Kjønnsforskningens forse har i stor grad vært dens evne og vilje til å påvise og kritisere de synlige så vel som usynlige ekskluderings- og undertrykkelsesmekanismene som ulike maktstrukturer og deres mange definisjonsbemektigelser både forutsetter og forutsettes av, men en slik evne og vilje kan ikke tas for gitt, selv ikke i kjønnsforskningen. Tvert imot må den kultiveres og utvikles videre. For like lite som makten er og har vært en entydig størrelse og alltid seg selv lik, like lite kan maktkritikken være en engangsforeteelse eller en enkel gjentagelse av seg selv. Slik makten endrer og tilpasser seg, slik må også kritikken tilpasse seg, ta opp i seg nye innsikter og slik finne nye innfallsvinkler, om den ønsker å være effektiv. Jeg vil hevde at funksjonshemmingsforskningens kritiske perspektiv er et avgjørende bidrag til forståelsen av hvordan kropper og kjønn har blitt og blir konstruert og konstituert, som har vært en sentral del av kjønnsforskningen de siste tre tiårene. Jeg vil hevde at en kjønnsforskning som forblir uvillig eller ute av stand til å integrere eller inkludere funksjonshemmingsforskningens perspektiver og bidrag blant sine egne, risikerer ikke kun å forbli blind for visse aspekter ved sin egen historie og sin historiske forutsetning, men også å repetere de ekskluderende og undertrykkende definisjonsbemektigelsene som det ellers har vært kjønnsforskningens forse å kunne påvise og kritisere.
Utgangspunktet mitt for å fremme disse synspunktene er konferansen Disabilities, Arts and Health som Nordic Network for Gender, Body, Health (GBH) arrangerte i samarbeid med Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK), høsten 2016. I løpet av to dager kom drøye 60 aktivister, kunstnere og forskere fra en rekke land sammen for faglige diskusjoner og kunstneriske intervensjoner knyttet an til konferansens hovedproblemstilling – nemlig hvordan en forandring i representasjonen av funksjonshemminger og nedsatte funksjonsevner har funnet sted de siste årene, samtidig med en stadig mer sofistikert teknologisk utvikling. Målet for konferansen var en kritisk og kreativ utforskning av disse endringene, ikke kun for å utfordre eksisterende forestillinger og forklaringsmodeller knyttet til ulike grader av funksjonsfriskhet, men også for å undersøke og støtte opp under mulighetene for å skape nye modeller – modeller som igjen skulle kunne legge grunnlaget for en kritisk funksjonshemmingsforskning for fremtiden, bortenfor det fremdeles dominerende biomedisinske og nyliberale paradigmet.
Fellesnevneren for konferansen som sådan, som burde gjøre koblingen til kjønnsforskningen åpenbar, var en kritisk tenkning omkring forestillinger og begreper om kropp og kropper, ikke kun i sammenheng med hva en kropp er og kan være, men også hvordan ulike forståelser av kropp blir produsert og konstruert på bestemte måter, og dermed også på bekostning av andre forståelser. Det dreide seg med andre ord om forholdet mellom kropp og ulike maktstrukturer og definisjonsbemektigelser – kort fortalt, om forholdet mellom kropp og kultur, i ordets videste forstand. Koblingen til kjønnsforskningen burde altså være åpenbar, men er det muligens ikke, og i den anledning vil jeg rette oppmerksomheten mot et betimelig spørsmål, nemlig spørsmålet om hvorfor norsk kjønnsforskning i så liten grad har tatt opp i seg funksjonshemmingsforskningens bidrag. Spørsmålet som trenger seg på gjelder ikke kun hva som utgjør kjønnsforskningens felt i Norge, men også hvilken form for kjønnsforskning som gjenstår når funksjonshemmingsforskningen blir utdefinert fra kjønnsforskningens felt. Hvilke fremtidsutsikter finnes for en kjønnsforskning som lar seg forbli uberørt av funksjonshemmingsforskningens kritiske perspektiver? I mine øyne kan disse utsiktene fort vise seg dystre, idet kjønnsforskningen risikerer å glemme sin historie som en grunnleggende kritisk praksis, som en ytterste konsekvens, og dermed også å glemme seg selv.
Det finnes selvfølgelig i Norge i dag også dem som arbeider i krysningen mellom kjønn- og funksjonshemmingsforskning i større eller mindre grad. KILDEN kunne nylig rapportere om kunnskapstilstanden til kjønns- og funksjonshemmingsforskningen i Norge i dag, med henvisninger til Anna Kittelsaa, Guro Korsnes Kristensen og Sigrid Elise Wiks studie Kjønn i forskning om funksjonshemming. En litteraturstudie (2016). Nevnes bør også Nora Simonhjells avhandling om Krøplingkroppar (2009) og Halvor Hanisch sitt avhandlingsarbeid om funksjonshemmingsnarrativer (2013). Inger Marie Lid og Jan Grue har begge lest funksjonsevneproblematikken inn i eller i lys av feministisk tenkning, henholdsvis Martha Nussbaum og Julia Kristeva (Lid 2012; Grue 2013), mens Ingrid Guldvik har analysert omsorgsindustriens kjønnede aspekter (Guldvik 2014). Et knippe fjær gjør likevel ingen hel høne, og søket etter funksjonshemmingsperspektiver i undervisningstilbudet for studentene i kjønnsstudier i Norge i dag gjøres best med lupe: I pensum for de regulære emnene i kjønnsstudier ved UiB finnes kun én tekst som eksplisitt omhandler funksjonshemmingsproblematikker (Syse og Hotvedt 2007), mens UiO lar sine studenter vente til en eventuell mastergrad før de introduseres for en substansiell funksjonshemmingsorientert kjønnsteori (Garland-Thomson 2005; Kafer 2013), så vidt jeg se (pensum anno 2016). Situasjonen er altså ikke håpløs, men at funksjonshemmingsforskningen er representert på kjønnstudienes pensum burde være å forvente, ettersom kjønn og funksjonshemminger ikke har vanntette skott mot hverandre. Som Susan Wendell har påpekt, så er både kjønn og funksjonshemminger i stor grad sosiale konstruksjoner, om de enn også har et biologisk-anatomisk grunnlag (2006:43).
Å inkludere kjønnsforskningens perspektiver i funksjonshemmingsforskningen, slik den nyeste studien til Kittelsaa et al. gjør, er én sak, og jeg er på ingen måte i opposisjon til dét. Mitt hovedanliggende gjelder likevel den motsatte operasjonen, nemlig integreringen av funksjonshemmingsforskningens perspektiver i kjønnsforskningen, i kjønnsteorien, noe som ikke innebærer det samme. I et interseksjonelt perspektiv kan det likevel bli vanskelig å skjelne den ene fra den andre operasjonen, men nettopp derfor er det også nyttig å holde fast i det som er poenget: I mine øyne er det viktigste at de historiske og tematiske koblingene mellom kjønns- og funksjonshemmingsforskningen ikke fortrenges. Margrit Shildrick og Rosemarie Garland-Thomson understreker verdien av å fremheve koblingene mellom kjønns- og funksjonshemmingsforskningen i produksjonen av ulike kroppsbegreper.
Margrit Shildrick, professor emerita i kjønn og kunnskapsproduksjon, har utgitt en rekke titler som eksplisitt adresserer kjønn og funksjonshemminger mer eller mindre som to sider av samme sak (se Shildrick 1997, 2002, 2012). Hun diskuterer nødvendigheten og muligheten for et skifte i det bio-imaginære regime, altså i de strukturene og operasjonene som definerer våre oppfatninger og evalueringer av liv og kropper. Med utgangspunkt i Deleuze argumenterer Shildrick for at det er behov for et regime som er åpent for et mangfold av mangefasetterte forestillinger – et regime av kreativitet og aksept for at verken liv eller kropper noensinne har vært eller vil bli fullstendige og hele i seg selv, men at det heller dreier seg om stadig omskiftelige og usikre sammensetninger. Et slikt regimeskifte vil være like avgjørende for forståelsen av kjønn og seksualitet som for forståelsen av funksjonshemminger og ulike nivåer av funksjonsdyktighet.
Den amerikanske forskeren Rosemarie Garland-Thomson står bak boken Extraordinary Bodies; Figuring Physical Disability in American Culture and Literature(1997). Hun tar også opp hvordan forståelsen av kjønn, seksualitet og ulike nivåer av funksjonsdyktighet henger sammen. Hun lanserer et begrep om en feministisk funksjonshemmingsforskning som viser hvordan integreringen av funksjonshemminger som en analytisk kategori utdyper, utvider og utfordrer den etablerte ikke-funksjonshemmede (non-disabled) feministiske teorien, først og fremst ved å konfrontere grensene for hvordan vi forstår menneskelig mangfold, kroppens materialitet og de sosiale formasjonene som fortolker kroppslige forskjeller. Ifølge henne er funksjonsdyktighetssystemet (the ability/disability system) en størrelse som gjennomsyrer alle kulturens aspekter – slik kjønn også gjør det (Garland-Thomson 2002:4). En slik gjennomsyrende tilstedeværelse innebærer ikke kun at vi kan finne forestillinger om funksjonshemminger overalt hvor forestillinger om kjønn er i virke, men også at kjønnskategoriene selv er farget av forestillinger av funksjonshemminger, slik funksjonshemmede og funksjonshemminger som sådan også er kjønnet. Det dreier seg om et interseksjonelt perspektiv, der forestillinger om kjønn og forestillinger om ulike nivåer av funksjonsdyktighet inngår gjensidig i hverandres definisjoner, og er gjensidig bestemmende for hverandre.
Med Garland-Thomson og Shildrick blir det mulig å argumentere for at slik en funksjonshemmingsforskning som ikke tar kjønnsaspektet på alvor går glipp av viktige perspektiver ved funksjonshemmedes virkelighet, slik vil også en kjønnsforskning som utelukker funksjonshemmingsaspektet og det funksjonshemmede perspektivet stå i fare for å repetere og forsterke ikke bare den rådende stigmatiseringen av nedsatte funksjonsevner og ekskluderingen av funksjonshemmede kropper, men også en kjønnsforståelse som i beste fall er mangelfull og blind for sin egen deltagelse i undertrykkelsen av kjønnsaspektet og visse kjønnede kropper. Går en historisk til verks, blir dette tydeligere.
Linjene mellom kjønn og funksjonsdyktighet er lange: Fra Aristoteles til Freud har kvinnen blitt definert som mannens mangelfulle eller monstrøse avvik, fysisk så vel som psykisk, rasjonelt så vel som moralsk, og gjennom forestillingen om den hysteriske kvinnen har kvinnens kjønn og seksualitet blitt en sykdom i seg selv. Her er det ikke lenger åpenbart om det dreier seg om en sykeliggjøring og medikalisering av kjønn og seksualitet, eller heller en kjønning eller seksualisering av sykdommer og medisinske tilfeller. Kvinner og funksjonshemmede glir sammen i en forestilling om det medisinsk abnorme og sykdommens kvintessens, som Garland-Thomson skriver (2002:10). Historien fortsetter inn i moderne reproduksjons- og prevensjonsdebatter og forgrener seg til moderne plastisk kirurgi, legemiddelindustrien, eugenikk- og eutanasidebatter, og så videre. Michel Foucault har i sin studie av Seksualitetenshistorie (1976) vist hvordan modernitetens eksplosive forøkning i seksuelle diagnoser og kategorier danner grunnlaget for fremveksten av vår egen tids biomakt og biopolitikk – den offentlige administreringen av kropper, som hele tiden legger til grunn forutsetningen at visse kropper er mer verdt og mer verdige til liv enn andre, som på sin side da helst bør få dø. Baksiden av vår tids biopolitikk blir slik nekropolitikken (se Mbembe 2003), der det verdige livet utskiller det uverdige og avvendelige livet, materialisert fremfor noe i forestillingene om den udugelige og verdiløse funksjonshemmede kroppen.
Poenget i denne omgang er å understreke hvordan såkalte seksuelle perversjoner, fysiske og psykiske funksjonshemminger inngår i hverandres begrepslige konstruksjoner. Om seksualiteten reduseres til et spørsmål om reproduksjon og videreføring av arten eller arbeidsstokken, levnes det lite rom til utfoldelse for kropper som ikke effektivt kan eller vil levere etter reproduksjonens norm. Ikke-reproduserende kropper kategoriseres gjerne under et sykdomsbegrep som sammenblander legning, fysikk og psyke som tre sider av samme sak: En avvikende seksualitet antas å reflektere en hemmet psykisk og fysisk utvikling, mens nedsatte fysiske og psykiske funksjonsevner tolkes som tegn på en pervertert seksualitet. Som Alison Kafer har påpekt, så er karakteriseringen av nedsatte mentale funksjonsevner og psykisk syke som hyperseksuelle eller seksuelt avvikende, på den ene siden, og visse seksuelle praksiser som syke eller degenererte, på den andre, utbredt og godt dokumentert (2003:85). Forestillingen om at homofili kan og bør helbredes, sirkulerer fremdeles.
Feministisk teori og kjønnsforskning har selvfølgelig ikke feilet i å påpeke og kritisere misforhold i historiens ulike fremstillinger av kjønn og seksualitet, for så å vise hvordan slike forestillinger om kjønn og funksjonshemminger har slått rot og befestet seg som virkelige – for eksempel hvordan forestillinger om kvinnen som forhindret i sin utvikling har resultert i et faktisk hinder for kvinners muligheter under patriarkatet. Om kvinner anses som mindre moralske enn menn, så er det enkelt å argumentere for å holde kvinner unna offentlighetens moralske anliggender, for eksempel. Slik sett kan en kanskje si at funksjonshemmingsaspektet alltid vært en del av en feministisk praksis, på den ene siden.
På den andre siden har fokuset vært noe ensidig. Kafer peker på at all den tid funksjonshemmingsaspektet har vært tilstedeværende i kritikken av patriarkatet, så har det vært utelukkende negativt vektet, som en uønsket karakteristikk det gjelder å unnslippe, en beklagelig effekt av beklagelige maktforhold det gjelder å oppheve (2003:84). Det blir som om problemet skulle være fremstillingen av gitte kjønn og seksualiteter som funksjonshemmede, og ikke den felles negative vurderingen de samme deler og lider under. Kort og konsist, om vi følger argumentasjonen om at kvinner som sådan ikke er funksjonshemmede ensidig og til endes, så ender vi opp i påstanden at funksjonshemmede heller ikke er fullt og helt fulle og hele kvinner, en posisjon som fort kan bli mer enn problematisk. Garland-Thomson, på sin side, er kritisk til en feminisme som har appropriert ulike forestillinger om det monstrøse og det avvikende i sin teori, uten å inkludere faktiske funksjonshemmede kropper. Det monstrøse oppheves til å bli et ideal, men uten forankring i virkeligheten og det virkelig monstrøse, nemlig funksjonshemmedes faktiske erfaringer og utfordringer i en verden som knapt vil vite av dem. Ved å overse dette, skriver Garland-Thomson, lar en slik teori også det kritiske potensialet i det monstrøse gå seg hus forbi (2002:9).
En tydeligere integrering av funksjonshemmingsperspektiver i feministisk teori og kjønnsforskningen kan vise seg uvurderlig for å skulle unngå slike fallgruver som nevnt av Kafer og Garland-Thomson, både ved å trekke frem funksjonshemmingens kjønnede aspekter og ved at kjønnenes forbindelser til funksjonshemmingsbegrepet belyses fra flere sider – som ikke utelukkende negativt bestemt. Funksjonshemmingsforskningen kan bistå kjønnsforskningen ved blant annet å vise til konkrete og gjerne sentrale erfaringer av det å være kjønnet på en bestemt måte, slik for eksempel kvinner teller mer enn halvparten av antallet funksjonshemmede i dag og omtrentlige 16 prosent av dagens kvinner lever med nedsatte funksjonsevner (Wendell 2006:243). Det er selvsagt ikke kun kvinner som lever med nedsatte funksjonsevner, og nok et blikk på hvordan funksjonshemminger og kjønn henger sammen er tilstrekkelig til å øyne hvordan funksjonshemmingsforskningen kan bistå kjønnsforskningen på et mer grunnleggende og dyptgripende nivå: Funksjonshemmingsperspektivet utfordrer selve forestillingen om kroppen som fullstendig og hel i seg selv, uavhengig av kjønn og funksjonsdyktighet. Det finnes ingen fulle og hele kvinner, ingen fulle og hele menn, ingen fulle og hele kropper som sådan. For å si det med Shildrick, så fordrer funksjonshemmingsperspektivet en åpenhet for et mangfold av mangefasetterte kropper som stadig omskiftelige og usikre sammensetninger.
Robert McRuer, professor i engelsk, bygger videre på nettopp denne tanken. Med sin bok Crip Theory; Cultural Signs of Queerness and Disability (2007) har han blitt toneangivende for det en på norsk kunne kalle krøplingteorien (crip theory), som nettopp sikter seg inn mot å realisere potensialet som ligger i det funksjonshemmede perspektivet. McRuers tenkning er spesielt påvirket av skeiv teori, og slik skeiv teori har reappropriert den tidligere nedsettende betegnelsen «skeiv» (queer), slik har også McRuer og krøplingteorien festet et positivt fortegn ved betegnelsen «krøpling» som før har vært fraværende. Like kjent er McRuer for sitt begrep om «tvungen førlighet» (compulsory able-bodiedness), som tar utgangspunkt i begrepet «tvungen heteroseksualitet» (compulsory heterosexuality) (McRuer 2006; Rich 1980). I enda større grad enn heteroseksualitet i dagens samfunn fungerer førligheten som en påtrengende, men umarkert målestokk for hvordan en kropp kan og skal være. Der skeiv teori har vist hvordan den normative heteroseksualiteten er konstruert i lik grad som de skeive utsidene den støtter seg på, så viser McRuer hvordan førligheten og den ideelle kroppen er en konstruksjon på lik linje med dens definerende negativer, ulike funksjonshemmede og avvikende kropper, ulike uføre kropper.
Viktigere, muligens, argumenterer McRuer for hvordan forestillingene om en fungerende kropp er uløselig bundet til den industrielle kapitalismens fremvekst og dens krav om produktivitet og reproduksjon – et krav som på ingen måte er redusert under dagens nyliberale regime. Det har kun funnet seg andre uttrykk enn tidligere, forflyttet seg til andre områder – geografisk, politisk og sosialt. Krøplingteorien blir dermed en del av en antikapitalistisk kritikk og en kamp for en mer åpen og tilgjengelig verden, på alle områder.
Med McRuer er det mulig å hevde at det nettopp er i et slikt kritisk-konstruktivt perspektiv at kjønns- og funksjonshemmingsforskningen møter hverandre, idet tvungen heteroseksualitet og tvungen førlighet er intimt sammenvevd. En kritisk kontekstualisering av den ene vil virke undergravende på regimet som produserer dem begge. Kafer formulerer det muligens mer presist når hun skriver at det skeive, ut fra sin historie med medikalisering og sykeliggjøring, truer med å oppløse førlighetstvangens institusjoner, mens funksjonshemminger, på grunn av deres assosiasjoner med det perverse og avvikende, truer heteroseksualitetens avgrensninger (2003:81–82). For McRuer er likevel førlighetstvangen desto mer påtrengende enn heteroseksualiteten, og byr dermed på et desto bedre utgangspunkt for kritikk: Idet førlighetsidealets performative oppføringer og fremføringer gjennomsyrer kulturen på alle områder og på alle plan avsløres ikke kun idealets grunnleggende urimelighet, men også dets umulighet, gjennom en stadig lengre rekke av mislykkede forsøk på å leve opp til det. Den ideelle førlighetsidentiteten kan aldri, en gang for alle, oppnås; vi er alle virtuelt funksjonshemmede eller virtuelt krøplinger (2006:305). Idealet om den fullt og helt førlige kroppen er med andre ord i krise, ettersom dens performative oppføringer stadig feiler og kommer til kort. Det kritiske potensialet til den skeive krøplingsteorien og den kritiske funksjonshemmingsforskningen ligger ikke i å tilby løsninger på førlighetsidealets krise, men heller i det å være en stadig påminner om de utilstrekkelige tiltakene som tvungen førlighet og tvungen heteroseksualitet har å tilby, for på den måten å la krisen befeste seg og utvikle seg videre (2006:306). Slik kan fremtiden se lysere ut.
Å kreve at funksjonshemmingsperspektivet skal integreres i all kjønnsforskning herfra og for all fremtid kan godt være like urimelig som å kreve at klasse- og raseperspektiver alltid skal ha en selvsagt plass her: Noen vil kanskje mene at det er mulig å drive meningsfull kjønnsforskning uten å integrere verken klasse-, rase- eller funksjonshemmingsperspektiver. Nå har vi sett hvordan forbindelsene mellom forestillinger om kjønn og funksjonshemminger har lange og tette historiske bånd, blant annet ved å vise til en rekke sentrale funksjonshemmingsforskere og kjønnsforskere som har gjort nettopp disse båndene til hovedtema for sin forskning. Dermed har jeg også grunngitt min innledende påstand om at en kjønnsforskning som forblir uvillig eller ute av stand til å integrere eller inkludere funksjonshemmingsforskningens perspektiver og bidrag blant sine egne, risikerer å forbli blind for visse aspekter ved sin egen historie og historiske forutsetning.
Min andre innledende påstand, at en kjønnsforskning som forblir fremmed for funksjonshemmingsforskningens perspektiver og bidrag står i fare for å repetere en undertrykkende og stigmatiserende definisjonsbemektigelse, er kanskje vanskeligere å svelge. Jeg vil fortsatt hevde at en ytterste konsekvens av å forbli blind for forbindelsene mellom hvordan forestillinger om kjønn og funksjonshemminger er og har blitt konstruert, er å risikere reproduksjon av de samme forestillingene og de samme operasjonene. I beste fall vil en kjønnsforskning som utelukker funksjonshemmingsperspektivet gå glipp av det kritiske og undergravende potensialet som ligger i dette perspektivet, spesielt når det gjelder selve forestillingen om en ideal- eller normalkropp, forestillingen om en full og hel kropp. Så lenge kjønnsforskningen ikke sier seg fornøyd med å operere med et forhåndsdefinert kjønnsbegrep, men også ser det som sin oppgave å utfordre og tenke kritisk rundt dette og de strukturene som har formet det, kan jeg ikke se at kjønnsforskningen kan ta seg råd til å overse funksjonshemmingteoriens kritiske innspill.
Litteratur
Foucault, Michel 1976. L’Historie de la sexualité, livre I; La volonté de savoir. Paris: Gallimard.
Garland-Thomson, Rosemarie 1997. Extraordinary Bodies; Figuring Physical Disability in American Culture and Literature. New York: Columbia University Press.
Garland-Thomson, Rosemarie 2002. «Integrating Disabilities, Transforming Feminist Theory». NWSA Journal 14 (3):1–32. DOI: https://doi.org/10.2979/nws.2002.14.3.1.
Garland-Thomson, Rosemary 2005: «Feminist Disability Studies». Signs 30 (2):1557–1587. DOI: https://doi.org/10.1086/423352.
Grue, Jan 2013. «Rhetorics of Difference: Julia Kristeva and Disability». Scandinavian Journal of Disability Research 15 (1):45–57. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/15017419.2012.660705.
Guldvik, Ingrid 2014. «Gendered Pathways and Care Worker Profiles». I: Karen Christensen og Ingrid Guldvik (red.): Migrant Care Workers: Searching for New Horizons. New York: Routledge.
Hanisch, Halvor 2013. «Politics of Love: Narrative Structures, Intertexuality and Social Agency in the Narratives of Parents with Disabled Children». Sociology of Health and Illness 35 (8):1149–1163. DOI: 10.1111/1467-9566.12027.
Kafer, Alison 2003. «Compulsory Bodies: Reflections on Heterosexuality and Able-bodiedness». Journal of Women’s History 13 (3):77–89. DOI: https://doi.org/10.1353/jowh.2003.0071.
Kittelsaa, Anna, Guro Korsnes Kristensen og Sigrid Elise Wik 2016. Kjønn i forskning om funksjonshemming; En litteraturstudie. NTNU Samfunnsforskning.
Lid, Inger Marie 2012. Likeverdig tilgjengelighet? En drøfting av menneskesyn og funksjonshemming med vekt på etiske problemstillinger knyttet til universell utforming, mangfold og deltagelse. Doktoravhandling, Det Teologiske Fakultet, Universitetet i Oslo.
Mbembe, Achille 2003. «Necropolitics». Public Culture 15 (1):11–40. DOI: https://doi.org/10.1215/08992363-15-1-11.
McRuer, Robert 2006. «Compulsory Able-bodiesness and Queer/Disabled Existence». I: Lennard J. Davies (red.): The Disability Studies Reader. New York: Routledge.
McRuer, Robert 2007. Crip Theory; Cultural Signs of Queerness and Disability. New York: New York University Press.
Rich, Adrienne 1980. «Compulsory Heterosexuality and Lesbian Existence». Signs: Journal of Women in Culture and Society 5 (4):631–660. DOI: https://doi.org/10.1086/493756.
Shildrick, Margrit 1997. Leaky Bodies and Boundaries; Feminism, Postmodernism and Bio(Ethics). London/New York: Routledge.
Shildrick, Margrit 2002. Embodying the Monster; Encounters with the Vulnerable Self. London: Sage Publications.
Shildrick, Margrit 2012. Dangerous Discourses of Disability, Subjectivity and Sexuality. London: Palgrave Macmillan.
Simonhjell, Nora 2009. Krøplingkroppar. Om litterær framstilling av merkte, aldrande og funksjonshemma kroppar i Lars Ramslies Biopsi og Stig Sæterbakkens Siamesisk. Doktoravhandling, Institutt for nordisk og mediefag, Universitetet i Agder.
Syse, Aslak og Marianne Jenum Hotvedt 2007. «Om diskrimineringsvern i et menneskerettsperspektiv – med fokus på diskrimineringsgrunnlaget ‘nedsatt funksjonsevne’». Nordic Journal of Human Rights 25 (2):119–139. DOI:
Wendell, Susan 2006. «Toward a Feminist Theory of Disability». I: Lennard J. Davies (red.): The Disability Studies Reader. New York: Routledge.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
