Forskere roper varsko om menns vold mot menn

– Det er lenge siden jeg har fått så mye oppmerksomhet rundt noe jeg har skrevet, sier Nina Jon, professor i kriminologi ved Politihøgskolen. 

Sammen med May-Len Skilbrei, professor i samme fag ved Universitetet i Oslo, har hun skrevet artikkelen «Maskulinitet som voldens kulturelle stillas: Samfunnets forståelse av menns vold mot menn».

– Det er altfor lite oppmerksomhet rundt temaet menns vold mot menn, mener Jon. 

– Legevakten er full av ofre for grov vold, flesteparten menn, tilføyer May-Len Skilbrei. 

– Men menns vold mot menn er ikke tema for noen handlingsplaner, ingen offentlige satsinger, ingen komiteer.

Alvorlig, fysisk vold rammer flest menn

Omfanget av denne volden har blitt dokumentert i en kartlegging av vold i den norske befolkningen, utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) med data fra 2021–2022. Studien viser at nesten halvparten av mennene som deltok, oppga å ha vært utsatt for alvorlig fysisk vold etter fylte 18 år. Blant disse hadde:

• 36 prosent blitt slått med knyttneve eller gjenstand
• 18 prosent blitt sparket
• 14 prosent blitt truet med våpen
• 11 prosent blitt banket opp

I underkant av 30 prosent av kvinnene rapporterte om lignende erfaringer.

Mannsutvalget, som la frem sin rapport i 2024, har også bidratt til å sette vold mot menn på dagsorden. De beskriver vold som en sammensatt likestillingsutfordring. «Utsatthet for vold handler ikke bare om kjønn, men også om maktulikhet og om å være i marginaliserte posisjoner», skriver utvalget i rapporten. 

Hvordan omtales vold mot menn?

I februar 2025 publiserte NRK en undersøkelse som viser at menn får flere dager i fengsel enn kvinner for de samme forbrytelsene. Jon og Skilbreis artikkel fokuserer ikke på straff, men hvordan dommere og journalister omtaler vold begått av menn mot menn. 

Forskerne undersøkte rundt 1000 rettssaker fra lagmannsrett i perioden 2015–2020.

De analyserte også medieoppslag i avisene Aftenposten og VG for fem årganger mellom 2000 og 2020.

– Det som kommer tydelig fram i begge disse materialene, er hvordan vold mellom menn ofte behandles som noe som «hører til» visse miljøer eller situasjoner, forteller Skilbrei. 

– Det blir ikke forstått som et strukturelt samfunnsproblem. 

– Den volden som får mest oppmerksomhet i dag, er vold i nære relasjoner, sier Jon. 

Omtrent 10 prosent av kvinner rammes av denne typen vold, sammenliknet med 3 prosent av menn, ifølge tall fra NKVTS. 

– Og det er selvfølgelig et kjempeviktig tema! Understreker hun.

– Men det er interessant hvordan det dominerer debatten så fullstendig.

«Tåle å få og gi juling»

Jon og Skilbrei bygger på Kolnar (2005) og hans påpekning av at samfunnet har et ambivalent forhold til vold og maskulinitet. 

– På den ene siden fordømmer vi vold. Det er forbudt ved lov og skal bekjempes.

– Samtidig har evnen til å utøve vold vært et sentralt trekk ved hvordan maskulinitet er kulturelt konstruert, sier Skilbrei.

Som Nina Jon tidligere har uttalt, forventes det av menn at de skal «tåle å få og gi juling».

Samfunnet har behov for et visst voldspotensial, forklarer forskerne – i politiet, hæren og andre institusjoner der fysisk makt anses som nødvendig. Det er derfor Jon og Skilbrei skriver at maskulinitet er «voldens kulturelle stillas.» Den har såkalt positive sider som at man skal beskytte andre når det trengs. Men den bygger også opp om og muliggjør vold, ifølge dem. 

Slike forestillinger skapes i hverdagen, men også av institusjoner som domstolene og media. Hvilket syn på maskulinitet kommer til uttrykk der? Det spørsmålet stilte forskerne seg.  

Én type vold var helt illegitim

Den første delen av analysen handlet om domstolen. 

Jon og Skilbrei identifiserte tre typer voldssaker: Vold i miljøer preget av kriminalitet, vold uten foranledning – ofte omtalt som «blind vold», og utelivsvold – altså vold på utesteder, fester og liknende.

Flere mønstre går igjen i dommene, forteller Skilbrei. 

– Den volden som virkelig bekymrer dommerne, er vold der offeret ikke har «gjort noe galt».

– Da blir volden definert som fullstendig illegitim, understreker hun. 

Mange av mennene passer ikke inn i kategorien «det perfekte offeret». Dette begrepet ble lansert av den norske kriminologen Nils Christie i en artikkel fra 1986. Han beskrev det perfekte offeret som en person som fremstår svak – fordi de er veldig gamle, syke, og så videre – og dessuten oppfører seg respektabelt i voldens øyeblikk. 

Dommere så etter «foranledning»

Forskerne la merke til at dommerne var opptatt av om hva som hadde foranlediget volden. Var det en krangel? En misforståelse? En fornærmelse?

Begrepet «foranledning» ville imidlertid fremstått gammeldags i rettssaker om vold i nære relasjoner, forklarer Skilbrei:

– I slike saker har man for lengst sluttet å vurdere om offeret har medvirket til volden. 

Sakene med vold mellom menn skilte seg også ut på en annen måte. 

– Dommerne diskuterer sjeldent maktforholdet, forteller Skilbrei. 

– Det er lite refleksjon, ingen forsøk på å sette volden i en større sammenheng

Faktorer som fysisk overlegenhet eller sosiale ulikheter mellom offer og gjerningsperson ble i liten grad vektlagt i rettsavgjørelsene.

– Hva tenker du om det? 

–  For en som har lest en del dommer om seksuallovbrudd og vold i nære relasjoner, var fraværet av en mer kontekstuell og sosial maktforståelse overraskende og påtakelig, sier Skilbrei. 

Hun peker videre på at når maktperspektivet uteblir, blir viktige faktorer for hvorfor volden skjer og hvilke konsekvenser den får for den utsatte, usynlige.

– Bør vurderingen av menns vold mot menn og vold i nære relasjoner følge en mer ensartet rettslig standard?

– Nei, jeg tenker ikke at det er det som er løsningen, svarer Skilbrei. 

Hun forklarer at grunnen til at vold i nære relasjoner er definert som et eget lovbrudd er at det er egne dynamikker og konsekvenser når volden skjer mellom familiemedlemmer. 

– Vi har ingen innvendinger mot måten voldssakene håndteres på rettslig, tilføyer Jon.

– Vi synes nok det er viktigst å få folk til å se at menns vold mot menn også er skadelig og noe som bør være gjenstand for politisk bekymring. 

Medias omtale var overfladisk

Den andre delen av analysen handlet om media. 

– Et viktig funn her var hvor ensformig og overflatisk volden blir beskrevet, forteller Jon.

Hele 280 av de 317 sakene – altså 80 prosent – var korte notiser. Et eksempel på en typisk overskrift kan være «Blind vold i Kristiansand», med en kort tekst:

«To personer ble natt til i går utsatt for blind vold i Kristiansand. En mann er pågrepet. En mann behandles på akuttmottaket, mens en kvinne ble kjørt til legevakten. Det skal ikke være alvorlig for noen av dem. Voldsepisodene var uavhengig av hverandre og skjedde på forskjellige adresser. Det skal heller ikke være relasjon mellom de fornærmede og den pågrepne, ifølge politiet (NTB).»

– Vi får vite hva som skjedde, hvem som er skadet, og om skadene er alvorlige. Men det er lite refleksjon, ingen forsøk på å sette volden i en større sammenheng, påpeker Jon.

Forklaringen er ifølge forskerne at volden ikke blir sett på som et ordentlig samfunnsproblem. 

– Vi ser at domstolene og mediene håndterer volden på motsatte måter, konkluderer Skilbrei

– Domstolene må gå i detalj, de må kartlegge den umiddelbare konteksten, hva som skjedde og hvorfor, for å avgjøre skyld og straff. Mediene, derimot, holder seg på overflaten.

Dermed sender mediene et signal om at denne volden er noe vi må akseptere, ifølge henne. 

– Det framstår som om dette er noe som «bare skjer», og som ikke angår samfunnet som helhet.

Ikke en konkurranse

Margunn Bjørnholt er professor i sosiologi ved VID vitenskapelige høgskole og har forsket på vold, menn og maskuliniteter. I sin doktoravhandling fra 2014 undersøkte hun hvordan menns sosiale roller i Norge har endret seg siden 1950-tallet.  

– Vold mellom menn er viktig å ta på alvor, men det er fortsatt noe vi i vår kultur langt på vei aksepterer og tar for gitt, sier Bjørnholt. 

Hun mener at forskning på vold i nære relasjoner, som hun har forsket på, kan bidra til en bedre forståelse også av vold mellom menn. 

– Her er det et potensial for å lære av forskningen på vold i nære relasjoner og i større grad også vurdere maktulikhet og andre sider ved relasjonen og situasjonen også der menn utøver vold mot menn, og ikke minst flytte ansvaret fra offer til voldsutøver, påpeker hun.

Samtidig understreker Bjørnholt at vold mellom menn og vold i nære relasjoner ikke er atskilte eller konkurrerende fenomener.

– Den kulturelle aksepten for vold menn imellom bunner nok i en mer generell «gutter er gutter»-tilnærming, som jeg tenker også kan bidra til overgrep og vold i nære relasjoner, sier hun.

Selv om det er viktig å ta vold mellom menn mer alvorlig, advarer Bjørnholt mot å fremstille det som om vold i nære relasjoner nå har fått nok oppmerksomhet, og at det er «mannevoldens tur».

– Det er viktig å ha i bakhodet at vold i nære relasjoner, altså mot kvinner og barn, tidligere var en privatsak. Denne volden har først blitt et samfunnsproblem etter langvarig kamp og mobilisering for å få også dette anerkjent som vold, sier hun.

Selv om vold i nære relasjoner nå blir anerkjent som et problem, mener hun at det ikke følges opp godt nok.

Loven er kjønnsnøytral

Bjørnholt påpeker at vold i nære relasjoner i dag er kjønnsnøytralt formulert, både juridisk og i politikk og forskning. Det innebærer en risiko, ifølge henne: 

– En fare med dette er at de fortsatte og store kjønnsforskjellene i voldsutsatthet og voldsutøvelse forsvinner, sier Bjørnholt.

– Det er menn som utøver det aller meste av volden, både mot partner og mot andre menn. 

Hun mener at dagens lovgivning anerkjenner at vold i nære relasjoner ofte er mer skadelig enn annen vold, og at dette er godt begrunnet i forskning.

– Vi har i dag ulike rettslige standarder for mishandling i nær relasjon og annen vold, som særlig kommer til uttrykk gjennom mishandlingsparagrafene i straffeloven. Disse er nettopp uttrykk for at den volden som utøves mot noen man står nær anses som særlig skadelig, noe som støttes av forskning. Det tenker jeg er riktig. 

Vold er sterkt kjønnet

Spørsmålet om vold og kjønn er sammensatt og bør ikke reduseres til en konkurranse om hvem som er mest utsatt. 

– Vold som fenomen er veldig kjønnet. Det er menn som utøver det aller meste av volden, både mot partner og mot andre menn. Og mens menn også er i flertall som offer for mer eller mindre tilfeldig vold fra andre menn, utsettes kvinner i større grad for vold og seksuelle overgrep fra partner, sier Bjørnholt.

Hun peker også på forskjeller i konsekvenser og frykt for vold mellom kjønnene.

– Det er også et gjennomgående funn at kvinner opplever mer og mer alvorlig vold fra partner og i større grad frykter å bli skadet eller drept. Og partnerdrapsstatistikken viser at kvinner er i flertall blant ofre for partnerdrap, sier hun.