillingen om «det likestilte universitetet» egentlig omfatter, mener Nielsen.

– Norske forskere som Hege Skjeie og Mari Teigen har for eksempel påvist hvordan nytteargumenter spiller en sentral rolle i den norske likestillingsdiskusjonen. Inspirert av dette har jeg funnet det interessant å kartlegge de forskjellige argumentene for likestilling i en skandinavisk akademisk kontekst, sier han.

Alle de seks universitetene Nielsen har sett på argumenterer for likestilling ut fra instrumentelle argumenter om nytte.

– Nytteargumentene handler om kvinners rolle som uutnyttet potensiale i den stigende internasjonale konkurransen om talent, internasjonalt omdømme, innovasjon og kvalitet. Det gjennomsyrer alle de seks universitetenes legitimering av likestillingsarbeidet, sier Nielsen.

Danmark nedtoner rettigheter

Men der de svenske og norske likestillingsdokumentene også argumenterer ut fra rettferdighet, like muligheter og forebygging av diskriminering, så er dette helt fraværende i de danske tekstene.

– Mens spørsmålet om diskriminering av kvinner oftest forutsettes som et strukturelt problem i norske og svenske tekster, er man mer forsiktig med å betone dette perspektivet i de danske universitetenes likestillingspolitikk, sier Nielsen.

– Dette kan tolkes som et forsøk fra de danske universitetenes side på å gjøre de konkrete likestillingstiltakene mer «spiselige» både internt i organisasjonene og i den bredere danske offentligheten, tror forskeren.

Nielsen mener tendensen er problematisk.

– Med et ensidig fokus på kvalitet, konkurranseevne og innovasjon, kan man ende med å redusere likestillingsproblemstillingen til et spørsmål om talentutvikling. Man gir rett og slett opp en av likestillingsdiskusjonens grunnleggende premisser og argumenter. Nytteargumentet blir satt opp mot den mer overordnede diskusjonen om like muligheter og rettigheter, og ambisjonen om å skape mer inkluderende og romslige organisasjoner, mener han.

Norge best på tiltak

I tillegg til å studere likestillingstekster, sammenligner Nielsen de ulike tiltakene som er satt i gang ved de seks universitetene.

– Her blir det klart at det er Norge som leder an i Skandinavia hva gjelder bruk av strukturelle, systematiserte tiltak for endring, sier Nielsen.

Tiltakene går blant annet ut på rekruttering av vitenskapelig personale til førsteamanuensis og professor II, moderat kjønnskvotering og økonomiske insentivordninger.

– Slike strukturelle tiltak spiller en helt sentral rolle for kvinnelige forskeres karrieremuligheter i akademia, sier han.

Sverige endrer kultur

I Nielsens analyse er det Sverige som er det skandinaviske landet som har kommet lengst i å utfordre og revidere akademiske kulturer. De har et større fokus på å skape mer inkluderende forskningsmiljø og er preget av initiativer nedenfra.

Sverige har også AKKA-programmet (Akademiska Kollegors Ansvar), et ettårig, akademisk lederutviklingsprogram med integrert kjønnsperspektiv.

– I Sverige arbeider de også med muligheter for sanksjonering av forskningsinstitusjoner som ikke oppfyller krav til rapportering av likestillingsrettede aktiviteter, forteller Nielsen.

– Dette er det ikke grunnlag for i dansk lovgivning. Både Norge og Sverige har også inkludert spesifikke bestemmelser om likestilling i de respektive universitetslovgivningene, noe som heller ikke er tilfellet i Danmark.

Sterk feministisk bevegelse

– Overordnet sett kan man si at den politiske interessen for likestilling i akademia er beskjeden i Danmark, sammenlignet med Norge og Sverige, hevder Nielsen.

Årsaken til de nasjonale forskjellene mener han kan ligge i ulikheter mellom de nasjonale likestillingsdiskursene.

– I denne sammenhengen er det viktig å huske på at den generelle danske likestillingsdebatten er kjennetegnet av en større grad av konsensus enn i Norge og Sverige, sier han.

– I Danmark baserer man seg på en forestilling om at et fornuftig nivå av likestilling allerede er oppnådd. Dette smitter selvfølgelig også over på de måtene man snakker om likestilling ved universitetene på.

Nielsen mener også at de feministiske bevegelsene i Norge og Sverige har medvirket til å holde likestillingsspørsmålet og den bakenforliggende diskusjonen om maktrelasjoner mellom kjønnene sentralt på den akademiske og offentlige dagsordenen.

– Dette har selvsagt skapt gjenklang på den politiske arenaen. De feministiske bevegelsene har gjennom dette også preget norske og svenske universiteters måte å møte likestillingsproblematikken på. Til sammenligning har kjønnspolitikken spilt en mer beskjeden rolle i den danske offentlige og politiske debatten de siste årene, avslutter Nielsen.