Mannsbastionen endrer seg

Artikkelen ble først publisert på Kifinfo.no 3. mars 2017.

– Det er prisverdig at Likestillings- og mangfoldsutvalget ved Det juridiske fakultet selv tok initiativ til denne kartleggingen, sier forsker og rapportforfatter Trine Rogg Korsvik.

Da fakultetets likestillings- og mangfoldsutvalg (LiMu) fikk avslag etter å ha søkt om BALANSE-penger fra Forskningsrådet, tok de nemlig saken i egne hender og bestilte undersøkelsen som nå foreligger med rapporten «Juss og kjønn».

– De er med andre ord veldig engasjerte i å oppnå både kjønnsbalanse og god integrering av kjønnsperspektiver i undervisningen, fortsetter Korsvik.

Rapporten er utarbeidet av Korsvik og vitenskapelig assistent Guro Bøe Linnet, som er masterstudent i rettsvitenskap.

Det er i hovedsak to ting som undersøkes: rekrutteringssituasjonen ved fakultetet, samt integreringen av kjønnsperspektiver i undervisningen og pensum. Gjennom kvalitative intervjuer med 48 av de fast ansatte juristene ved fakultetet – halvparten menn og kvinner – har Korsvik undersøkt kjønnsbalansen, likestillingsarbeidet og rekrutteringssituasjonen på fakultetet. Linnet har undersøkt integreringen av kjønnsperspektiver både ved å gjennomgå og analysere det obligatoriske pensumet, og ved se nærmere på kjønnsfordelingen blant undervisere og fagbokforfattere.

– Undersøkelsen viser at fakultetet har lykkes bedre i å jevne ut kjønnsbalansen blant de ansatte enn i å mainstreame kjønnsperspektiver i undervisningen, sier Korsvik.

Les også: Ser loven i sammenheng med livet

Tidligere forslag ikke fulgt opp

Det har blitt foretatt flere undersøkelser om kjønnsbalanse og likestilling ved Det juridiske fakultet både på 1990- og 2000-tallet, men det er første gang det har blitt gjennomført en undersøkelse blant fakultetets faste ansatte. Det er også første gang pensum har blitt gjennomgått i sin helhet for å kartlegge integreringen av kjønnsperspektiver.

– Allerede i 2004 ble det bestemt at fakultetet skulle gjennomføre gender mainstreaming på pensum, altså å integrere kjønnsperspektiver i alle deler av den obligatoriske undervisningen. Det var også i 2004 det ble bestemt at kvinneandelen blant de fast ansatte skulle være minst 40 prosent, forteller Korsvik.

– I 2006 kom Cathrine Sørlies rapport «Kvinne- og kjønnsperspektivet i rettsstudiet ved UiO», der hun gjennomgikk noen utvalgte fag for å undersøke i hvilken grad kjønnsperspektivene var inkludert. Resultatet var nedslående, og Sørlie kom med mange gode endringsforslag, sier Korsvik.

– Forslagene ble i liten grad tatt tak i, og dette er nesten ti år siden. Når Linnet nå har undersøkt kjønnsperspektivene i dag, og har kommet frem til at det i liten grad er integrert i pensum, har også hun kommet med mange konkrete forslag – blant annet til artikler og tekster som kunne vært på pensum.

Denne gangen håper vi at forslagene ikke blir liggende i en skuff.

Linnet legger til:

– Det var også noe av tanken, at de fagansvarlige skal kunne gjøre direkte nytte av rapporten og bruke den videre. Rapporten er konkret og tiltaksrettet, ikke bare en analyse.

– Denne gangen håper vi at forslagene ikke blir liggende i en skuff, slik de har hatt en tendens til å gjøre, sier Korsvik.

Tradisjonell klassebakgrunn, bedre kjønnsbalanse

Rekrutteringssituasjonen og kjønnsbalansen blant de ansatte kommer altså bedre ut enn integreringen av kjønnsperspektiver:

Kjønnsfordelingen blant førsteamanuensene ved fakultetet er 40 prosent kvinner og 60 prosent menn. 29 prosent av professorene er kvinner, og ser man på de fast ansatte som helhet, er kjønnsfordelingen 68 prosent menn og 32 prosent kvinner. Et flertall av stipendiatene og de vitenskapelige assistentene er kvinner.

– Før var det vanlig at mannlige professorer så lovende, unge menn som lignet dem selv og tok dem under vingene, oppmuntret dem og hjalp dem – men iverksatte likestillingstiltak har gjort at de nå også ser etter lovende kvinner, mener Korsvik.

Sånn sett skiller ikke Det juridiske fakultet ved UiO seg nevneverdig fra tendensen innen norsk akademia generelt: Mange – men slett ikke alle – fakulteter og institutter begynner etter hvert å få god kjønnsbalanse helt opp til amanuensisnivå, mens andelen professorer stort sett er langt mer mannstung. Her er det imidlertid også endring på gang, og flere og flere kvinner kommer sakte, men sikkert opp til professornivå.

Samtidig er det tydelig i rapporten at landets eldste juridiske fakultet av preges en særegen homogenitet hva gjelder klassemessig og geografisk bakgrunn. Linnets analyse av faglitteraturen viser dessuten at 91 prosent av pensum er skrevet av mannlige forfattere. Og ikke minst er det per i dag ikke ansatt en eneste kvinne i dekanatet, fakultetets øverste ledelse.

– For meg som historiker var det viktig å forstå juriststandens historikk, fordi det er en maktgruppe i samfunnet: De dømmer personer til fengselsstraffer, bestemmer og formulerer lover og håndhever lovene – det er få grupper som har så mye makt, sier Korsvik.

Korsvik fant at miljøet ved Det juridiske fakultet er preget av en sterk sosial reproduksjon og homogenitet:

– Rekrutteringen til advokatyrket har historisk vært uvanlig sosialt skjev, og det er den urbane overklassen som har dominert yrket, forteller hun.

Kvinnerettsmiljøet er på mange måter unikt, og har hatt stor betydning.

Flere av informantene beskrev kulturen ved fakultetet som borgerlig og «Oslo vest-preget» – og flere av dem oppga også at miljøet alltid har vært preget av en viss grad av akademisk nepotisme, altså at det er viktig å kjenne de rette folkene for å komme seg opp og frem.

– Noen av informantene fortalte at nærmest alle jussprofessorene tidligere bodde i samme strøk opp mot Holmenkollen, sier Korsvik.

– Det dreier seg i det hele tatt om et miljø med en temmelig ensartet habitus, for å bruke Bourdieu – det vil si at det er viktig å kunne oppføre seg naturlig og som forventet i et miljø, og at egenskaper man har tilegnet seg gjennom oppfostring og sosialisering gjør at man lettere får innpass i miljøet. Dette reflekteres blant annet i den «akademiske innavlen» blant mine informanter: Hele 30 prosent av de fast ansatte ved fakultetet kommer fra juristfamilier. Det er mye. Annen forskning har vist at tilsvarende andel blant normalbefolkningen bare er 0,4 prosent, sier forskeren.

Kvinnerettsmiljøet og den opposisjonelle jussen

Selv om miljøet ved Det juridiske fakultet historisk har vært konservativt, har det også alltid eksistert radikale strømninger innen faget. Særlig vokste det på 1970-tallet frem et radikalt miljø der man var opptatt av motmakt og kritisk juss, og som blant annet resulterte i det idealistiske prosjektet Juss-Buss. Her vokste det også frem et feministisk miljø, som blant annet grunnla Kvinnerett som eget fag – som det første i Europa.

– Kvinnerettsmiljøet er på mange måter unikt, og har hatt stor betydning. Fakultetet ble vesentlig svekket som mannsbastion i disse årene, sier Korsvik.

– I rapporten peker vi både på begrensningene og mulighetene for kjønnsbalanse ved fakultetet, og kvinnerettsmiljøet har virkelig vært viktig for rekrutteringen – en «utklekkingsanstalt for kvinnelige rettsforskere», som professor Marit Halvorsen har formulert det.

Kvinnerettsmiljøet var sammen med det som i dag er kjent som JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) banebrytende når det gjaldt å få kvinnesak på den rettspolitiske dagsorden, så vel som i rettsforskning og i undervisningen.

– Det var et feministisk opprør på fakultetet, i tråd med 1970-tallets feministiske bevegelser. I et mannsdominert miljø fant kvinnene sammen, oppmuntret hverandre og skapte et miljø. De har drevet bevisst rekruttering av kvinner helt siden 1970-tallet.

Les også: Velger lov strategisk

Tiltak og vilje til endring

Fakultetets eget likestillingsutvalg, nå Likestillings- og mangfoldsutvalget (LiMU), ble etablert i 1992.

– De har drevet en veldig bevisst og aktiv rekruttering – blant annet snakket medlemmene direkte med kvinnelige stipendiater på fakultetet og spurte dem hva som skulle til for at de ville jobbe der. Dessuten gikk de bevisst inn for å rekruttere kvinnelige vitenskapelige assistenter, forteller Korsvik.

– Når fakultetet tross alt har hatt et sterkt kvinnemiljø, et feministisk opprør og en tydelig sterk vilje til endring – hva er det som gjør at det fortsetter å være en mannsbastion i så stor grad i dag?

– Jeg vil ikke kalle det en mannsbastion – men at det ikke er flere kvinner i akademiske toppstillinger, skyldes både kulturelle, institusjonelle og strukturelle årsaker. Tidligere var miljøet mer mannsdominert og preget av revir-tenkning og eldre menn. Dette kunne virke lite attraktivt for kvinner, sier Korsvik.

På hele pensum er det én lærebok som er skrevet av en kvinne alene.

– Samtidig har fagområder kvinner ofte har interessert seg for, i mindre grad vært obligatoriske enn for eksempel forretningsjuss. Det lyses også ut færre stillinger på de områdene. Dessuten får kvinner barn, noe som ofte går ut over forskningstiden hvis de har lite likestilling hjemme.

– Hva bør man gjøre for å gjøre ledelsen mer kjønnsbalansert?

– De bør rett og slett ha en bestemmelse om at begge kjønn må være representert i dekanatet. Det er sammensatte årsaker til at dekanatet kun utgjøres av menn, blant annet skal dekanatet både representere både Institutt for offentlig rett og Institutt for privatrett. På sistnevnte institutt er det kun 16 prosent kvinnelige professorer, forteller Korsvik.

– Hva gjøres for å få flere kvinner i professorstillinger ved fakultetet – og hva ser ut til å fungere?

– Opprykkskurset for kvinner i regi av UiO sentralt har mange av informantene i hvert fall oppgitt å ha stor nytte av, sier forskeren.

– Særlig har kursene gitt dem et bedre nettverk og mange gode råd om hvordan akademia fungerer. I arbeidet med rapporten viste det seg at flere av de kvinnelige ansatte var bevisst på betydningen av uformelle nettverk.

Også fakultetets egen mentorordning er velbrukt av de kvinnelige ansatte, ifølge Korsvik, og i denne forbindelse trekkes også uformell kunnskap og nettverk frem som et viktig utbytte.

– Jeg tror de kvinnelige førsteamanuensisene ved fakultetet kommer til å få opprykk – forutsatt at fakultetet fortsetter med nåværende likestillingspolitikk og oppfordrer kvinnene til å søke. Jeg tror det kommer til å jevne seg mer og mer ut på toppnivå, mener Korsvik.

Bare menn på pensum

Kvinneandelen på studentenes pensum er oppsiktsvekkende dårlig, forteller Guro Bøe Linnet. I rapporten har hun gjennomgått hele det obligatoriske pensumet på masterstudiet i rettsvitenskap – både for å identifisere kvinneandel blant forelesere og pensumforfattere, og for å undersøke hvorvidt kjønnsperspektiver er tilfredsstillende ivaretatt.

– På hele pensum er det én lærebok som er skrevet av en kvinne alene. To av bøkene er skrevet av en kvinne sammen med en mann, sier Linnet.

Når det gjelder integreringen av kjønnsperspektiver i undervisning generelt, er resultatene heller ikke oppløftende.

– Jeg fant at 3 av 25 obligatoriske fag hadde kjønnsperspektiver tilfredsstillende integrert i undervisningen. Enkelte fag berører i utgangspunktet kvinne- og kjønnsperspektiver, men uten å utnytte potensialet fullt ut. Med «tilfredsstillende» mener jeg at man faktisk behandler problemstillinger som har et kvinne- og kjønnsperspektiv, sier Linnet, og utdyper:

– Enten ved at man skriver om kjønnsperspektiver i pensum til studentene, eller ved at man tar det opp på kurs eller forelesning. Når man skriver kjønnsperspektiver inn i læringskravene og i fagbeskrivelsen, og synliggjør dem for studentene, er kjønnsperspektivene tilfredsstillende integrert i pensum og undervisning.

Integreringen av kjønnsperspektiver må formuleres som en plikt.

– Det er 13 år siden det ble vedtatt at kjønnsperspektiver skulle integreres i undervisningen på fakultetet. Hvorfor går det så langsomt?

– Det handler nok mye om at det aldri ble vedtatt noen klar ordning for hvordan det skulle gjennomføres, sier Linnet.

– Det er ingen som kontrollerer eller følger opp integreringen av kjønnsperspektivene. Det har vært en uklar ansvarsfordeling, og ikke minst uklarheter rundt hva kjønnsperspektiver egentlig er – det har rett og slett vært lite fokus på gjennomføringen.

Noen av Linnets konkrete forslag til bedring går nettopp på kontrollmekanismer og rapporteringsplikt, slik at arbeidet faktisk følges opp.

– Integreringen av kjønnsperspektiver må formuleres som en plikt, og plikten må gis et klart innhold, sier Linnet.

Hun har også foreslått at man enten kan ha en egen fagansvarlig for kvinne- og kjønnsperspektiver som de andre fagansvarlige er i dialog med, eller at man gjør alle fagansvarlige pliktige til å gjennomføre integreringen i sine respektive fag.

– Endelig er det også tydelig at man bør kurse fagansvarlige og lærere i hva kvinne- og kjønnsperspektiver kan innebære. Kvinner bør dessuten oppmuntres til å skrive flere fagbøker, og på den måten komme inn på pensum, mener Linnet.

Les også: Få kvinner til topps på instituttene

Dekanatet: – Kan ikke uttale oss ennå

Kifinfo har vært i kontakt med dekanatet ved Det juridiske fakultet i håp om å få en kommentar til hvordan rapportens funn og forslag vil bli fulgt opp. Dekan Dag Michalsen opplyser at han ikke har mulighet til å kommentere rapporten før den er ferdig behandlet ved fakultetet.

– Det er flere instanser ved fakultetet som skal uttale seg om det nokså mangfoldige innholdet, og inntil da er rapporten for et internt dokument å regne som det ikke kan siteres fra, sier Michalsen.

Inga Bostad, direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter og leder av LiMu er oppdragsgiver for rapporten. Bostad understreker at rapporten vil bli offentliggjort i løpet av kort tid.

Kifinfo vil følge opp saken videre når rapporten er ferdigbehandlet ved fakultetet.