Juryens begrunnelse for 70-tallets artikkel
Denne artikkelen argumenterer som tittelen antyder for viktigheten av tidsbruksstudier i kvinneforskningen. Tidsbruksstudier gir data om hvordan hverdagslivet er strukturert langs en tidsdimensjon. De avdekker «klart og dramatisk», som det står, realiteten i den kjønnsmessige arbeidsdelingen: at kvinner verden over har hovedansvaret for ulønnet arbeid.
«All menneskelig aktivitet tar tid.» Slik starter denne artikkelen – og slik fortsetter den, i et usedvanlig klart og konsist språk. Artikkelen formidler noen svært grunnleggende innsikter. Disse innsiktene blir imidlertid aldri banale. De fremstår i stedet som synliggjøring av noen sider ved virkeligheten som det blir tilnærmet umulig å argumentere imot. Artikkelen henvender seg til leseren på en svært tydelig måte.
Den norske kvinneforskningen var på 1970-tallet og starten på 80-tallet preget av empirisk forskning som synliggjør kvinners liv og situasjon. Det nye forskningsfeltet vokste delvis frem som følge av etterspørsel etter kunnskap som kunne fremme økt likestilling mellom kvinner og menn. Ikke minst var kvinners deltakelse i yrkeslivet et sentralt tema og forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid kom således til å være et sentralt omdreiningspunkt i disse første årene. Wærnessartikkelen er et kort og velformulert eksempel på denne interessen.
Hilde Bondevik og Helene Aarseth
Les også: Elisabeth Stubberuds kommentar fra lanseringen av jubileumstidsskriftet
Artikkelen
All menneskelig aktivitet tar tid. Vi kan ikke være flere steder på en gang, og det er også begrenset hvor mange ting vi kan gjøre på en gang, selv om det er det vi gjerne ønsker eller forsøker å gjøre når vi har vansker med å få tiden til å strekke til. Tidsdimensjonen, slik den måles i klokketimer, er en avgjørende regulerende faktor for livsrytmen i det moderne industrisamfunn. Dette er et relativt nytt fenomen i menneskehetens historie og en av de mange endringer i sosialt liv som industrialisering og urbanisering har medført. Utrykket «tid er penger» reflekterer tankegangen i et samfunn der så vel teknologi som konkurranse om profitt krever at «alt» stadig bør gå raskere.
Interessen for tidsnyttingsstudier (time-budget research) har vært sterkt økende innenfor samfunnsvitenskapene i de senere år, særlig innen sosiologi og økonomi. I noen grad skyldes dette kanskje en erkjennelse av at nettopp tiden er blitt et knapt gode for stadig flere mennesker i det moderne samfunn, selv om døgnet fremdeles har 24 timer og den regulerte lønnede arbeidstiden stadig er blitt noe kortere.
Det er mange ulike typer samfunnsforskning der tiden som går med til ulike former for aktivitet, er en viktig variabel. Dette er vanligvis ikke tidsnyttingsstudier. Termen «time budget» innebærer som oftest at datagrunnlaget for forskningen er en temmelig detaljert redegjørelse for alle de aktiviteter som finner sted innenfor et bestemt tidsrom, vanligvis et døgn. Det er ikke tiden i seg selv som først og fremst har interesse i denne forskningen. Det er heller hvordan menneskelige aktiviteter er ordnet innenfor en tidsramme, eller sagt på en annen måte; hvordan hverdagslivet er strukturert langs tidsdimensjonen, som står i fokus.
Inspirasjonen til denne typen forskning kom fra den såkalte familiebudsjetteringsforskning som en del sosiologer utførte i siste halvdel av forrige århundre. Denne forskning baserte seg på detaljerte oversikter over utgifter og inntekter i ulike typer familiehusholdninger og fikk på denne måten frem verdifull informasjon om likheter og variasjon i hverdagsliv og sosial atferd. Ettersom det langt fra er alle menneskelige aktiviteter, selv i samfunn basert på pengeøkonomi, som avtegner seg i et husholdningsregnskap, uansetthvor detaljert det er, oppstod ideen om bruk av tidsbudsjett i stedet. Alle tenkelige menneskelige aktiviteter tar jo tid, og denne tiden kan i prinsippet registreres og måles. Dessuten kan en sammenligning av «tidsbudsjett» på mange måter være enklere enn en sammenligning av «pengebudsjett», nettopp fordi «inntektssiden» er lik: Alle har nøyaktig 24 timer eller 1440 minutter i døgnet til sin disposisjon.
I praksis har det vist seg at det ikke er fullt så enkelt å observere og registrere hva en person gjør i løpet av dagen som de første teoretikerne på dette området gjerne tenkte seg. Til tross for både teoretiske og praktiske vansker, er likevel tidsnyttingsforskningen blitt et vell av utviklet og verdsatt verktøy innen empirisk samfunnsforskning. Et av de største multinasjonale komparative forskningsprosjekt fra de senere år var det såkalte Multinational Comparative Time Budget Project som startet i 1965. Dette prosjektet baserte seg på detaljerte redegjørelser som tidsbruken i løpet av et døgn, såkalte tidsdagbøker, og dessuten omfattende informasjon på en rekke bakgrunnsvariable for mer enn 30.000 mennesker i 12 nasjoner fra Sovjet i øst til USA i vest. Undersøkelsen omfattet voksne mennesker mellom 18 og 65 år som bodde i husholdninger der minst ett av medlemmene var yrkesaktive utenfor primærnæringene. Typiske jordbruksfamilier, pensjonisthusholdninger og grupper som lever av trygd eller sosialhjelp, er dermed ikke representert.
Senere har en rekke andre land foretatt mer eller mindre omfattende undersøkelser etter tilsvarende eller lignende opplegg som denne. I Norge fikk vi en slik omfattende undersøkelse i 1971/72. Den ble foretatt av Statistisk Sentralbyrå og er basert på tidsdagbøker og intervjuer av et utvalg av hele den del av befolkningen mellom 15 og 74 som pr. 1. januar 1971 bodde i privathusholdninger. I tillegg til disse større undersøkelsene er det i en rekke land gjennomført mindre tidsnyttingsundersøkelser for mer spesielle utvalg eller grupper. Til dels har disse andre forskningsdesign enn en av de større undersøkelsene jeg har nevnt, delvis fordi hensikten med undersøkelsene gjerne har vært å skaffe mer spesifikk informasjon for ulike planleggingsformål.
Det er antagelig ikke noe sosialt fenomen som tidsnyttingsforskningen hittil så klart og dramatisk har dokumentert som realiteten av den kjønnsmessige arbeidsdeling. De sosiale og kulturelle faktorer som virker inn på denne arbeidsdeling, ser ut til å fungere temmelig like innenfor den industrialiserte del av verden, uansett politisk system, teknologisk nivå og omfanget av kvinners deltakelse i den lønnete produksjon.
Arbeidet i familiehusholdningen viser seg overalt i den industrialiserte verden å være byrdefullt for kvinnene. Dessuten viser det seg at kvinnenes arbeidsbelastning i ekstrem liten grad påvirker mennenes arbeidsinnsats innen familien. Enkelte som gjerne vil bagatellisere dette problemet, hevder at den teknologiske utvikling vil «frigjøre» kvinnene fra husarbeidet, eller i alle fall redusere det til en rimelig størrelsesorden. Tidsnyttingsundersøkelsene viser at hittil har den «arbeidssparende teknologi» hatt svært liten effekt når det gjelder å redusere medgått tid til husarbeid. Det er et forhold som ser ut til å forbause i alle fall mannlige samfunnsforskere. Kvinnelige forskere har kommet med en del enkle forklaringer på dette: Det er lettere å vaske klær når en har vaskemaskin, derfor blir det flere som går rundt med rene klær … Generelt ser det altså ut til at utviklingen av husholdningsteknologien, det økende tilbud av halvfabrikert og ferdigmat, lettstelte tekstiler osv. heller har medført en økning av familiehusholdningenes standard med hensyn til renhold, mat osv. enn det har bidratt til å redusere kvinnenes arbeidstid. Kvinnene yter mer og bedre service for familien, heller enn å få mere fritid. Det fenomenet at menn overtar et arbeidsområde når maskiner erstatter muskelkraft, ser vi ikke innen husholdningsarbeidet. Hverken vaskemaskin eller støvsuger ser for eksempel ut til å øke mennenes andel av renholdsarbeidet.
Yrkesaktive kvinner bruker noe mindre tid på husarbeidet enn fulltidshusmødre i samme type husholdning. Dette kompenseres ikke ved at menn gjør noe mer, deres arbeidsinnsats er temmelig avhengig av så vel antall barn i familien som av kvinnenes arbeidstid. Det betyr at det blir utført mindre husarbeid totalt i disse husholdningene. I hvilken grad dette betyr at yrkesaktive kvinner må arbeide raskere og mer «rasjonelt», i hvilken grad det betyr at de slår av på kravene til standard, eller i hvilken grad det betyr at de kjøper tjenester på markedet i stedet, har vi ingen skikkelig informasjon om. På dette området kreves det betydelig mer grundig forskningsarbeid før vi kan si hvor mye realitet det er i den populære oppfatning om at husmødre fyller sin tid med unødvendig arbeid, fordi de ikke har annet å bruke tiden til. I alle fall viser tidsnyttingsforskningen at yrkesaktive kvinner som har ansvaret for en familiehusholdning, er dobbeltarbeidende i en meget konkret betydning av begrepet, og mange av dem har ekstremt lite fritid. At en så stor del av de yrkesaktive kvinners «fridager» går med til å ta igjen det husarbeidet de ikke rekker på vanlige arbeidsdager, viser klart at tilpasningen mellom yrkesarbeid og husarbeid er et stort problem for de fleste kvinner.
Tidsnyttingsforskningen bidrar til å synliggjøre kvinners og menns hverdagsliv på en måte som en vanskelig kan oppnå ved andre forskningsmetoder. Den forskningen kaster lys over en «verden» der kvinner er de mest arbeidssomme og aktive, og deres menns manglende arbeidsinnsats blir iøynefallende og problematisk. Tidsnyttingsstudien viser også at omfanget av hva vi kan kalle den ulønnete produksjon fremdeles er like stor som omfanget av den lønnete om vi regner medgåtte arbeidstimer, og vi blir klar over at ikke all økning i lønnet produksjon betyr en økning i produksjon totalt. Tidsnyttingsforskningen gir oss et dystert bilde med hensyn til hva kvinners yrkesaktivitet medfører av endringer i menns adferd når det gjelder aktiviteter som husarbeid og barneomsorg. I tillegg til at menn uansett familiesituasjon gjør like lite, viser det seg også at de konsentrerer sin innsats om spesielle aktiviteter, de som er mindre rutinepreget, de som gir et synlig arbeidsresultat eller som ikke binder dem til huset. Rutinearbeid som rydding, renhold, klesvask, den daglige matlaging osv. er overalt nesten fullstendig overlatt til kvinnene. Dessuten – nesten alle kvinner bruker daglig noe tid på denne type arbeid som menn nesten ikke deltar i.
Fordi tidsnyttingsforskning gir informasjon om atferd, ikke om holdninger, er den for mange formål innen kvinneforskningen et langt bedre redskap enn vanlige intervjuundersøkelser. Det står for eksempel langt bedre til med menns holdninger til arbeidsdeling og likestilling enn med deres atferd på området. Det gjelder særlig blant de menn som har høy utdanning.
Nettopp den konkrete informasjon om hverdagslivet som tidsnyttingsstudier kan gi, er viktig i kvinneforskningen i tiden fremover. De dataene som allerede er innsamlet, er langt fra «oppbrukt» med hensyn til hvilke kvinnerelevante problemstillinger de kan belyse. Videre kan en ut fra ulike problemstillinger innen kvinneforskningen prøve ut og forbedre metodikken i denne type forskning. At tidsnyttingsundersøkelser krever relativt stor innsats og samarbeidsvilje hos de som utforskes for at resultatet skal bli nøyaktig og bra, kan gjøre den egnet til å fremme en forskningsstil som minsker avstanden mellom forsker og utforsket. Dessuten hvordan kan det å delta i en tidsnyttingsundersøkelse, det å føre nøyaktig tidsdagbok virke bevisstgjørende? Det siste er en type forskning som så vidt jeg vet ikke har vært foretatt, men som skulle være aktuelt innen kvinneforskningen.
For meg som for en del andre kvinnelige forskere som har vært opptatt av tidsnyttingsstudier, viste det seg i alle fall å by på en del ubehagelige overraskelser da vi gjennomgikk de tidsdagbøker vi selv hadde ført på en «vanlig» hverdag.
Litteratur
Alexander Szalai, (ed), The Use of Time, Mouton, 1972.
Susan Clark and Andrew S. Harvey, «The Sexual Division of Labour», Atlantis Vol. 2, No 1, fall 1976.
Martin Meissner, Elisabet W. Humphreys, Scott M. Meis and William J. Schen, «No exit for Wives: Sexual Division of Labour and the Cumalation of Household Demands» i Canadian Review of Sociology and Anthropology Vol. 12, No 4, Part 1, 1975
Kari Wærness, Kvinners omsorgsarbeid i den ulønnede produksjon. Arbeidsnotat nr. 80, Levekårsundersøkelsen 1975, kommer som arbeidsnotat nr. 5 fra NAVFs sekretariat for kvinneforskning. Hefte 1 og 2, NOS 1975.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0