«Vi får stemme, men ikke bestemme». Hjertesukket kom fra en kvinne i Råde i Østfold i 1919. Norske kvinner hadde fått stemmerett seks år tidligere, og dermed tatt skrittet fra den hjemlige, private sfæren og ut i samfunnet og offentligheten for fullt. Likevel var det mye som gjensto. I sin artikkel om kvinnerollen i Norge mellom 1814 og 1920, beskriver Knut Dørum hvordan synet på kvinnen endret seg, ikke bare i én retning.
– 1800-tallet begynte dårlig for kvinnene. Massemedienes dyrking av kvinner som feminine og huslige forsterket konservative trekk og reverserte kvinnenes stilling, mener Dørum.
– Det var større rom for at kvinner deltok i offentligheten på 1700-tallet, enn det var utover på 1800-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet ble kvinner skjøvet ut av offentligheten, i forbindelse med at denne sfæren ble mer maskulinisert.
Les også: Frigjort av kallet
Skjerpet kjønnsskille
Han mener oppblomstringen av massemediene, i form av tidsskrifter, magasiner, bøker og aviser, like ofte kom i veien for likestillingen som at de banet vei for den.
Massemediene bidro til å dyrke skillet mellom menn og kvinners verdener.
– Spredningen av masselitteraturen som ekspanderte på 1700- og 1800-tallet, bidro til et skarpere kjønnsskille og en sementering av kjønnsidealene. Kvinnene ble i enda større grad enn før henvist til å tjene mann, familie og hjem.
Dørum peker på at man ikke hadde fullt så sterk bevissthet om hva kvinner skulle og ikke skulle gjøre på 1700-tallet. Trykket fra media som utover 1800-tallet kom for fullt, og som sterkt fokuserte på kvinnerollen, var nytt.
– Massemediene bidro til å dyrke skillet mellom menn og kvinners verdener. Dette gjorde det vanskeligere for kvinner å bryte ut av rollen sin, sier han.
– Man dyrket kvinners klær, utseende, deres omsorgsevner og empati, og menns maskulinitet, klokskap og styrke. Leserne ble gjort oppmerksomme på at kvinner var følelsesstyrte og skjøre skapninger som trengte lederskap og styring fra mannen, og hans korreksjoner og kontroll. Samtidig slapp man til kritiske røster i form av kronikker, ofte anonyme, som etterspurte kvinners rettigheter. Slik virket massemediene på en og samme gang både kritisk og konserverende på kvinnesynet.
Også mannsidealet på 1800-tallet var nytt og representerte et brudd med gentlemannsidealet på 1700-tallet.
– Den typiske gentlemannen var emosjonell og empatisk, og tok raskt til tårene. I tillegg var han forfengelig og brukte masse pudder, vakre klær og parykker. Men han kunne også slåss, ri og bruke kårde. Den nye mannen derimot, skulle være enkelt kledd, tøff, besluttsom, klok og redelig.
Det var viktig at mannen markerte avstand til typiske kvinnelige egenskaper, som ble sett på som negative.
I artikkelen referer Dørum blant annet til et brev Andreas Fredriksen Røed skrev til Hans Børresen Arneberg i Råde i 1826 i forbindelse med en konflikt i bygda: «Vi må ikke faa flere umandige og kvindelige mænd ind i vor flok».
– Det var viktig at mannen markerte avstand til typiske kvinnelige egenskaper, som ble sett på som negative. Kvinner ble betraktet som suspekte, manipulerende, følelsesstyrte og barnslige, sier Dørum.
Tidsskriftene hadde i tillegg en oppdragende funksjon.
– Kvinner skulle holde seg til huslige sysler og kle seg vakkert og feminint, og tidsskriftene passet på at de levde opp til disse idealene.
Moralsk overlegne
En annen faktor som ifølge Dørum fikk konsekvenser for kvinners rolle, var brennevinsproduksjonen.
– På 1700-tallet så man på alkohol som helsebringende. Dette snudde på 1800-tallet. Da fikk man poteten som økte brennevinsproduksjonen og medførte at mange menn drakk seg og familiene sine fra gård og grunn, sier han.
– Dette ga kvinnene en ny status: Kvinner drakk ikke, de tok ansvar for barna og holdt familien sammen. De vant dermed en moralsk seier over mennene.
Den nye rollen som familiens overhode og moralsk overlegne, ga kvinnene stemmerett ved folkeavstemningen i 1894, da man stemte mot alkoholsalg. Samtidig brakte det kvinnene et skritt nærmere stemmerett.
På denne måten utvidet de husmorrollen, samtidig som de utfordret den ved å ta steget ut i den offentlige sfæren.
Kvinnelig entreprenørskap på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, bidro også til å øke kvinners innflytelse i samfunnet. De startet opp virksomheter i forlengelse av husmorrollen, som frisørsalonger, matbutikker, klesbutikker og serveringssteder.
– Gjennom dette arbeidet, i det vi kan kalle en halvoffentlig sfære, holdt kvinnene seg til gjøremål som var allment akseptert for kvinner. Samtidig ble de økonomisk uavhengige, noe som etter hvert ga dem økt innflytelse i samfunnslivet, sier Dørum.
– På denne måten utvidet de husmorrollen, samtidig som de utfordret den ved å ta steget ut i den offentlige sfæren.
Også kvinneforeningene bidro til å styrke kvinners stilling på slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet.
– I likhet med kvinnelig entreprenørskap, var kvinners aktivitet i foreningene basert på et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Like fullt spilte særlig sanitetskvinnene en viktig rolle for kvinners frigjøring, forteller Dørum.
– De ga mat til fattige, startet opp helsestasjoner og innførte spedbarnskontroller. Etter hvert ansatte de en sykepleier, fikk sykebil og medisinsk utstyr. Sanitetskvinnene sørget dermed for at de fattige fikk et helsetilbud, og står i realiteten bak det kommunale helsevesenet i Norge.
Kvinners foreningsliv var nok et argument for at kvinner burde få økt politisk innflytelse i Norge.
– Foreningene var konservative, men innebar samtidig et feministisk prosjekt, mener Dørum.
Les også: Kvinnehistorie: Korleis et fagfelt blei til
Styrket husmorrolle
Samtidig sto husmorrollen paradoksalt nok sterkere enn noen gang i 1920.
Som en kvinne fra Råde skrev i 1919: «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle».
Arbeiderbevegelsens klassekamp var en kamp mellom menn, kvinner var helt fraværende i retorikken.
– Utviklingen reverseres etter 1913 og når toppen på 1950-tallet. Fra å gradvis erobre det offentlige rom havnet kvinnene tilbake ved kjøkkenbenken, og kjønnsrollemønsteret var mer konservativt enn noen gang sier Dørum.
Han mener mye skyldes at Arbeiderpartiet kom til makten og at arbeiderbevegelsen først og fremst var en macho-bevegelse.
– Arbeiderbevegelsens klassekamp var en kamp mellom menn, kvinner var helt fraværende i retorikken. Kvinnebevegelsen var i hovedsak borgerlig-liberal frem til 1960-tallet. Kvinners erfaring som husmor burde få større anerkjennelse og økonomisk belønning. Kvinner skulle sikres formelt de samme rettighetene som menn, men husmoren var fremdeles kvinneidealet, slik det også fremdeles var for venstresiden i 1960-årene, mener Dørum.
– Fram til 1960-årene var det lite rom for feminisme i den sosialistiske arbeiderbevegelsen, som først og fremst var et maskulint prosjekt. Selv om det også her fantes motstemmer. I 1970-årene kom gjennombruddet for en sosialistisk kvinnebevegelse, med til dels støtte fra den liberale borgerlige siden, som ville endre kjønnsrollene fundamentalt, og skape helt nye forutsetninger for kvinner i utdanning, familie og yrkesliv.
Kvinner har alltid jobbet
– Vi må ikke glemme at etterkrigstiden, med så mange hjemmearbeidende mødre, nesten er en parentes i kvinnehistorien. Kvinner har alltid jobbet for å tjene til livets opphold både før og etter dette, i og utenfor hjemmet, sier Eirinn Larsen, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo.
Norge gikk fra i stor grad å være et sjølhusholdningssamfunn til å bli et forbrukersamfunn.
Hun understreker at profesjonaliseringen av husmorrollen blant annet henger sammen med moderniseringen av landbruket.
– Moderniseringen av landbruket krevde kunnskap som førte til opprettelsen av landbruksskoler for kommende bønder, og husstellskoler for kommende bondekjerringer. Kvinner hadde en viktig rolle i det nye norske landbruket som vokste fram fra slutten av 1800-tallet, sier Larsen.
– Også i byhusholdningene skjedde det endringer. Etter hvert ble det vanskelig for borgerskapet å skaffe husholdersker, noe som gjorde at flere oppgaver tilfalt husmoren selv og snart fikk man egne husmorskoler i byene.
Husmorrollens profesjonalisering var med andre ord en del av moderniteten både i by og bygd.
– Norge gikk fra i stor grad å være et sjølhusholdningssamfunn til å bli et forbrukersamfunn. Folk flyttet inn til byene og måtte kjøpe varer i stedet for å produsere dem selv. I denne nye kapitalistiske økonomien ble husmoren den viktigste forbrukeren mens mennene ble produsenter og forsørgere, sier Larsen. Ikke minst var dette noe forbruksvareindustrien benyttet i sin markedsføring.
Men Larsen understreker at den hjemmeværende husmoren også var ansett som virksom:
– Ideen var at husmorrollen var produktiv og bidro positivt til samfunnsøkonomien. Med Arbeiderpartiets maktovertakelse ble den hjemmearbeidende husmoren et klasseoverskridende ideal i Norge. Dette var modernisme, radikale tanker i tiden som ble sett på som samfunnsmessig ingeniørkunst.
Les også: Gro Hagemann: Med blikk for kvinner
Knut Dørums artikkel: «Kvinnerollen i Norge 1814–1920 – kontinuitet og endring», er publisert i tidsskriftet Heimen, bind 53, 2016.
