Må «komme ut» som barn av homofile foreldre

Anne: Jeg husker at jeg var redd for at andre skulle tro at jeg var sånn også. Hvis jeg sa at moren min var lesbisk og at jeg bodde med dem, så ville de tro at jeg var lesbisk også.

I: Var det pinlig å være lesbisk?

J: Ja! Det var det! Det var bare noe folk fortalte dårlige vitser om. Når jeg hørte om homoseksualitet så var det i forbindelse med stygge vitser. Aldri ellers.

Anne er intervjuet i Jorid Krane Hanssens doktoravhandling Regnbuefamiliens døtre og sønner - Å forhandle med dominerende oppfatninger av familie og foreldreskap. Hanssen, som er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Nordland, har intervjuet 25 danske og norske barn, ungdommer og unge voksne om hvordan det var å vokse opp i såkalte «regnbuefamilier» - familier der en eller begge foreldre identifiserte seg som lesbisk, homofil, bifil eller transepersoner.

Hanssens studie er en av få som ser på de unges egen opplevelse av det å vokse opp i disse familiene. Men hvorfor tok det så lang tid før vi spurte barna selv?

‒ På en side har det jo med alder å gjøre. De jeg snakket med tilhører første generasjon som har vokst opp med åpent homofile foreldre, og som nå har blitt voksne, sier Hanssen.

‒ Men egentlig stiller jeg spørsmålet selv også. Særlig i land som Danmark med et liberalt syn på homofamilier, overrasker det meg at det ikke finnes mer forskning på dette feltet.

Mye synsing, lite kunnskap

Vi vet svært lite om barn og unge som vokser opp med lesbiske eller homofile foreldre. 

«I det store og hele er det mangelen på forsking som kommer tydeligst fram, det er store kunnskapshull på feltet», uttalte forsker Elisabeth Backe-Hansen, da NOVA-rapporten «Å ha foreldre med samme kjønn -  hvordan er det og hvor mange gjelder det?» ble gitt ut i 2013.

Samtidig florerer forestillingene om homofili og foreldreskap. I en undersøkelse om holdninger til homoadopsjon fra 2012 svarte rundt 60 prosent at seksuell orientering ikke har noen betydning for om folk blir gode foreldre. Allikevel var mange skeptiske til at barn skal vokse opp med homofile foreldre. 50 prosent ville ikke gi full støtte til like adopsjonsrettigheter for homofile og heterofile ektepar.

Det er særlig muligheten for at barna skal bli mobbet eller utestengt som bekymrer mange. Men for barn av homofile som vokste opp på 1980- og 90-tallet er det i liten grad denne typen opplevelser som har preget barne- og ungdomsårene deres, ifølge Hanssen.

‒ Med all den synsingen som har preget debatten om, så ble jeg overrasket over at deltakerne i min studie i så liten grad har opplevd stigmatisering, forteller hun.

Istedet er det følelsen av å hele tiden måtte være bevisst at man er annerledes, at man skiller seg fra normen, som preger historiene i Hanssens studie.

Les også: Folk flest er familie

Familieforklaringer

Barna fra regnbuefamiliene som Hanssen har snakket med, har opplevd omverdenens reaksjoner som positive og nysgjerrige.

‒ Men når de forklarer sin familiesituasjon, forhandler de også med de etablerte normene for hva som er en «normal» familie. Det forklaringsarbeidet oppleves som slitsomt, sier Hanssen.

Cecilie, en av informantene, forteller at hun alltid måtte tenke igjennom når, hvordan og til hvem hun skulle fortelle om foreldrenes legning:

Du må alltid tenke igjennom dine egne meninger og holdninger - «er dette noe jeg vil fortelle?», «hvordan skal jeg introdusere det?». Min beste venn, som vokste opp i en heteroseksuell familie, ville aldri trenge å tenke over dette... Hun ville aldri trenge å tenke på om hun skulle fortelle om det eller ikke.

‒ I dag er det mange familier som i større eller mindre grad er annerledes enn den tradisjonelle mor, far og barn-modellen, men regnbuefamiliene er de eneste som i tillegg må forholde seg til forestillingen om hva som er normalt når det gjelder seksualitet, sier Hanssen.

‒ Vi har en forestilling om at vi alle er heteroseksuelle og at den naturlige måten å leve på er i en familie med mor, far og barn. Jo mer man snakker om mor-far-og-barn-familien, jo mer det repeteres, jo mer forsterker man en sånn «heteronorm». De familiene som bryter med den, utfordrer dette idealbildet.

Les også: Lykken er å være hetero

I skapet

Deltakerne i Hanssens studie forteller også at de i noen situasjoner, og i noen perioder – særlig i tenårene – forsøkte å skjule foreldrenes seksuelle orientering. De måtte igjennom en «komme ut av skapet»-prosess i forhold til foreldrenes seksuelle orientering.

‒ Mange holdt det lenge skjult for venner og omgivelser at de hadde homofile foreldre. Noen tok ned avslørende ting fra veggene når venner kom på besøk. Andre lot være å ta med seg venner hjem fordi de syntes det var pinlig.

Anette forteller i studien at hun nektet moren og kjæresten hennes å vise at de er sammen offentlig. Både fordi hun syntes at det er pinlig, men også fordi hun var redd for å møte negative reaksjoner fra andre:

Hvis jeg går på kino med moren min og kjæresten hennes, så vil jeg ikke at de skal holde hender eller kysse på gata. Jeg liker ikke det! Det er sånt som kan få folk til å bli gale. 

Selv om samfunnet i stadig større grad omfavner homofile som lever åpent og danner familier, så må deltakerne i Hanssens studie fortsatt jobbe mot en rotfestet idé om hva som er normalt. Det å ikke passe inn i denne forestillingen, og å hele tiden måtte forklare hvordan og hvorfor man har en annerledes familie, oppleves av mange som et arbeid de gjerne skulle vært foruten.

‒ Samtidig har de ungdommene jeg har snakket med funnet måter å håndtere dette på. De har ikke følt seg mobbet eller utstøtt. De må hele tiden jobbe med det, det er ubehagelig, men det oppleves ikke som traumatiserende.

Far mellom fantasi og virkelighet

Diskusjonen om homofili og foreldreskap har vært særlig tilspisset når det gjelder spørsmålet om assistert befruktning. «Et barn fortjener både en far og en mor» har vært et vanlig argument fra partier som FrP og KrF. Men hva er en far? Og hvordan forholder barn seg til at far bare var en biologisk nødvendig medspiller og ikke er en del av livene deres?

For Hanssens informanter er donoren både viktig og irrelevant, både en forelder og ikke en forelder på samme tid. Noen har jevnlig kontakt, andre har hatt tett kontakt tidligere, før det dabbet av.

Andre ønsker ikke noe kontakt med sin biologiske far. Det de har til felles er at de alle reflekterer rundt og utfordrer den dominerende ideen om hva farskap er.

Susanne, intervjuet i studien, har alltid visst hvem hennes donor er. Da hun ble 18 tok hun kontakt med ham. Nå møtes de jevnlig, men Susanne ser ham ikke som en far:

For meg er han ikke en far. Han er en veldig, veldig god venn. Han er ikke noen jeg ringer når jeg er lei meg eller har problemer, men han er en jeg liker å være sammen med. Vi har den samme latteren, de samme ansiktsuttrykkene.

‒ Donoren er aldri uvesentlig, uansett, mener Hanssen.

‒ Han er med hele veien. Barna forhandler med ham, han er en del av – om ikke deres hverdagsliv som sådan – så er han noen de må ta stilling til og diskutere.

På samme måte må samfunnet rundt disse barna også kontinuerlig ta denne diskusjonen. Dette kommer til å bli enda mer utfordrende i framtiden, tror Hanssen.

Fremtidens familiedebatt

For selv om Hanssens studie fyller ut noen av hullene innenfor forskningen på barn og unge med homofile foreldre, så står nye problemstillinger i kø.

‒ Det interessante med denne diskusjonen er de etiske utfordringene vi kommer til å få framover. Det handler om forholdet mellom barn og foreldre og hvordan man skal få barn. De nye mulighetene reproduksjonsteknologien gir oss, stiller oss overfor etiske problemstillinger som vi er nødt til å forholde oss til, sier Hanssen.

‒ Et eksempel er surrogatidebatten. Hva gjør det med barn å oppleve at de er kommet til verden på en måte som ikke anerkjennes av samfunnet? Den diskusjonen vil komme.