– Du trodde kanskje ikke det var så mange kriminologer som spilte golf!
Professor i kriminologi Liv Finstad smiler lurt. Kvelden før intervjuet har hun akkurat kommet tilbake fra en golfturnering i utlandet. At hun begynte med akkurat denne sporten beskriver hun som ganske tilfeldig, «slik det gjerne har vært både i mitt private og profesjonelle liv».
– På et tidspunkt drev Elisabeth, som jeg har levd sammen med i 23 år, og maste på meg om vi ikke kunne prøve å ta en golftime. Hun hadde lyst til å begynne å spille golf. Det er ti år siden, og viste seg å være fryktelig morsomt.
En dag i lunsjen på instituttet «sto hun fram som golfspiller», mest for å erte de andre.
– Reaksjonene kom: En usosiologisk sport! Sossesport! Men jeg hadde gjort mine hjemmelekser, og hvis du ser på de demografiske kjennetegnene ved ulike idrettsgrener er golfen på ingen måte en ekstremvariant. Og golf er faktisk en veldig sunn idrett i folkehelseperspektiv. Det endte med at to andre sto fram som golfspillere!
På mange måter er det helt tilfeldig at jeg endte opp som professor i kriminologi.
Besluttsom, utradisjonell og empirisk orientert – tre stikkord som godt kan beskrive Liv Finstad. Som forsker har hun, sammen med Cecilie Høigård, blant annet gjennomført det første systematiske feltarbeidet på gateprostitusjon i Norge. Hun var også den første til å studere politiets arbeidsmåte fra «innsiden», på antropologisk vis.
På 70-tallet tilbrakte hun et tiår litt inn og ut av universitetet, og var innom en rekke studieretninger.
– På mange måter er det helt tilfeldig at jeg endte opp som professor i kriminologi. Det var i hvert fall ikke karriereplanen, sier hun.
– Jeg har faktisk ikke en eneste eksamen i kriminologi. Jeg har blitt kriminolog gjennom forskning og praksis.
Hektisk studietid
Først studerte Finstad for å bli journalist, og jobbet blant annet som journalistlærling i Gamle Aker Budstikke og som redaktør for studentavisa Universitas. Etter hvert ble hun imidlertid frustrert over å aldri få skrive lengre saker.
– Så da begynte jeg å studere sosiologi. Den gang var vi jo en gjeng med feminister på sosiologi. Vi var ikke så ærbødige overfor de velrenommerte og erfarne professorene at vi ikke sa dem imot. Nå som jeg driver og rydder kontoret mitt får jeg et gjensyn med kvinnekamp og kvinneoppgjør og feministisk fagkritikk.
Noe jeg likte godt med feministbevegelsen den gangen, var de spenstige aksjonene vi hadde.
Mellomfagsoppgaven skrev hun om kjønnsfordommer i sosiologi på grunnfagspensumet. Finstad hadde også vært med å grunnlegge Nyfeministene høsten 1970, etter et besøk på Blindern av den prominente amerikanske feministen Jo Freeman.
– Noe jeg likte godt med feministbevegelsen den gangen, var de spenstige aksjonene vi hadde. Det var en handlekraftig periode i livet.
Hun husker særlig den aksjonen Nyfeministene organiserte da et nytt lovforslag om selvbestemt abort var oppe i Stortinget høsten 1974. De bestilte en omvisning på Stortinget som en «studiegruppe fra Lillestrøm», og hadde med seg transparenter som de gjemte under klærne.
– Vi var litt over 20 pent kledde unge kvinner – jeg kom med oppsatt hår i pen, lyseblå spaserdrakt og hvit bluse. Omvisningen var meget interessant, og jeg husker fortsatt navnet på omviseren, Frank Oddvin. Da vi kom inn i Stortingssalen, rullet vi ut transparentene og demonstrerte for selvbestemt abort. Jammen ble det hurlumhei! Vi fikk noen veldig stygge blikk, men også noen tomler opp.
Til slutt ble politiet tilkalt, og aktivistene ble båret bort og satt på glattcelle i Møllergata 19.
– Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet for Frank Oddvin. Vi sendte ham en blomsterbukett etterpå.
Drosjekjøring og gatejenter
Finstad følte seg fortsatt ikke helt vel på universitetet, og tok flere pauser for å jobbe, blant annet kjørte hun drosje i flere år.
– En ting var den gode økonomien, den gang tjente man bra på å kjøre drosje. Gjennom kjøringa kom jeg også i kontakt med veldig mange ulike grupper og mennesker i samfunnet. Jeg tenkte jeg skulle kutte studiene og bli drosjeeier, men på den tiden måtte man ha kjørt i 16–17 år først for å bli det. Så jeg karret meg tilbake til universitetet.
Jeg tenkte jeg skulle kutte studiene og bli drosjeeier.
Tilbake på universitetet begynte hun på sosialantropologi – og skulle bare «en liten svipptur» innom Institutt for kriminologi og strafferett før magisteravhandlingen i antropologi.
– Men dette var i 1976, og det var altfor mye liv og røre på instituttet til at jeg kunne dra derfra. Det var heftige veggavisdiskusjoner, 8. mars og feminisme, diskusjoner om kvinnekriminologi, kvinnerett og kriminalpolitikk.
Snart ble hun kjent med Tove Stang Dahl, som var i ferd med å bygge opp kvinnekriminologien og kvinneretten som disiplin i Norge. Finstad ble spurt om å være vitenskapelig assistent for Stang Dahl, og deretter «ballet det på seg».
På gata
Etter hovedfaget, som til slutt ble i sosiologi, hadde Finstad også begynt å jobbe som prosjektleder i Osloprosjektet, et hjelpe- og utredningsprosjekt for barne- og ungdomsprostitusjon.
– Var det engasjementet i kvinnebevegelsen som gjorde at du ville jobbe med prostitusjon?
– Jeg hadde nok en rekke ulike innfallsvinkler. Jeg er oppvokst på Sjursøya i Gamlebyen i Oslo, og den gang hadde vi et fenomen som het «båtjenter», altså jenter som gikk på båtene og solgte sex. Det var del av miljøet rundt meg som barn. Da jeg kjørte drosje hadde jeg også mye nærkontakt med jenter som jobbet på gata. Flere ganger fikk jeg veldig forslåtte og mishandlede jenter inn i drosjen og kjørte dem på legevakta.
– Men den egentlige foranledningen var nok at en venninne av Cecilie Høigård og meg en dag fortalte at hun hadde gått på gata. Det endret mye.
Som del av Osloprosjektet var Finstad med å gi ut boka Prostitusjon i Oslo på Pax forlag, og var sammen med Cecilie i ferd med å samle inn materiale til en ny bok på feltet.
– Så troppet Ida Halvorsen opp på Pax med en bærepose full av notater fra sitt liv, og sa at hun hadde lyst til å skrive selvbiografi. Etterpå ringte forlagsredaktøren min og spurte om jeg kunne tenke meg å hjelpe Ida med å skrive boka.
Etter at vi ga ut Bakgater, bestemte jeg meg for at jeg skulle finne noe annet å forske på.
«Ida Halvorsen» var et pseudonym for en kvinne som hadde vært rusavhengig og gateprostituert i Oslo i flere år, og ville skrive om sine erfaringer. Sammen med kollegaen Cecilie Høigård – en annen pioner innen kriminologi og den første i Norge til å ta magistereksamen i faget – sa Liv ja til å hjelpe til. Resultatet ble romanen Hard asfalt, som seinere ble filmatisert.
– Ida var så flink til å fortelle, og hadde uovertruffen humor. Vi tråkket opp hennes områder, og intervjuet venner og familie. Det var intens, heftig og fryktelig morsom jobbing gjennom noen sammenhengende måneder fram til utgivelsen i 1982.
I 1986 kom boka Bakgater: Om prostitusjon, penger og kjærlighet, basert på flere års forskning og feltarbeid. Høigård og Finstad hadde fulgt prostituerte kvinner i Oslo i deres hverdag, og gir i boka plass til stemmene til både prostituerte kvinner, menn og transseksuelle, kunder og halliker.
– Du merker sikkert at jeg blir litt stillere når jeg skal snakke om dette. Det var ærlig talt et tungt arbeid å holde på med. Etter at vi ga ut Bakgater, bestemte jeg meg for at jeg skulle finne noe annet å forske på.
Patruljekjøring og politiblikk
Liv Finstad var hele tiden politisk aktiv og satt i 1983–1987 i Oslo bystyre for RV. Mest kjent er hun kanskje for det «ikoniske TV-øyeblikket» da hun på et spørsmål om RVs landbrukspolitikk uttalte at «sauer er ålreite dyr». Men det var først og fremst forskningen som kallet.
Etter et «mellomspill», med boka Den betalte familie (1990), der Finstad fulgte et behandlingstilbud for stoffmisbrukere, begynte hun med politiforskning. Hun hadde blitt interessert i likhetene og forskjellene mellom sosialt arbeid og politivirksomhet, og ville lage et prosjekt om politiet og politiets krisemestring.
– I behandlingskollektivet jeg studerte var lensmannskontoret på stedet en viktig del av kollektivets støttenettverk. Politifolk blir også eksponert for livets eksistensielle sider!
Patruljekjøring ga meg mulighet til å få innpass og tillit blant politifolkene.
Etter hvert som hun fikk tilgang til Oslopolitiet, ble Liv Finstad anbefalt å være med å kjøre patrulje, for å «få litt feeling», som politimester Haugli sa.
– Patruljekjøring ga meg mulighet til å få innpass og tillit blant politifolkene, selv om det tok lang tid. Det var utrolig fascinerende å kjøre patrulje, og forandret mitt forskningsspørsmål fra krisemestring til hva det er politiet holder på med, rett og slett, og hvorfor de gjør som de gjør.
Arbeidet resulterte i boka Politiblikket (2000). Her analyserer Finstad politiets rolle, atferd og selvforståelse, og hvordan politiets blikk på og plass i samfunnet påvirker samfunnet og er med på å definere hvordan kriminalitet forstås.
Hun forteller at forholdet mellom forskere og politiet på denne tiden var veldig polarisert, med mye skepsis i begge miljøer. Den største motstanden kom fra akademisk hold.
– Hva gikk skepsisen ut på?
– Nei, et sånt prosjekt skulle man bare ikke gjøre. Legitimere politiets undertrykkende vesen og sånt. Men jeg gikk inn med et veldig åpent sinn, og ville først og fremst vite mer om det politiet gjør til vanlig, det hverdagslige, typiske. Jeg fikk se veldig mye da jeg kjørte patrulje.
«Stopp og sjekk»
Mest fascinert ble hun av at det var så «forbaska lite å skrive om».
– Det gikk stort sett fredelig for seg, politiet hadde en grei tone med publikum og politiets kjenninger. Fryktelig mye av det politiet gjør handler ikke om kriminalitet i det hele tatt, men om naboer som ikke kommer overens, høy musikk og slikt.
Fryktelig mye av det politiet gjør handler ikke om kriminalitet i det hele tatt.
– Tror du dette er noe spesielt for Norge?
– Nei. All empirisk politiforskning viser at politiet arbeider med mye mer enn kriminalitet. Politiets rolle er like mye å holde orden, løse konflikter og stifte fred. Som i andre vestlige land er politiet i Norge fryktelig sjelden nødt til å bruke vold eller fysisk makt.
Et av spørsmålene Finstad stilte seg ble hva politiet gjør «når de ikke har noe å gjøre». For ofte var det mye ledig tid uten at det kom oppdrag fra Operasjonssentralen. Her ble hun interessert i politipraksisen «stopp og sjekk», altså at politiet stopper og/eller ransaker personer på gaten etter mistanke.
– Stopp og sjekk var et resultat av et mistankebasert politiblikk. Jeg var opptatt av at man gjennom denne praksisen risikerer å skape en kriminell underklasse. Den gang særlig det jeg kalte gatefolket, altså rusmiddelavhengige. Paradokset når det gjaldt den gruppa var at de ofte ble stoppet og sjekket, fratatt brukerdoser og utstyr. Og så måtte de jo selge sex eller stjele noe for å få tak i stoff og «bli friske» igjen. Slik risikerte politiet å reprodusere kriminalitet.
I dag benyttes praksisen blant annet til å finne ut hvem som har lovlig opphold i Norge, noe som har ført til beskyldninger om forskjellsbehandling og profilering etter hudfarge.
– I min erfaring sier politifolk ofte at man «ikke har noe å frykte hvis man ikke har noe å skjule». Der mener jeg at politiet tar veldig feil. Etter hvert vet man jo mye om hva politiinngrep som ikke oppleves som rettferdige gjør med folk, og tilliten til politiet. Vi vet også mye om at hvordan politiet går fram under kontroller har mye å si, og kalles «teorien om prosessrettferdighet». Det er ikke resultatet av politiets arbeid som gjør utslag i forhold til tillit, men hvordan politiet behandler folk.
Det er en veldig sterk våpenlobby i politiet.
De siste årene har Finstad jobbet mye med beredskapsspørsmål, og satt blant annet i Bevæpningsutvalget som leverte sin rapport i mars i år.
– Politiets syn på hva de trenger av maktmidler handler mye om hvordan politiet leser samfunnet. Vi har sett det jeg kaller en beredskapsdreining i politiet: Kravet om permanent bevæpning har aldri blitt ytret sterkere eller oftere enn i dag. Det er en veldig sterk våpenlobby i politiet.
Utvalget samlet inn empirisk kunnskap om kriminalitetsbildet, samfunnsutviklingen og terrortrusselen, og anbefalte en videreføring av dagens ordning med et ordinært ubevæpnet politi.
– I vår NOU har vi mye interessant tallmateriale. Sammenligner man dødstall i politistyrker i ulike land, ser man at politistyrkene i land uten et permanent bevæpnet politi kommer mye bedre ut. Et ensidig bevæpningskrav er ikke det jeg ville kalt kunnskapsbasert.
Sølvbryllup med politiet
Ordet tillit har ikke bare vært viktige for Liv Finstad i hennes politiforskning. Hun har også engasjert seg utover det vanlige for sine studenter på kriminologi, og i 2013 fikk hun Universitetet i Oslos læringsmiljøpris for sitt arbeid med studenter. Hun satte blant annet i gang det hun har kalt et «akademisk selvtillitsprosjekt», som blant annet innebar å drive gruppebasert veiledning av masterstudenter.
– Jeg har alltid vært veldig glad i studentene mine. Og har hatt et sterkt ønske om å se den enkelte student, noe som er vrient fordi det er veldig mange av dem. Jeg erfarte at jeg satt med én og én student og snakket om de samme tingene hele tiden, og tenkte at det var så mange som burde snakket med hverandre. Mange slet dessuten med å finne ute om de var teoretisk gode nok, og trodde de var de eneste som opplevde det slik.
Akademia har mye å lære av toppidretten.
Hun satte seg fore å tematisere forskjellen på prestasjonskulturer og mestringskulturer.
– Akademia har mye å lære av toppidretten. Prestasjonskultur legger opp til spisse albuer, gjerne på bekostning av andre, mens mestringskulturen prøver å se og spille på kollektivet.
I år feirer Liv Finstad det hun kaller sitt «sølvbryllup» med politiet: Det er 25 år siden hun henvendte seg til politimester Haugli og spurte om hun kunne begynne forskningen som endte med Politiblikket.
I mellomtiden har hun gjort en lang rekke forskjellige ting, vært instituttleder, styreleder ved Norsk Senter for Menneskerettigheter, ledet flere utvalg og blitt professor.
– Er det noe du er spesielt glad for at du har gjort i løpet av karrieren?
– Å gripe sjanser når de kommer, og skape muligheter mens de er der. Jeg har aldri drevet med karriereplanlegging, og anbefaler å la seg styre av nysgjerrighet og gjøre ting du synes er viktig.
– Jeg synes jeg har hatt et utrolig spennende yrkesliv. Ikke uten kamper og stridigheter, slik livet er. Selv om mye av det jeg har gjort har virket tilfeldig der og da, kan jeg se at det går en linje mellom mine valg.
Det handler om engasjement for folk og samfunn, og om å ikke tåle urettferdighet. Hun hinter om at det kan bli flere faglige prosjekter i pensjonisttilværelsen, og håper blant annet å «slenge innom og treffe studenter av og til»
– Selv om jeg kommer til å være mer fysisk til stede på golfbanen enn på instituttet.
