Barnevernets likestillingspolitikk skaper problemer i møte med minoritetsfamilier

Det var ikke forsker Tone Gunn Kristiansen som tok opp likestilling i intervjuene med de 15 ansatte fra barnevernet. Hun hadde bare bedt dem forberede to caser om arbeid med familier med minoritetsbakgrunn. Men likestilling ble et helt sentralt tema, i alle intervjuene.

«Da måtte vi selvfølgelig forklare det at i Norge er begge foreldrene likestilt og har det samme ansvaret for barn», sa en sosialarbeider.

«Da måtte jeg forklare at vi har likestilling her i landet, og at man ikke kan kreve av kona å være hjemme med å sanksjonere det med slag», sa en annen.

At ikke alle norske foreldre er likestilte i praksis, og at også noen norske menn slår sine koner, er ikke en del av disse samtalene i barnevernet. Her er det idealisert norsk likestilling som serveres.

«Grasrotbyråkrater som implementerer likestillingspolitikken», kaller Kristiansen de barnevernsansatte i avhandlingen Kjønnslikestillingens tvetydigheter i det flerkulturelle barnevernet.

Blant de 15 intervjuede ble problemet med minoritetsfamiliene forstått som et resultat av at foreldrene var ulikestilte. Fattigdom ble aldri nevnt. Dårlig økonomi og problemer med å få seg jobb var ikke sosiale problemer, det var likestillingsproblemer. Løsningen var dermed enkel: å bli likestilt, slik vi er i Norge.

Barnevernet vs. minoritetene

Forholdet mellom barnevernet og familier med minoritetsbakgrunn har vært gjenstand for mye offentlig debatt de siste årene. Media har rapportert om familier med innvandrerbakgrunn som sender barna sine ut av landet for å unngå barnevernet.

Innvandrere og barn av innvandrere er ifølge tall fra SSB overrepresentert i barnevernssaker. Barnevernet har fått kritikk både for å være for kultursensitive, og for lite kultursensitive.

En undersøkelse fra 2004 viste at to av tre sosialarbeidere syns det var vanskeligere å jobbe med familiene med minoritetsbakgrunn enn de etnisk norske familiene.

‒ I det jeg kaller «det hvite barnevernet» er de veldig opptatt av at de ikke får til dette med minoritetsfamiliene. Men man fortsetter å gjøre og tenke som man alltid har gjort, sier Kristiansen.

Hun mener det er på tide å slutte å forklare konfliktene ved å peke på minoritetsfamiliene, og fokusere på hva barnevernet selv gjør i disse situasjonene.

Likestilt som nordmenn

Basert på intervjuene med barnevernsansatte, har Kristiansen kommet frem til tre ulike måter barnevernet forholder seg til kjønnslikestilling og minoritetsfamilier.

Den første kaller hun «normalitetsorientert». Her er barnevernsarbeideren opptatt av å fortelle familien hvordan vi gjør det her i Norge. Begge foreldre må arbeide, det er kjempeviktig for å integreres, og far og mor deler likt på omsorgsoppgaver og husarbeid.

‒ Hovedvekt er på likhet. Og det er de voksne som er i fokus, å få dem integrert i samfunnet, sier Kristiansen.

I dette perspektivet trekkes klare grenser mellom «det likestilte vi», og «det ulikestilte andre», og for å passe inn i Norge må man lære seg å gjøre det på vår måte.

Bekymret for jentene

Det andre perspektivet ligner på det første, men med en tydelig forskjell: Foreldrenes kultur blir forstått som uforanderlig og homogen, ofte omtalt som 'ikke-vestlig', og gjerne utløst av synlige forskjeller som klesdrakt. Andre kulturers verdier ses som upassende og underlegne de norske verdiene.

Kristiansen kaller perspektivet «kulturorientert».

‒ De som inntar denne posisjonen er særlig opptatt av jentene. De snakker mye om kultur og kulturforskjeller, og at det ikke er noen frihet i disse andre kulturene. Så kommer det etter hvert fram at det er spesielt jentene de er bekymret for.

Jentene oppfattes som ufrie fordi de oppdras i en kultur med «feil» syn på kjønn og barndom. Guttene derimot, blir ansett som frie, selv om også de oppdras i en «undertrykkende ikke-vestlig» kultur.

At det norske samfunnet kan bidra til å begrense minoriteters muligheter var ikke et tema i det kulturorienterte perspektivet.

En afrikansk kvinne som fortalte barnevernet at hun opplevde rasisme, ble spurt om hva hun trodde ville skje dersom en hvit kvinne kom til en landsby i hennes land. «Om ikke de kanskje ville skyve henne bort fordi hun var fremmed?», hadde sosialarbeideren spurt. Jo, slik var det nok, svarte mor.

Så var det nok ikke rasisme allikevel, bare at folk ikke var vant til det fremmede, konkluderte sosialarbeideren. Hun syntes kvinnen var flink som hadde svart riktig på spørsmålet.

‒ Å si at man har opplevd rasisme passer seg ikke i denne virkelighetsforståelsen. Sosialarbeideren gjør hudfarge til et symbol på noe fremmed og uvant, og alle farger fremstår i utgangspunktet som nøytrale, sier Kristiansen.

Universalmodell med kjønnshierarki

De to første perspektivene er begge etnosentriske – de har som utgangspunkt at det norske er verdimessig overlegent og den norske måten å gjøre ting på er best, slår Kristiansen fast.

‒ Standarden for et godt og likestilt familieliv ble ikke sett som et uttrykk for det norske samfunns spesifikke historiske, materielle og ideologiske forutsetninger, men som en universell beste-standard for likestilling.

‒ Dette kan forstås som en hvit, privilegert posisjon som tillot barnevernet å påberope seg en universell standard for likestilling, sier Kristiansen.

I de barnevernansattes fortellinger er norske kvinner per definisjon likestilt. Kvinnene med minoritetsbakgrunn er ufrivillig ulikestilte, og må frigjøres av barnevernet som representerer den gode norske velferdsstaten.

Menn med minoritetsbakgrunn er undertrykkere, dem er det ikke så mye man kan gjøre noe med. Den norske mannen, som sjelden omtales, er implisitt en likestilt mann, en rollemodell til etterfølgelse.

Flere typer likestilling

I det tredje perspektivet var dialog viktig. Kristiansen kaller det et «forhandlingsorientert» perspektiv.

‒ De er opptatt av å anerkjenne andre måter å gjøre ting på. De sier at det ikke bare finnes én form for likestilling, at også i Norge gjør familier det på så mange forskjellige måter. De mener det også må være lov for minoritetsforeldre, sier Kristiansen.

‒ De er villige til å forhandle med foreldrene om forståelse, og er mer opptatt av likeverd enn likhet.

Mens mannen med minoritetsbakgrunn ble avskrevet av de som var opptatt av kultur og norske likestillingsnormer, var de forhandlingsorienterte opptatt av å få kontakt med denne mannen, og involvere han i dialogen.

Tid var også viktig å ta hensyn til. Flere av casene i Kristiansens studie handler om personer som nylig har kommet til Norge. Med tid ville de forstå hvordan ting gjøres i Norge, mente de forhandlingsorienterte.

‒ Dette var en mer anerkjennende tilnærming. De tolererte forskjell, i hvert fall for en viss tid.

Tvetydig likestillingspolitikk

‒ Det er mer tiltalende å tenke seg en som vil forhandle, sammenlignet med de etnosentriske utgangspunktene. Men de forhandlingsorienterte kunne samtidig falle inn i en posisjon der alt var greit, og bidra til å sementere kjønnsroller ved å ikke utfordre dem, sier Kristiansen.

‒ Hvis du sier mor, du kan få lov til å være hjemme, vi presser deg ikke inn på noe norskkurs, i hvert fall ikke hvis du ikke vil – hva slags konsekvenser får det?

Barnevernet forholder seg dessuten til norsk offentlig likestillingspolitikk, som ifølge Kristiansen inneholder flere tvetydigheter. Samtidig som idealet om likhet råder, hvor både menn og kvinner har plikt til å forsørge seg selv og dele på omsorgsarbeidet, så råder tanken om at mor er viktigst for barnet.

Deltakelse i norskkurs var for eksempel oftest ikke begrunnet med at mor skulle kvalifisere seg til jobb. Det var for å kunne ta seg av barn og hjem.

Hopper over kjønn

Kristiansens studie viser hvordan kjønn og kjønnslikestilling er sentralt i barnevernets forståelse og behandling av minoritetsfamilier. Allikevel er kjønn stort sett fraværende fra både norsk forskning om barnevernet, og offentlige utredninger og lovverk.

‒ Barnevernet har en tendens til å hoppe over det å diskutere kjønn, mens fokus på hvordan man skal forholde seg til kulturforskjeller er markant, sier Kristiansen.

‒ De ser ikke at de er med på å lage hierarkier mellom norske måter å gjøre det på, og «de andres» måter å gjøre det på, nettopp fordi de ikke ser kjønn eller diskuterer kjønn i sammenheng med diskusjonene om det flerkulturelle.

Et samfunnsproblem

Kristiansen er opptatt av å ikke bidra til det hun opplever er en sterk stigmatisering og kritikk av barnevernet og barnevernsansatte de siste årene.

Det er heller ikke slik at de 15 intervjuede kan plasseres i hver sin kategori. Samme person kunne gi uttrykk for både en mer forhandlingsorientert posisjon, og en etnosentrisk posisjon.

Dersom sosialarbeiderne skulle utfordre de rådende ideene om norskhet og kjønnslikestilling, måtte de samtidig utfordret prinsippet om nøytralitet i barnevernet, og ha et kritisk blikk på synet om at den norske velferdsstaten er det beste.

Kristiansen ser tegn til slike tendenser, blant annet i forhandlingsperspektivet. Så motstand finnes, mener forskeren, men den er ikke særlig fremtredende.

‒ Sosialarbeidere er en del av samfunnsdiskursen, som alle andre. Samtidig er de det siste leddet i implementeringen av velferdsstatens politikk. Mandatet deres er styrende for hvordan de kan gjøre dette, og hvor mye rom det er for å utfordre det rådende. Men der er rom.