Menn utsatt for vold av kvinner frykter å ikke bli trodd

– Det er liten forskjell på hvordan menn og kvinner forholder seg til det å bli utsatt for vold i nære relasjoner, sier kriminolog Yngvil Grøvdal.

Hun er en av forskerne bak rapporten Menn på krisesenter, som bygger på kvalitative intervjuer med 16 menn. 14 av dem ble utsatt for vold av en kvinnelig partner, og to ble utsatt for vold fra mannlige partnere.

De 16 mennene ble rekruttert til undersøkelsen ved hjelp av de tre krisesentrene som hadde hatt flest mannlige brukere da undersøkelsen ble gjort i 2012.

I den nye rapporten ser Grøvdal og kollegaen Wenche Jonassen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) på hvordan menn som har blitt utsatt for partnervold opplever det å søke hjelp på krisesenter.

– Så vidt vi vet er Norge det eneste landet der menn har lovfestet tilgang til krisesentrene, sier Grøvdal.

Mennene

Ti av mennene som ble intervjuet i rapporten var etnisk norske, en var europeisk og fem kom opprinnelig fra ikke-vestlige land. Halvparten av mennene som var blitt utsatt for vold av en kvinne, hadde barn sammen med henne. Alle unntatt to hadde avsluttet forholdet med den som utøvde vold da de ble intervjuet. 

Mennene var generelt fornøyde med arbeidet som ble utført av de ansatte ved krisesentrene. De var spesielt imponert over hva de ansatte gjorde med det de oppfattet som begrensede eller manglende ressurser.

– Mennene var i det store og hele svært fornøyd med krisesentermedarbeidernes innsats, forteller Grøvdal.

‒ Noe kan sikkert skyldes utvalget – krisesentrene har neppe rekruttert personer de vet er misfornøyde med arbeidet deres – men det kan også se ut som om mennene hadde lave forventninger i utgangspunktet. Noe av det kan skyldes deres forforståelse av krisesentrene, men kanskje også at flere av dem hadde møtt veggen i det øvrige hjelpeapparatet. Det kan jo føre til at man venter seg mindre neste gang man søker hjelp, sier hun. 

Det allmennmenneskelige

For fem år siden, i januar 2010, trådte krisesenterloven i kraft. Da fikk kommunene ansvaret for krisesentrene, samtidig som tilgangen ble kjønnsnøytral.

– Menn som utsettes for vold, har mange av de samme behovene som kvinner som utsettes for vold. Det ser ut til å være noe allmennmenneskelig som gjør seg gjeldende når man utsettes fra vold fra kjæresten eller en man har valgt å dele livet med. Dette er nok en av grunnene til at krisesentrenes kompetanse oppleves som relevant også for menn, sier Grøvdal.

Frykt for mer vold, skam, engstelse for hvordan det skal gå med barna og varme følelser for den som bruker vold går igjen i både menns og kvinners fortellinger om livet med vold.

Menn er mer redd for ikke å bli trodd når de forteller om volden enn det kvinner er.

Skambelagt

Flere av mennene i studien ga uttrykk for at de skammet seg over å bli utsatt for vold av kvinner. Det rimte dårlig med deres egne og samfunnets ideer om hva en mann er og skal være.

«I min kultur er det skam å fortelle at en dame har slått meg. Ingen vil tro det heller. Jeg våget ikke å bruke vold tilbake heller, av fare for å bli sendt ut [av landet].»

Dette sier «David», en afrikansk mann i trettiårene. Davids kone kom til Norge før ham, og jobbet på et sykehjem. Da David kom til Norge på familiegjenforening, hadde han problemer med å få jobb og å komme inn i det norske samfunnet. Kona begynte etter hvert å ta kontroll over livet hans, hun kjeftet ofte på ham, og truet med at faren og brødrene hennes skulle banke ham opp. Hun ble etter hvert voldelig selv også: Spyttet mannen i ansiktet under en krangel, slo ham med flat hånd i ansiktet, og truet ham flere ganger med kniv. 

Med forbehold om at slike kategorier er problematiske, deler forskerne inn volden i grov, mindre grov og psykisk vold. Et eksempel på grov vold i materialet, er å få stukket ut et øye. Andre eksempler på grov vold kan være når voldsutøveren bruker kniv, og voldsepisoder som stadig vekk gjentas. Såkalt mindre grov vold er vold som medfører lav risiko for fysisk skade; lugging, spytting, klyping og så videre.

– Mens mange av reaksjonene og handlemåtene hos mennene vi har intervjuet likner kvinners i samme situasjon, ser det ut til at menn er mer redd for ikke å bli trodd når de forteller om volden enn det kvinner er, forteller Grøvdal.

‒ Flere snakket om at ingen ville tro på at de var blitt utsatt for vold fra en kvinne. Noen fortalte at deres partner hadde sagt til dem at ingen kom til å tro dem.

Det latterliggjorte offeret

Mennenes frykt for å ikke bli trodd er ikke ubegrunnet.

– På bakgrunn av undersøkelsen vet vi at krisesentrene har møtt på politifolk som ikke tar menn alvorlig og at menn selv har opplevd ikke å bli tatt alvorlig i NAV og i barnevernet, forteller Grøvdal.

Hun viser også til annen forskning som finner at menn har problemer med å bli tatt alvorlig når de forteller at de er blitt utsatt for vold fra en kvinnelig partner.

Les også: Slått av kona

Noe av forskningen Grøvdal viser til, er boken Den usynliggjorte volden: om menn som utsettes for partnervold fra kvinner fra 2013, hvor Tove Ingebjørg Fjell, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Bergen, har intervjuet flere menn utsatt for partnervold.

Fjell har også skrevet en artikkel om hvordan menn som utsettes for vold av en kvinnelig partner ofte fremstilles som latterlige i humorserier.

– Men vi synes ikke det er like festlig hvis det er en mann som gjør det samme mot en kvinne, sier Grøvdal.

Les mer: Vold mot kvinner er tragedie - vold mot menn er komedie

Også kvinner kan ta til våpen

‒ Menn er i gjennomsnitt fysisk sterkere enn kvinner, så kvinners vold kan vel ikke være særlig alvorlig, tror mange. Hva tenker du om slike holdninger?

– Det er på et vis å gjøre kvinner til mindre hele mennesker dersom vi hevder at de ikke er i stand til å utføre handlinger som anses som uakseptable. Også kvinner kan benytte seg av våpen eller våpenliknende gjenstander. Handlingen kan skje overraskende, slik at mannen ikke rekker å forsvare seg. Dessuten er det en del menn som er redde for å forsvare seg, ettersom de frykter at det kan bli brukt mot dem, sier Grøvdal.

– Vi vet også at vold kan komme som lyn fra klar himmel.

En av mennene i studien opplevde at ektefellen brukte kniv mot ham, en annen kvinne brant sin kjæreste med en varm gjenstand, trolig et strykejern – det kunne han ikke se ettersom hun kom bakfra.

– Det er heller ikke slik at alle kvinner er svakere enn alle menn, understreker Grøvdal.

‒ Vi vet at en del menn, om enn ikke like mange som kvinner, utsettes for livstruende vold. Og da må vi forholde oss til det.

Det er på et vis å gjøre kvinner til mindre hele mennesker dersom vi hevder at de ikke er i stand til å utføre handlinger som anses som uakseptable.

Kjønnsadskilte krisesentre

I Norsk institutt for Velferd og Aldring (NOVA) sin evaluering av krisesentrene, kommer det frem at kvinner har et annet tilbud enn menn. Kvinnene blir i mye større grad del av et fellesskap.

– Mange menn på krisesenter bor alene. De barna som kommer med far til krisesenteret får dermed ikke det samme tilbudet som barn som kommer med mødrene sine. Tilbudet til kvinner inkluderer ofte et eget barnefaglig tilbud til barna, mens barna til mennene kan risikere å bli mer isolert, sier Grøvdal.

I høringsforslagene til krisesenterloven var det et viktig krav at menn og kvinner skulle bo totalt atskilt på krisesentrene. Flere steder innebærer det at menn bor geografisk atskilt fra kvinnene, ofte i leiligheter og i noen tilfeller i hotellrom som leies for en periode.

– Jeg synes det er interessant og paradoksalt at krisesentrene er opptatt av at kvinner som er blitt utsatt for vold fra en mann ikke skal møte noen menn, mens ingen er opptatt av at menn som er blitt utsatt for vold fra en kvinne ikke skal møte noen kvinner. Dette har nok noe med kjønnsstereotypier å gjøre, sier Grøvdal.

Noen av de ansatte opplevde også at lovfestingen i 2010 førte til at krisesentrene fikk tillagt flere oppgaver, uten å få en tilsvarende økning i midler.

Krisesentrenes kunnskap

Krisesentrene ble startet på 1970-tallet av kvinner som hadde vært utsatt for partnervold og som ønsket å hjelpe andre kvinner i lignende situasjoner. De arbeidet for at vold i hjemmet og kvinnemishandling skulle bli forstått som et offentlig, og ikke et privat, problem.

Se også: Like mye familievold

Idag snakker man om vold i nære relasjoner eller partnervold, blant annet for å få frem at «han» ikke alltid er den som utøver vold og at «hun» ikke alltid er den som utsettes for vold. 

– Vi vet fra forekomststudier at det er flere kvinner enn menn som blir utsatt for den grove volden, og flere kvinner som blir drept av sin partner. Men det betyr ikke at menn ikke også utsettes for denne typen vold, sier Grøvdal. 

Hun etterlyser forskning på hvordan politiet og ansatte i helse- og sosialvesen forstår kjønn generelt og hvordan de behandler menn som har vært utsatt for partnervold spesielt.

– Det er problematisk dersom vi setter menn som utsettes for vold fra partner opp mot kvinner i tilsvarende situasjoner. Alle som har behov for beskyttelse og hjelp bør få det, enten de er menn eller kvinner.  

Grøvdal har tidligere skrevet doktorgrad om hvordan kvinner som har blitt utsatt for partnervold opplever møtet med rettsvesenet. Les mer her: Hvordan stoppe volden

Referanse:

Yngvil Grøvdal og Wenche Jonassen: Menn på krisesenter. Rapport 5/2015. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).