Kan en kvinnekropp være et eksempel på et menneske?

Journalisten leter etter en perfekt case, og politikeren eller aktivisten trenger en god historie for å illustrere sitt politiske poeng og få gjennomslagskraft. Også du tyr til et eksempel når du skal forklare noe komplisert. Eller slå i bordet med et godt argument.

− Eksempler handler ikke bare om bevisst bruk av språket, sier Ellen Krefting.

− De gjennomsyrer all kommunikasjon, fra det enkleste hverdagslivet til de mest innfløkte filosofiske og vitenskapelige resonnementer. I dagligspråket vårt bruker vi eksempler på to måter, som forbilder og for å illustrere et poeng. Det kan virke uskyldig. Man velger et enkelt eksempel, «noe folk kan relatere til». Men du har med vilje valgt det eksempelet av noen bestemte grunner, sier idéhistorikeren.

Krefting er en av redaktørene bak boka Eksempelets makt. Antologien er et resultat av to års samarbeid mellom ti forskere fra ulike fagområder, og undersøker forholdet mellom kjønn og eksempler i språk og kultur fra antikken og frem til i dag.

Utvalgt og tatt for gitt

Bokens utgangspunkt er å se hvilke eksempler som har fått gjennomslag opp gjennom historien, og hva slags effekt de har hatt, særlig relatert til kjønn.

For et eksempel innebærer alltid at noe utelates – vi velger et eksempel fremfor et annet. Men gjentatt ofte nok fremstår eksempelet som naturlig. Naturligvis er det en mannskropp som representerer den universelle kroppen.

− Det er veldig mye vi tar for gitt når det gjelder eksempler. Makten i eksempelet blir kanskje tydeligst idet man velger nye og annerledes eksempler enn det som er vanlig. Da avslører man at det som har blitt tatt for gitt kanskje ikke var så allment og selvfølgelig som man har trodd, sier Krefting.

Eksempler kan gjøre kunnskap og ideer lettere tilgjengelig ved å henvise til noe kjent eller konkretisere noe abstrakt. De kan være forbilder til etterfølgelse − da er de eksemplariske, og fungerer som normer for hva som er bra og dårlig. Ofte er eksemplene både forklarende og eksemplariske.

− Vi henter eksempelet fra en verden der ute, som vi tar for gitt at den vi kommuniserer med deler med oss, sier Krefting.

− Du kan si at vi peker ut av språket på en liten del av virkeligheten, for å underbygge det vi vil si. Men eksemplene eksisterer ikke på egenhånd, de må velges ut. Og den utvelgelsen er en handling – som skaper eksempler.

Menneskelig variasjon 

I dag forstår vi kjønn som to helt forskjellige naturgitte kategorier. Lenger tilbake i tid ble manns- og kvinnekroppen forstått som to varianter av den samme menneskekroppen.

Forskjellen mellom kjønnsorganene var bare at det ene var innvendig, det andre utvendig. Kroppene besto av de samme kroppsvæskene, men mannskroppen var best temperert og balansert.

På den ene siden gjorde dette at mannen ble sett på som prakteksemplaret. Kvinnen ble forstått som en mangelfull menneskekropp.

− På den andre siden betydde det at både mannen og kvinnen i prinsippet kunne være eksempler på det menneskelige, mener Krefting.

Modellen med ett kjønn med variasjoner gjorde at man forsto biologi som underordnet i forhold til sosial status.

− Status og hierarki var like viktige skillemarkører mellom mennesker som kjønn, sier Krefting.

− De moraliserende og oppdragende heltinnehistoriene var like populære som heltehistoriene, heltinner kunne være eksempler på de samme menneskelige dydene som heltene.

Fullstendig forskjellig

Når en ny forståelse av kjønn etter hvert gjorde seg gjeldende − den vi kjenner i dag, der kvinnekroppen og mannskroppen er vesensforskjellige − ble mennesket låst til sitt kjønn på en helt annen og ufravikelig måte, mener forskerne i antologien.

«En gang på 1800-tallet ble kjønn slik vi kjenner det i dag oppfunnet,» skrev den amerikanske sexologen og historikeren Thomas Laqueur i 1990. Akkurat tidfestingen i utsagnet har andre forskere stilt spørsmålstegn ved, men innholdet er det stor enighet om. Krefting beskriver det heller som en lengre overgangsfase som sementeres på 1800-tallet.

På 1700-tallet begynte de første illustrasjonene i medisinske læreverk å tegne og fremstille kvinnekroppen som fundamentalt annerledes enn mannskroppen. Biologien forklarte etter hvert også hvorfor kvinners karakter og moral er annerledes enn menns.

Manneblad og dameblad

Den nye tenkningen rundt to kjønn gjorde seg også gjeldene i den blomstrende tidsskriftsjangeren, som er tema for Kreftings kapittel i boken. Fra siste del av 1600-tallet vokste markedet for bøker og blader etter hvert som stadig flere lærte seg å lese.

− Tidsskriftet og romanen henvendte seg i utgangspunktet til begge kjønn, så i tidsskriftene fra denne tida finner vi blandet stoff som retter seg til et blandet publikum, forteller Krefting.

Tidsskriftene på 1700-tallet hadde en eksplisitt oppdragende og moralsk funksjon, og eksempler var et av sjangerens viktigste retoriske grep.

− Også i dag er blader og tidsskrifter fulle av eksempler. Den oppdragende funksjonen er mer skjult, men alle historiene fra virkeligheten presenterer stoff som leseren skal lære noe av, fordi de identifiserer seg, sier Krefting.

I løpet av 1700-tallet begynner imidlertid ideen om to grunnleggende ulike kjønn å feste seg, og i løpet av århundret dukker tidsskriftene opp i manne- og kvinneversjoner. Spectator og Female Spectator. Gentlemen’s journal og Ladies journal. Tatler og Female Tatler. På 1800-tallet har den nye forståelsen av kjønn inntatt sin dominerende posisjon.

− På 1800-tallet blir vitenskapen institusjonalisert, heltinnehistoriene marginaliseres, og vi får en historieskrivning som er veldig knyttet til de store mennene.

Den medisinske menneskekroppen

Selv om Eksempelets makt viser at også kvinner har blitt brukt som eksempel på noe allment, er det ingen tvil om at kvinner generelt som regel har fått være eksempel på det spesielle, det som er annerledes, avvikende; kvinnelig. Mannen er også mannlig, men han er samtidig et eksempel på normalmennesket. Særlig tydelig blir dette innen medisinsk historie – og samtid.

− I medisinen er det mannskroppen som er normalen, hevder lege og forsker Kirsti Malterud, som bidrar med kapittelet Hva forteller medisinsk uforklarte helseplager om eksemplarisk sykdom og kjønn? i antologien.

− Jeg har brukt betegnelsen «andronormativitet», som innebærer at det mannlige ikke trengs å diskuteres, det er normalt. Alt annet, det kvinnelige, blir et avvik.

Malterud omtales som en «internasjonal stjerne i medisinsk kvalitativ forskning» av Tidsskrift for den norske legeforening. Hun er Norges første kvinnelige professor i allmennmedisin, og har i løpet av en lang karriere som forsker samtidig jobbet som fastlege.

Marginaliserte motesykdommer

Medisinsk forskning og praksis har både overdrevet forskjeller mellom menn og kvinner, og undervurdert dem. Medisiner har blitt testet på menn som representanter for en normalkropp. Kvinnekroppens menstruasjon og hormoner gjør det vanskeligere å teste medisiner og finne standarddoser.

Kvinners sykdommer har dessuten i større grad blitt oppfattet som mindreverdige og til sammen bidrar dette til marginalisering av kvinnelige pasienter, hevder Malterud.

I sitt kapittel utforsker hun «medisinsk uforklarte plager og symptomer», MUPS. De tre store er fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom og irritabel tykktarm. Felles for de tre er at kvinner er i klart flertall blant de rammede.

− En eksemplarisk sykdom er for eksempel hjerteinfarkt eller kreft, sier Kirsti Malterud.

− Disse er udiskutable og har høy medisinsk status. Symptomene leder til et klart funn – man har kreft, eller man har hjerteinfarkt.

MUPS-tilstandene derimot, har svært lav status. Fordi leger ofte ikke kan bekrefte symptomene med egne funn, avvises sykdommene som «uforklart» eller som en «motesykdom», altså ikke en ekte sykdom, kanskje noe pasienten finner på eller påføres av sin samtid.

− Dette forteller oss at store deler av dagens medisin jobber med en svært snever sykdomsforståelse, der eksemplarisk sykdom bare er det som legen kan se, sier Malterud.

Makt i moteksempelet

Historien har vist oss at ny medisinsk kunnskap kan bringe tidligere uforklarte sykdommer inn i lyset. Malterud tror dette vil skje med MUPS-sykdommene, vi vet allerede nok til at det er feil å kalle dem «uforklarte».

− Så snart man finner enzymet eller genet eller blodprøven som viser seg å være avvikende, vil de kunne bli opphøyet til eksemplariske sykdommer.

Men Malteruds anliggende er ikke å vise at vi er på god vei mot dette målet. Alle symptomer vil ikke til slutt bli eksemplariske sykdommer. De eksemplariske sykdommene er dessuten ikke så ukompliserte som det forenklede eksempelet skulle tilsi, mener hun.

− Også medisinsk velforklarte sykdommer som kreft og hjerteinfarkt er komplekse sykdommer som vi ikke vet alle årsakene til. De gir seg ulike utslag i ulike kropper. Kompleksiteten er kjernen i det. Enkle svar passer ikke for levende liv.

Malteruds kapittel om de uforklarte sykdommene er et eneste langt moteksempel som utfordrer en mer gammeldags måte å forstå medisinsk kunnskap som faktabasert og kjønnsnøytral. Moteksemplene er mange og velkjente, men har til gode å oppnå eksemplarisk status.

− Det er viktig å aktivt vise frem hva eksempelet betyr, avslutter Ellen Krefting.

− Ved å velge eksempler som ikke har vært så vanlige, kan du oppnå å endre tenkemåter på en del felt. I hvert fall kan du vise at det finnes andre måter å tenke på enn det vi tror er helt universelt.