Anna Tumarkin: Bekvem glemsel

Hun kjørte søndagsturer med sin samboer og venninne. Hun var feminist. Og hun var professor i filosofi – den første kvinne, faktisk, som kunne veilede doktorander og dermed inntre for fullt i forskningsfellesskapet. Det er uklart hvilken av disse sidene ved Anna Tumarkin (1875–1951) som var mest oppsiktsvekkende. Det som imidlertid er klart, er at Tumarkin ikke var noen konvensjonell størrelse.

Tumarkin forsvarte sin doktoravhandling i filosofi i Bern i 1895 og ble ansatt ved universitetet rundt ti år senere. Sammen med Ida Hoff – en av de første kvinnelige legene i Bern, eieren av den berømmelige bilen som ble observert på søndagene, dessuten Tumarkins arving (de to er gravlagt sammen) – arbeidet Tumarkin for stemmerett for kvinner. Hun arbeidet også for større synlighet for kvinner i kulturen mer allment.

Bortsett fra gatenavnet til en nitti meter lang veistubb i Bern (Tumarkinweg) er Tumarkin i dag en glemt størrelse – bekvemmelig glemt, kan man kanskje si: Det er ikke lett kost for oss samtidsfilosofer å fordøye at kvinner, til tross for deres substansielle bidrag opp gjennom årtusener, kun har hatt full adgang til disiplinen i drøye hundre år, og at, i hvert fall så langt amerikanske tall er gyldige, det store flertallet av universitetsansatte filosofer fremdeles er menn. Det blir Tumarkin som får avslutte denne serien om kvinnelige 1800-tallsfilosofer i Klassekampen.

Som så mange av de kvinnelige pionerene som kom til Sveits for å kunne ta doktorgrader, var Tumarkin russisk (fra det som i dag er Hviterussland). Faren var imidlertid ortodoks jøde, og hjemmespråket var tysk. Hun fullførte gymnasutdannelse og en tidlig lærerutdannelse i Russland før hun reiste til Bern for å studere med Ludwig Stein. Stein, som selv var ungarsk, hadde virket som rabbi før han vendte seg til fagfilosofien og skrev, med like stort tematisk spenn som produktivitet, en rekke innflytelsesrike bøker innenfor filosofien.

Tumarkins doktoravhandling er interessant lesning. Temaet for avhandlingen – som raskt ble utgitt som bok – er forholdet mellom 1700-tallsfilosofene Immanuel Kant og Johann Gottfried von Herder.

Standardhistorien om disse tyske gigantene er at Herder var Kants elev – en utro elev, så å si, som fulgte mesteren i sine tidlige filosofiske forsøk, men ikke livet ut. Kant orienterte seg etter hvert mot spørsmålet om hvilken type gyldighet vi kan gi de dommene vi feller innenfor erkjennelsens, moralens og estetikkens område. Som sådan er hans filosofi abstrakt og teoretisk. Herders filosofi, på den annen side, er konkret og historisk.

Det er ikke lett å fordøye at kvinner kun har hatt full adgang til filosofien i drøye hundre år.

I analysen av de to filosofene – av dette metodologiske vannskillet i den moderne filosofihistorien – unnlater Tumarkin å velge side. Men det å ta for seg Herder på denne måten, å gi ham full sendetid sammen med Kant – var i og for seg en klar gest. Kan det ha betydd noe for Tumarkin at Herder, i motsetning til Kant, både er opptatt av og positiv til jødisk kultur? At han forsvarte kulturell toleranse og pluralisme? Om den slags sier Tumarkins studie overraskende lite. Det som først og fremst opptar henne, er konfrontasjonen mellom to ulike måter å filosofere på – to måter som begge springer ut av opplysningens imperativer, men som likevel beveger seg i så ulik retning.

Etter å ha forsvart sin første avhandling bestemte Tumarkin seg for å fortsette med filosofien. Hun reiste til Berlin, hvor hun jobbet i tre år til, først og fremst med Wilhelm Dilthey. Slik det var påkrevet for akademiske stillinger, leverte hun sin andre doktorgrad noen år senere. Denne gangen var fokuset estetikk, som var og ble et av Tumarkins konsentrasjonsområder.

Da Ludwig Stein i 1909 ble tvunget til å si fra seg sin stilling på grunn av antisemittisme var det, paradoksalt nok, Tumarkin som tok over. Hun ble ansatt som außerordentliche Professorin, en tittel hun beholdt livet ut (hun ble med andre ord ikke forfremmet). Hun fortsatte imidlertid både å undervise og å skrive. Tumarkin publiserte innenfor estetikk, psykologiens filosofi og videreutviklet sin interesse for filosofihistorien (Platon og Spinoza inkludert). Mens fenomenologer som Edith Stein og Gerda Walther kunne avlegge den første doktorgraden, men likevel ikke kvalifiserte for akademiske stillinger, var det Tumarkin som skulle bli den første kvinnen i moderne akademisk filosofi – ikke i Tyskland, men i Sveits.

Tumarkin som skulle bli den første kvinnen i moderne akademisk filosofi.

Tumarkins skritt inn i den akademiske filosofien var etterlengtet – men på ingen måte uventet. Kvinner hadde jo filosofert – og deres bidrag var jo blitt anerkjent tidligere, om enn ikke av alle. I en epistel til Émile de Châtelet, en av tidligmodernitetens store filosofer, skriver Voltaire entusiastisk at han tør si at vi nå lever i en tid hvor en kvinne med stolthet kan filosofere. Allerede lenge før dette, i 1678, hadde den første kvinnen fått en filosofisk doktorgrad i Padova (doktorgraden ble feiret med en formidabel gatefest; ikke lenge etter bestemte universitetsledelsen seg for ikke lenger å ta opp kvinner). En fransk filosofihistorie fra slutten av 1600-tallet inkluderer ikke mindre enn 70 kvinner.

Men framskritt går, som vi vet, sjelden i rett linje. Og kvinnenes plass – og anerkjennelse – i filosofien er en spesielt kronglete og utfordrende historie. Selv etter Voltaires samarbeid med Châtelet, skulle det ta mer enn hundre år før den første kvinnen fikk et professorat i filosofi. Men kanskje nettopp derfor er Tumarkins karriere – hennes evne og vilje til å knuse den siste barrieren som gjensto før kvinner kunne få et fotfeste i den akademiske filosofien – fremdeles verdt å feire.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.