Med fosteret i fokus blir kvinnekroppen en beholder

Forsiden til boka «The Fetal Matrix» står som et godt eksempel. Utgitt i 2004 er den allerede en klassiker i det nye forskningsfeltet epigenetikk, og for å illustrere forskningen har man valgt et bilde av et foster inne i en hodeløs og benløs kvinnes mage.

Epigenetikk handler om hvordan miljøet påvirker aktiviteten og funksjonen til genene våre. Genene forandrer seg ikke – det ville være en genmutasjon – men miljø og livsstil kan gjøre at noen gener skrus av eller på, og at genene leses på ulike måter av kroppen til ulike tider.

‒ Kvinnekroppen er det sentrale stedet der man ønsker å intervenere, på vegne av et foster som skal beskyttes mot uønsket epigenetisk påvirkning fra et dårlig «modermiljø», sier Sarah S. Richardson, førsteamanuensis i vitenskapshistorie og kjønnsstudier ved Harvard University.

‒ Det er snakk om begynnende funn fra et ungt forskningsfelt. Men til tross for at de mest håndfaste bevisene for de epigenetiske effektene kommer fra dyreforsøk, så har forskere og media svært raskt oversatt resultatene til praktiske råd i kvinners hverdagsliv.

Blivende mødre bør helst ikke være overvektige eller underernærte. De må ikke stresse hverken under svangerskapet, før eller etter. De må trene. De må unngå traumatiske hendelser. Før, under og etter. Og helst burde bestemor ha gjort det samme.

Trendy epigenetikk

Etter at det store genforskningsprosjektet The Human Genome Project i 2003 annonserte at de nå hadde kartlagt alle gener, var det epigenetikkens tur til å bli det nye trendy forskningsfeltet, ifølge Richardson, som nylig gjestet Universitetet i Oslo.

I 2004 kom Michael Meany og Moshe Szyfs studie som viste at jo mer rottemor slikket sine barn, jo mindre stresshormoner hadde barna da de vokste opp. Og motsatt: lite slikking, altså lite kjærlighet og oppmerksomhet, mer stressa rottebarn. Studien ble raskt en klassiker og fikk mye oppmerksomhet.

«Why your DNA Isn't Your Destiny» skrev Time Magazine på forsiden sin januar 2010, og oppsummerer epigenetikkens hype og hyllestgrunnlag: Vi er ikke bare født sånn, vi er også blitt sånn!

‒ Epigenetikk forstås som den ultimate forening av naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen, sier Richardson.  

Utsagn av typen «dette vil fullstendig forandre vår forståelse av verden» henger løst, fra både filosofer og biologer.

‒ Jeg avviser ikke epigenetikken, understreker Richardson.

‒ Men jeg har et kritisk blikk på et forskningsfelt som hittil har blitt møtt med hyllest.

Mor‒foster-effekten

Epigenetikk er et stort forskningsfelt som ikke bare handler om kvinnekropper og foster. Blant annet har forståelsen av og behandling av kreft vært et fokusområde.

Men koblingen mors påvirkning på fosteret står i en særstilling, ifølge Richardson. Studier av morseffekten har allerede oppnådd kanonisk status innen epigenetisk vitenskap.

‒ Forskere tror at utviklingen på fosterstadiet og etter fødsel gir grunnlaget for den epigenetiske programmeringen for resten av livet. Funnene gir dessuten håp om å løse store folkehelseproblemer som sykelig overvekt, diabetes og hjerte- og karsykdommer. Slikt tiltrekker seg raskt interesse og penger, sier Richardson.

«Nye oppdagelser viser at de viktigste interaksjonene som bestemmer vår skjebne skjer før fødselsen», heter det i omtale av boka The Fetal Matrix. «Forfatterne er overbevisende og deres funn er relevante for helsepolitikk overalt», skrev New Scientist i sin omtale. 

Morskap i endring

De epigenetiske teoriene resonnerer dessuten med endringer i forestillinger om mødre, barn og foster i løpet av det siste århundret, mener Harvard-forskeren.

‒ Vi har gått fra å forstå morskap som instinkt og mor som uselvisk, til å oppfatte mors interesser som i konflikt med barnets. Fra å legge vekt på det psykososiale i barns utvikling, til å legge vekt på det genetiske og nevrologiske. Og fra å se fødselen som det øyeblikk da fosteret blir en person i behov av medisinsk tilsyn, til unnfangelsen, eller til og med før unnfangelsen, som tidspunktet for biomedisinsk intervensjon.

Teoriene om epigenetisk mor‒foster-programmering åpner dessuten for å se på arv gjennom generasjoner – det din mor opplevde under graviditeten påvirket deg, og påvirker dermed det utviklingsmiljøet du har å tilby ditt foster i din mage, ifølge forskerne.

Underernærte mødre får fete barn

En av disse forskerne er Jonathan C.K. Wells, professor i antropologi og barneernæring ved University College London. Richardson viser blant annet til artikkelen Maternal Capital and the Metabolic Ghetto i sin presentasjon av Wells' forskning.

Wells mener at urettferdigheter som har ført til dårlig helse for en generasjon kvinner videreføres i deres barn.

En underernært mor vil få barn som legger på seg raskere enn andre – de er programmert slik av sulten deres mor, eller bestemor, opplevde. Wells mener dette er årsaken til dagens fedme-eksplosjon: Kropper programmert for underernæring under fosterstadiet, som følge av tidligere generasjoners sult, blir fortere feite av dagens dårlige kosthold.  

Wells bruker begrepet «moderlig kapital» for å bygge sin teori. Jo bedre moderlig kapital en kvinne har, desto større beskyttelse har denne kvinnens foster mot eventuelle forstyrrelser under graviditeten, og sykdom senere i livet. Moderlig kapital øker eller minker med generasjoner.

‒ Kvinnekroppen kan overføre positive ressurser til fosteret, men Wells velger å fokusere på det han kaller å «utforske ulike måter som mors biologi kan føre til dårlig helse hos avkommet», sier Richardson.

Kvinners moderlige kapital varierer betydelig, og Wells har gitt det han kaller «moderlige lav-kapital miljøer» navnet «metabolske ghettoer».

«Hvis graviditet er en nisje okkupert av fosteret, så kan økonomisk marginalisering over generasjoner transformere den nisjen til en fysiologisk ghetto», skriver Wells. En kvinnekropp kan altså være en ghetto som reproduserer sosiale og helsemessige ulikheter i fremtidige generasjoner.

‒ Kvinnekroppen blir en beholder som bestemmer livsutsiktene til avkommet. Morskroppen representerer fortiden, og kan fange fosteret i et liv med nød og sosial ulikhet, sier Richardson.

Mødre under utvikling

Richardson er kritisk til at den epigenetiske mor‒foster-forskningen i hovedsak ser kvinnekroppen som en kilde til negative effekter og sykdomsrisiko.

Hun mener også det er problematisk at kvinnekroppen er det sentrale målet for helsetiltak inspirert av epigenetisk forskning. Faren er at det kan føre til skyldbelegging og overvåkning av mødre.

‒ Antropologen Chris Kuzawa mener at folkehelseinitiativer vil være mest effektive dersom de i stedet for å rette seg mot individer, retter seg mot «det matrilineære». I denne visjonen er det som teller som moderlig kropp omfattende – det inkluderer alle som ikke enda er i menopausen, også unge jenter, påpeker Richardson.

Også Jonathan C.K. Wells har uttalt at det er den «totale periode av utviklingen av mødre, inkludert erfaringer i deres tidlige liv, som er kritisk i forhold til helse i den kommende generasjonen».

Far påvirker også

Epigenetikerne forsker også på fars påvirkning, men i svært liten grad. Menns røyking, alkoholkonsum og kjemikalier i kroppen, kan påvirke fosteret. Allikevel er mor helt dominerende fokus i forskningen.

‒ Forskerne forsvarer dette med at den kvinnelige kroppen har mye større effekt på fosteret, og det stemmer til dels. Men det forklarer ikke den totale forsømmelse av omtale av og forskning på fedre-effekter på fosteret, mener Richardson.

‒ Dette misforholdet mellom forskning på kvinner og menn har sine røtter i en vestlig oppfatning av kvinnekroppen som særlig sårbar, og som hovedforsørger for barna. Og en motstand mot kunnskap om problemer med mannlig fertilitet og mannlig ansvar i denne sammenhengen, sier professoren, og henviser til Cynthia Daniels' bok Exposing Men: The Science and Politics of Male Reproduction.

Richardson mener også det er problematisk at mens kvinnekroppen er målet for helsetiltakene til epigenetikerne, så er det fosterets helse som er den primære drivkraften.

‒ Forskerne håper deres forslag til tiltak vil gi økte ressurser til den gravide moren, men den ønskede effekten er et sunt og friskt foster med gode utviklingsmuligheter, sier Richardson.

‒ Morskroppen er et medium det er nødvendig å gå gjennom for å nå fosteret. Morskroppen er middelet, ikke målet.

Foranderlig, men forhåndsbestemt

Richardsons siste ankepunkt er epigenetikkens dobbeltkommunikasjon på mor‒foster-feltet. På den ene siden blir kvinner fortalt at de må gjøre alt de kan for å beskytte fosteret. På den andre siden hevder teoriene at det ikke er så mye den gravide moren kan gjøre likevel. Hun er selv bærer av epigenetiske effekter fra sine formødre, og kommer til å gi dem videre.

‒ Forskerne ber gravide kvinner og mødre om å endre livsstil, samtidig som de sier at disse endringene antagelig ikke har så stor effekt på kvinnen og hennes barn. Men kanskje på hennes etterkommere, langt frem i tid, sier Richardson.

Epigenetikken hylles fordi den ikke er så deterministisk som genetikken. Der genene er forhåndsbestemt, er epigenetikken foranderlig. Richardson mener lovordene må revurderes.

‒ Epigenetikken utfordrer ideen om at kroppen er et resultat av uforanderlige gener. Men de moderlige epigenetiske effektene ses også som medfødt og fastsatt, akkurat som genene. Å forstå epigenetikk som et radikalt brudd med det gamle og deterministiske er å overse kontinuiteten mellom det gamle og det nye, mener Richardson.

Gener er fortsatt i sentrum, i det epigenetikken reduserer miljøfaktorer som ernæring, miljøgifter, sosialpolitikk og stress til molekyler som kan påvirke kroppens DNA.

‒ Det er ikke så stor forskjell mellom genetiske og epigenetiske studier som man vil ha det til, slår Richardson fast.

Ikke grunnlag for anbefalinger

Richardsons perspektiver på epigenetikk er stort sett ukjente for Dag Erik Undlien, professor ved avdeling for medisinsk genetikk, Oslo Universitetssykehus.

Han synes ikke det er rart at det fokuseres på de potensielle negative effektene på fosteret i mors liv.

‒ Forskning er ofte knyttet opp mot sykdom, det er gjerne det uheldige man ønsker å forstå. Det kan godt hende man bør fokusere mer på suksessfaktorene, det som gjør at folk ikke blir syke. Men vi leter etter måter å gjøre noe med disse folkesykdommene, og lykkes bare i liten grad. Dersom forskning viser at det som skjer i fosterlivet er sentralt, så javel, da skal vi kanskje fokusere på det.

‒ Vi kan ikke avvise å fokusere på gravide kvinner, fordi vi da singler ut kvinner og ikke menn. Barnet utvikles tross alt i mors liv, så det er grunn til å tro at en del epigenetiske mønster nedlegges her.

Men Undlien er enig med Richardson i at epigenetikken så langt ikke sitter med svar på verdens folkehelseproblemer.

‒ Jeg kjenner ikke til at vi har kunnskap som er så dokumentert at det skulle tilsi konkrete anbefalinger, sier Undlien.

‒ Det er betenkelig å snakke om dette i generelle vendinger, og dytte anbefalinger på kvinner og betraktninger om dem som rugekasser uten at vi vet om det hjelper.