Beatrice Halsaa og Torild Skard: Kampen er ikke slutt

Det siste året har Norsk Kvinnesaksforening i samarbeid med KILDEN organisert en seminarrekke om ”Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp”. Vi spurte: hva skjedde egentlig den gangen? Hvordan går trådene bakover i tid? Hva kan vi lære i forhold til dagens situasjon?:

Det begynte med en markering av Torild Skards 70-års dag i 2006. Det ble mye mer. Igjen og igjen samlet vi oss for å se på nye fasetter av det kaleidoskopet som 1970-årene var. Alt i alt medvirket 52 innledere med et aldersspenn fra 20- til 90-årene. De stilte opp med stor entusiasme og delte av sine tanker og erfaringer, lærerikt og morsomt.

Vi definerte rammen som den radikale kvinnebevegelsen, enten den foregikk i eller utenfor etablerte institusjoner. Vi hadde ikke bestemt oss for bare å invitere kvinner, men når fokus var på dem som stod eller står sentralt i kampen for saker og synspunkter, var dette først og fremst kvinner, på 1970-tallet, før og etter.

Det var ett unntak. Berthold Grünfeld var sterkt engasjert i arbeidet for å få opphevd en abortlov som ikke bare umyndiggjorde kvinner, men virket sosialt og økonomisk diskriminerende. Gjennom sin faglige tyngde og sitt mot til å gå nye veier kom Berti til å spille en helt sentral rolle i kampen for selvbestemt abort. Og på seminaret ga han uttrykk for en respekt og empati med kvinner som en ikke ofte hører hos menn, og han tegnet konturene av en ny mannsrolle – følsom, selvransakende ærlig og solidarisk. Det var et gyldent øyeblikk og, så vidt jeg vet, Bertis siste offentlige tale.

Vi skal ikke gi noen oppsummering av innleggene. Hvert tema har sin historie om seire, tilbakeslag og nye framstøt. Vi vil bare nevne noen slående trekk under seminarene.

Ett trekk var humøret og optimismen blant aktivistene. Det var påfallende hvor uredde mange var når de brøt med etablerte normer og konvensjoner, og hvor kreative de var på leiting etter nye muligheter og måter å leve på.

Ett annet trekk var mangfoldigheten i kvinnekampen. Det er utrolig hvor mange fronter som ble åpnet, hvor forskjellige strategier som ble utviklet, og hvor mange uenigheter som måtte håndteres også mellom aktivister. Vi hadde fem tettpakkete seminarer med fokus på 19 ulike tema fra musikk til medisin, politikk til porno, organisasjon til omsorg, kirke til kultur, journalistikk til jus, forskning til forsvar, samer til sport – kort sagt, det meste. Enda ble lista ikke uttømt.

Kvinnekampen ble ikke oppfunnet på 1970-tallet. Trådene går til dels langt tilbake i tid. Blant de mange høydepunktene i seminarrekka var de innlederne som slåss den gangen isen var for tjukk for å lage en skikkelig råk. 1970-årene fant ikke bare opp nye saker, men videreførte mange spørsmål som var reist tidligere og ga dem ny driv. Innlederne viste at gamle problemer ble fokusert med nye perspektiver og vinklinger, samtidig som nye problemstillinger ble tatt opp, flere kvinner engasjerte seg og kvinnebevegelsen ble langt mer synlig og slagkraftig.

Både myndighetspersoner og vanlige folk snakker som om kvinnekampen mer eller mindre er over. Vi er verdensmestere i likestilling, hevdes det fra offisielt hold.

Men om vi skårer høyere enn andre land på enkelte indikatorer, betyr det ikke at vi er i havn når det gjelder kvinnefrigjøring, kjønnsrettferdighet og likestilling. Mye har skjedd, men mye står fortsatt igjen av gamle kampsaker, og nye problemer har oppstått.

Vi fikk selvbestemt abort, men vi eier ennå ikke kroppene våre. De utfordres på nye måter enn på 1970-tallet.

Vi fikk rett til lønnet arbeid, men ikke økonomisk og statusmessig likestilling. Kvinner med innvandrerbakgrunn opplever spesielle hindringer.

Vi fikk flere kvinner i politikk, men ikke kvinnemakt i styre og stell.

Vi er i ferd med å få barnehager til alle barn, nå, men kampen står fortsatt om menns og kvinners roller i forhold til barn og omsorg.

Og dagsorden er utvidet med former for seksualisert vold som vi hørte lite om på 1970-tallet – enten fordi de ikke fantes eller var bedre skjult. Og dette er bare noen felt.

Da vi lette etter innledere om det som har skjedd de siste årene, fant vi på alle tema fra 1970-årene kvinner som fortsatt kjempet – selv om fokus kan ha skiftet og temaet kan ha endret noe innhold og form.

Kvinnebevegelsen er kanskje mer fragmentert enn før. Det er færre synbare, felles arenaer. Det er muligens mindre høyrøstet uenighet aktivister imellom, og konfliktlinjene mellom aktivistene går nye steder.

Men kampen er fortsatt mangfoldig og vidtfavnende, engasjert og målrettet. Og som før går det skiller av ulike slag kvinner i mellom – mellom kvinner med ulik alder, med ulik sosial, geografisk og kulturell bakgrunn. I organisasjonsgruppa for seminarene forsøkte vi bevisst å trekke inn representanter fra ulike deler av landet, for nye generasjoner og aktører som ikke er etnisk norske, uten alltid å ha lykkes.