Organisasjoner kan fornyes, selv om menn har vært der lengst

Artikkelen ble først publisert på kifinfo.no.

Da Anna Wahl gjestet strukturreformkonferansen ved NTNU tidlig i juni, sto lederskap og kultur i akademia høyt på agendaen. – Alle ledere i akademia bør ha kompetanse på likestilling, uttalte Wahl ifølge nettavisen Khrono.no. – Det bør stå i utlysningsteksten.

– Når man har en ledelesegruppe eller en komité, blir det i stor grad opp til lederen å være den som minner om og tar opp kjønnsperspektiver hele tiden, så det ikke glemmes bort, utdyper Wahl til kifinfo.no.

– I store forandringsprosesser av den typen norsk akademia står oppe i nå, er det viktig å huske på likestillingsspørsmålet i veldig mange forskjellige diskusjoner og beslutninger. Perspektiver på kjønn er noe man må legge på bordet hele tiden, reflektere over, og ta opp til stadighet, fortsetter hun.

Noen fast oppskrift tror hun derimot ikke finnes.

– Jeg tror ikke det er noen egne svar for endringsprosesser som sådan, eller en fast modell alle universiteter kan følge for å holde likestillingsspørsmålet oppe, sier hun.

– Man må bare sørge for å ha perspektivet i bakhodet hele tiden, og ta diskusjonene etter hvert som de kommer. Nettopp derfor er det så viktig at sjefer og prosjektledere er svært bevisste på likestilling. De trenger ikke å vite alt eller være eksperter, men de må være flinke til å stille spørsmålene, sier professoren.

– Perspektiver på kjønn er noe man må legge på bordet hele tiden, reflektere over, og ta opp til stadighet.

Kvinner fantes ikke

Anna Wahl er professor i kjønnsstudier, organisasjon og ledelse ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm, og er en av de mest markante og anerkjente forskerne på feltet i Sverige. Veien dit har imidlertid ikke vært knirkefri. Da hun begynte å fatte interesse for feministisk teori på slutten av 1970-tallet, var området rimelig uberørt i Sverige.

– Det begynte egentlig allerede da jeg var økonomistudent ved Handelshögskolan i Stockholm, og jeg hadde en veldig sterk opplevelse av at noe ikke stemte, forteller Wahl.

– Jeg hadde følelsen av å stå utenfor – ikke bare i studiemiljøet, men også i selve teoriene og kunnskapen som fantes om økonomi og bedrifter. I samfunnsøkonomien og bedriftsøkonomien eksisterte det liksom ikke kvinner i det hele tatt.

– Det ble en oppvåkning å skjønne at selve vitenskapen var helt biased av den mannlige erfaringen.

Vendepunktet kom da hun tok et utvekslingssemester i New York. Der stiftet hun bekjentskap med feministisk litteratur og forskning fra det nye feltet Women’s Studies.

– Det ble en oppvåkning å skjønne at selve vitenskapen var helt biased av den mannlige erfaringen, forskningen handlet omtrent bare om menn og var skrevet av menn. Vekten på vitenskapsteori, posisjon og hvilket perspektiv man studerer verden fra, ble noe jeg tok med meg i bagasjen tilbake til Handelshögskolan, forteller hun.

Vel hjemme videreutviklet hun de nye kunnskapene, og skrev en avslutningsoppgave sammen med en annen kvinnelig student der de forsøkte å få frem nye perspektiver, kritisere den rådende teoridannelsen og inkludere kvinnelig erfaring i vitenskapen. Da ble det rabalder.

– Oppgaven ble ikke godkjent, og det ble mye diskusjon og bråk. Dette var i 1978, så det var fortsatt tidlig for denne typen perspektiver. Jeg husker at det var en klar tendens til at kvinnelige forskere kjente seg igjen og anerkjente vinklingen, mens mennene var skeptiske, forteller Wahl.

– Men noe var definitivt på gang, og jeg kom etter hvert i kontakt med kvinneforskere også i Sverige. På den tiden var dessuten Norge fremtredende i arbeidslivsforskning, der det var kommet inn mye forskning med kjønnsperspektiver – med forskere som Harriet Holter og andre pionerer, som også fungerte som inspirasjon og fellesskap. Og da jeg kom inn på forskerutdannelsen på Handelshögskolan, fikk jeg etter hvert midler til et eget prosjekt om kjønn og organisasjoner.

Organisasjonsforskning om endringer

I 1992 disputerte Wahl med avhandlingen Könsstrukturer i organisationer. Senere har hun vært gjesteprofessor ved Karlstad universitet og Linköpings universitet, i tillegg til at hun har vært fast professor ved KTH siden 2008. Hun er en velkjent og velbrukt foreleser og foredragsholder – både i og utenfor akademia – på området organisasjon, ledelse og kjønn. Selv om forskning på kjønn er veletablert i akademia og har en ganske annen status i dag enn da Wahl tråkket opp nye stier på slutten av 1970-tallet, er det ingen grunn til å lene seg tilbake, understreker Wahl.

– Kjønnsforskningen er et veletablert og stort område, og en mindre del av den fokuserer på likestillingspolitikk og likestillingsarbeid. Innen organisasjonsforskningen er forskning på endringer et nærliggende felt, og med det også arbeid for økt likestilling. Men at denne forskningen finnes, innebærer ikke at problemene i samfunnet har opphørt, sier Wahl.

– Det kreves et stadig pågående arbeid – både i teori og praksis.

Wahl har også etablert forskergruppen Fosfor (Feminist Organization Studies), som i 2001 ga ut boken Det ordnar sig. Boken er blant de mest siterte verkene på feltet, brukes som lærebok innen flere fagfelt på universitetet og i lederskapsforskning, og regnes i det store og det hele som et nøkkelverk om organisasjon og kjønn. Boken kom ut ut i ny og oppdatert utgave i 2011. For øyeblikket jobber Wahl blant annet med et forskningsprosjekt om kjønn i teknologibransjen, og et prosjekt om likestilling, representasjon og maktforhold i svensk filmbransje.

Les også: ‒ For mye fokus på kjønnsforskjeller
Les også: Vil flere kvinnelige professorer gi mer kjønnsperspektiver i forskningen?
Les også: Hva er kjønnsforskning?

Ikke-hendelser og usynliggjøring

Et av de viktige punktene som går igjen i mye av Wahls forskning på organisasjoner både innen akademia og næringsliv, er det hun kaller for ikke-handlinger eller ikke-hendelser. Stillhet, usynliggjøring og ordløs ekskludering er ofte vanskeligere å gripe fatt i enn åpenbar diskriminering som lønnsforskjeller og trakassering.

– Utfordringen blir å se disse ikke-handlingene og sette fingeren på dem ved å reflektere rundt hva enkelte grupper ikke får bekreftelse på, sier Wahl.

– Hvorfor er det oftere lettere for menn å gå direkte til sjefen og si: «Jeg har en kjempegod idé, la oss ta en prat om den» – hva kan være årsakene til at kvinner tilsynelatende ikke har det handlingsrommet? Hva skaper opplevelsen av berettigelse og mulighet til å ta plass?

Provoserende

Et annet begrep som går igjen i mye av Wahls forskning, er homososialitet – gruppekonstellasjoner der menn i stor grad forholder seg til andre menn i gruppen, slik at det i praksis blir enkjønnet, og mannsdominansen blir selvforsterkende. I boken Män har varit här längst, som Wahl ga ut i 2013 sammen med forsker og økonom Sophie Linghag, er homososialitet i ledelsen et gjennomgangstema. Boken tar for seg likestilling og fornyelse i industrielle organisasjoner, men homososialitet er et fenomen man kan se i alle slags organisatoriske sammenhenger, ifølge Wahl, som snakket om disse mekanismene i et intervju med Kifinfo også i 2009 . Da fortalte hun at denne typen perspektiver – å rette blikket mot mennene fremfor kvinnene – ofte møtte motstand. Denne tendensen ser hun fortsatt.

– At det eksisterer litt urettferdighet er noe de fleste kan akseptere og anerkjenne, men egne privilegier er mye vanskeligere å ta til seg.

– Hvorfor tror du det er mer provoserende å rette søkelys mot maskuline lederstrukturer enn det er å snakke om at kvinner diskrimineres?

– Fordi det er mye mer provoserende å påpeke privilegier enn det er å påpeke diskriminering. At det eksisterer litt urettferdighet er noe de fleste kan akseptere og anerkjenne, men egne privilegier er mye vanskeligere å ta til seg, sier Wahl.

– Det er vanskelig å godta at man inngår i en kultur som kanskje gagner en selv, for de aller fleste ønsker jo å bli sett og anerkjent for kompetansen man har. Men det er viktig å påpeke at disse strukturelle og kulturelle mekanismene stort sett er ubevisste – det er jo som regel ikke sånn at det dreier seg om en ond plan om at noen skal ekskluderes. Det er stort sett det ubevisste som dominerer – og nettopp derfor er det jo så viktig å forsøke å sette ord på det og beskrive det, sier Wahl.

– Rom for forglemmelser

Både homososialitet og ikke-hendelser var på Wahls agenda på NTNU-konferansen i juni, da hun snakket om uformelle, mannlige nettverk og en omfattende «male bonding» i akademia  – ikke bare blant forskere, men også i universitetsledelsen. Til kifinfo sier hun at endringsprosessene i den norske UH-sektoren også bør betraktes som et springbrett og en mulighet for økt likestilling, ikke bare et hinder.

– «Kan vi bruke denne endringen til å forbedre?» Sånne spørsmål bør man stille seg. Forandringer er også alltid en mulighet til å gjøre ting på nye måter, sier hun, og utdyper:

– Det åpnes alltid muligheter for å revurdere normer og se dem i et nytt lys når forandringer gjennomføres, og spørre seg selv om strukturer kan endres. Homososiale kulturer kan for eksempel utfordres ved at man viser hvordan de hindrer den fornyelsen man streber etter i den nye organisasjonen.

– Vi har nylig skrevet om at NTNU ikke etterspurte kjønnsperspektiver da de bestilte kartlegging av fusjonsprosessene. Har du noen kommentar til det?

– Jeg tror faktisk det er viktig å avdramatisere sånne forglemmelser, samtidig som man  selvfølgelig må påpeke det. Det er som oftest nettopp forglemmelser det handler om, det ligger sjelden en klar intensjon bak eller en bevisst avfeiing av disse spørsmålene, sier Wahl.

– Det handler som regel om at man bare ikke har tenkt på det i det hele tatt. Det burde falle seg naturlig å komme påminnelser om kjønnsperspektiver, uten at man skal behøve å legge så stor vekt på hvem sin feil det er og hvem som gjorde hva – sånn at den naturlige responsen blir mer i retning av «oj, det gikk vi glipp av, så synd, la oss gjøre noe med det». Jeg regner med at NTNUs tilnærming endrer seg og at kjønnsperspektivene kommer på banen i evalueringene, sier hun, og legger til:

– Det var spennende å delta på NTNU-konferansen og snakke om det som skjer i Norge for tiden – det var mye engasjement i salen. Forhåpentligvis kan endringene norsk akademia står oppe i nå, føre til at andelen kvinner i lederposisjoner øker, samt at organisasjonskulturene blir mer inkluderende.