Fedmeoperasjon gir tynnere, men fortsatt trøblete kropp

Mat som går bra å spise den ene dagen, gjør dem dårlige dagen etter. Jo tynnere de blir, jo mer henger huden. Menn gir dem blikk de ikke fikk før. Før var de sykelig overvektige og hypersynlige, men allikevel usynlige.

Før måtte de rope for å bli hørt på jobben. I dag spør folk hva de mener. Det er provoserende. Og det er fint. Det er ambivalent, og det er utfordrende. Og om det handlet om mat før, så gjør det det i enda større grad nå.

Karen Synne Groven har i sin doktorgrad dybdeintervjuet 22 kvinner som har gjennomgått fedmeoperasjonen gastric bypass, der magesekken reduseres betydelig og deler av tynntarmen kobles om for å minske næringsinntaket.

Kvinnene i studien er i alderen 24-54 år. De fleste av dem er intervjuet to ganger, først omkring ett år etter operasjonen, og igjen rundt 2,5-4 år etter operasjonen.

Der andre studier har konkludert med økt livskvalitet for majoriteten, og hatt en tendens til å gruppere fedmeoperasjonene som enten vellykkede eller mislykkede, konkluderer Groven midt i mellom.

‒ Dette er både vellykket og mislykket, ikke enten-eller. Noe blir bedre, men så får de nye problemer. Og det er stor variasjon i hvordan disse problemene erfares.

Et kvinneproblem?

Globale tall viser at rundt 70 prosent av dem som klassifiseres som sykelig overvektige, er kvinner, og at kvinner utgjør mellom 70 og 80 prosent av dem som tar fedmeoperasjoner.

Grovens ringerunde til norske sykehus viser at norske tall stort sett samsvarer med den globale trenden. En av kirurgene hun snakket med, omtalte sykelig overvekt som et kvinneproblem.

Men det er mye vi ikke vet om disse tallene, understreker Groven.

‒ Stadig flere menn gjennomgår fedmeoperasjoner. Vi må ikke falle i en grøft der kvinner er sånn, og menn er sånn. Kanskje er det flere kvinner som lar seg operere, fordi vi oppfatter det som mer problematisk med fete kvinner?

Slanking er for kvinner

For det er først og fremst kvinner som er målgruppen for reklamekampanjene om fedmeoperasjoner, og det var kvinner den rettet seg mot, slankekulturen som tok av på 1960-tallet.

Slankekampanjene gjentok budskapet om at kvinner var for fete, spiste for mye, spiste gal mat, og var late. Størrelsen på menns kropper har ikke i samme grad vært et tema.

‒ Selv om det også er press på at menn skal være veltrente, så snakkes det om kvinner på en annen måte når de er fete, sier Groven.

På 1970- og 80-tallet skiftet presset fokus fra det å være tynn til det å være veltrent. Men i takt med treningsboomen kom også overvektsbølgen.

I 1990 ble sykelig overvekt klassifisert som en sykdom i the International Classification of Diseases, og i 2000 beskrev verdens helseorganisasjon fedme som en global epidemi.

‒ Behovet for selvkontroll og selvdisiplin går som en rød tråd gjennom utviklingen. Såpass at selvkontroll har blitt et symbol for moderne femininitet, sier Groven.

Ny kropp, ny aksept

Å gjennomgå en gastric bypass operasjon er å gjennomgå en radikal forandring av kroppens indre og ytre.

Men der omverdenen ser en slankere kropp, et tegn på suksess, så innebærer operasjonen en rekke mindre synlige problemer.

‒ Det å bli slankere og lettere erfares stort sett som positivt. Samtidig er det ambivalent, fordi folk oppfører seg annerledes overfor kvinnene etter operasjonen. Folk er hyggeligere enn før, det oppleves som enormt provoserende. Og de stiller invaderende spørsmål om kvinnenes radikale vekttap.

Noen av kvinnene opplevde at de fikk mer selvtillit, de turte å ta ordet på en annen måte enn før, og ble lyttet til på jobben.

‒ Og det er jo fint å bli hørt. Men det var også en sorg, fordi de ser at det måtte en slankeoperasjon til for at de skulle få den posisjonen.

De kjente også på ambivalens knyttet til det å være naken i den «nye» kroppen. Og ikke minst: når forteller man at man har tatt en fedmeoperasjon?

‒ Mange tydde til hvite løgner og sa at de bare hadde slanket seg, fordi de skammet seg over å ha gjennomgått en sånn operasjon. 

Hengehud

Den løse huden som kommer av at kiloene raser, er også et stort, og noen ganger uforutsett problem.

‒ Det får lite fokus før operasjonen, da er budskapet at dette er noe som kan ordnes etterpå. Men det er ikke bare å ordne det, og kvinnene er ikke forberedt på hvor utfordrende det er å leve med den løse huden, sier Groven.

For å få dekket utgifter til en hudoperasjon må kvinnene nå et visst nivå av vektreduksjon, og holde på den vekten. Fjerningen av hud kan dessuten innebære risiko, og ikke alt kan fjernes. Noen vegret seg for inngrep som kunne være problematisk i forhold til fremtidige graviditeter.

Den løse huden skaper avstand til den nye kroppen. Noen snakker om den i tredje person, som om det ikke var dem selv. Før hadde de stram hud, noen hadde store pupper de var stolte av. Nå henger alt.

‒ De opplever den løse huden som uattraktiv, ukomfortabel og ufeminin, sier Groven. 

Dårligere livskvalitet for noen

Fem av kvinnene Groven intervjuet, beskrev livskvaliteten sin som dårligere etter operasjonen. For dem ble livet verre på grunn av problemer med magen og tarmen, som etter hvert ble kroniske.

Der de øvrige 17 kvinnene snakket om operasjonen som et vendepunkt knyttet til det å være mer fysisk aktive, ble disse fem tappet for energi.

En av kvinnene var så dårlig at hun måtte opereres på nytt. Hun ble først ikke trodd av legene. De fant ingenting da de undersøkte, og mente reaksjonen var psykisk.

Etter intense smerter og insistering fra kvinnen og fastlegen hennes, fikk hun ny operasjon der man oppdaget komplikasjoner med arrvevet etter den første operasjonen.

Mat i fokus

Også de som var ivrige på å endre trenings- og matvaner, opplevde utfordringer og problemer med mat og spising.

Å spise for mye, for lite, feil mat eller til feil tid kunne resultere i akutte episoder med mage-/tarmproblematikk, såkalt «dumping». For noen kunne ubehaget arte seg som forbigående episoder med kvalme, tretthet eller svimmelhet, for andre kunne det resultere i voldsomme skjelvinger.

‒ Jeg er fysioterapeut og var opptatt av å undersøke kvinnenes erfaringer med fysisk aktivitet før og etter operasjonen, sier Groven.

‒ Når jeg spurte om trening, så snakket kvinnene litt om det, men så begynte de å snakke om mat igjen. Jeg har ikke målt dette vitenskapelig, men mitt inntrykk er at fokuset på mat blir enda større etter operasjonen. Hele hverdagen dreier seg om mat.

Noen av kvinnene som hadde slitt med overspising før operasjonen, begynte etter hvert å overspise også etter operasjonen, selv om de da ble akutt syke med dumping. Spiseforstyrrelsen er ikke borte, forklarte en. Flere kommenterte at de hadde jo ikke blitt operert i hodet.

Noen utviklet såkalt «grazing», de spiste lite om gangen, men de spiste hele tiden. Dumping ble brukt som et verb. Å teste eller overse grensene for spising var «å dumpe».

Forskning hevder at pasientene kan unngå dumping hvis de bare følger kostholdsrådene. Men det er langt mer komplekst og uforutsigbart enn som så, ifølge Groven.

‒ Jeg mener man kan stille spørsmål ved hvorvidt spiseproblemene noen av kvinnene utvikler etter operasjonen, skal forstås som sykdom, eller om de også kan forstås som normale endringer som følge av inngrepet, sier Groven.

Feit er ikke greit

Ingen av de 22 kvinnene angrer på operasjonen.

‒ De sier de ville gjort det samme i dag, at med det livet de hadde før, så hadde de ikke noe valg. Noen sa at plagene det medførte, var en liten pris å betale.

Grovens analyser legger vekt på at kvinnens opplevelse av egen kropp henger sammen med samfunnets oppfatning av hvordan kvinnekroppen bør se ut. Samfunnets syn på fete kvinner kan begrense deres handlingsrom.

De intervjuede kvinnene følte seg stigmatiserte før operasjonen, og var opptatt av medias og forskningens fremstilling av fedmeoperasjonenes effektivitet.

‒ De lever med en kropp som ikke er akseptert i samfunnet, og de vurderes hele tiden ut fra størrelsen sin. Budskapet i mediene og den medisinske forskningen er at de høyst sannsynlig får kreft eller diabetes hvis de ikke går ned i vekt, og omverdenen anser fedmen som selvforskyldt. Noen har barn de er redde for å dø fra, sier Groven.

‒ Men stemmer det ikke at disse kvinnene har høy risiko for å få alvorlige sykdommer som følge av sin overvekt?

‒ Jo, det er godt dokumentert at sykelig fedme kan føre til alvorlige sykdommer. Men samtidig så vet vi lite om langtidseffekt av fedmekirurgi, og hvilke sykdommer man eventuelt kan utvikle etter en slik operasjon.

10 år etter

Grovens forskning er en sjelden kvalitativ studie av kvinners erfaringer i et hav av medisinsk forskning og statistikk om fedmeoperasjoner. Særlig alvorlig er det at vi mangler langtidsstudier som går i dybden på livssituasjonen til fedmeopererte, mener Groven.

‒ Jeg lurer på hva som skjer etter fem år, etter ti år, etter 20 år. Hvordan er det med mat og spising da? Den løse huden? De som ønsket å bli gravide?

I sin nye postdok-stilling ved medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo er det barn og overvekt som blir hovedfokus. Men Groven skal også gjøre et oppfølgingsprosjekt av doktorgraden; fedmeoperasjon 3-10 år etter.