Denne utgaven av Tidsskrift for kjønnsforskning har Kjønn og likestilling etter #metoo som tema. #metoo startet med en hendelse, en amerikansk skuespillers anklage mot en regissør for seksuell trakassering og voldtekt. De involverte var deler av en transnasjonal kjendiselite, anklagene ble framsatt i en digital mediekontekst. Skuespilleren oppfordret andre som hadde opplevd lignende ting om å respondere på hennes tweet med #metoo: Ja, dette har jeg også opplevd (me too!) Oppfordringen spredte seg, det ble en grenseløs kampanje, i dag snakkes det om «#metoo-bevegelsen». Emneknaggen ble til en feminist- og kvinnefrigjøringsbevegelse med enormt gjennomslag i offentlig debatt. Noe som også har ledet til en viss politisk tiltaksiver. I norsk sammenheng ved at seksuell trakassering nå kan håndheves av Diskrimineringsnemda, det skal ikke lenger være nødvendig for den som mener seg utsatt å gå en på flere måter kostbar runde i domstolene.
Den fornyede oppmerksomheten etter #metoo om uønsket seksuell oppmerksomhet i asymmetriske maktrelasjoner, bryter med en tilnærming til likestilling som noe man er på vei mot sakte, men sikkert, basert på en felles forståelse. #metoo initierte en rettighetsbasert logikk der endringer haster og der frontene er tydeligere. Et skifte som antakelig skyldes at det i #metoo handler om kroppskrenkelser, om kroppslig integritet, verdighet og respekt. Om brudd på menneskerettigheter med feste i en fellesmenneskelig sårbarhet. Dette oppleves mer eksistensielt og brennbart enn saker som likelønn og kjønnsdelt arbeidsmarked. Men så handler det kanskje også om at mange trodde den prosessorienterte skrittvise likestillingsframrykkingen hadde ført alt som har med kjønn og likestilling i mer progressiv retning. Den australske medieviteren Rob Cover skriver om hvordan #metoo ikke bare brøt ned noe av tilliten til offentlige institusjoner og rettsvesen, men også til verdien og påliteligheten i «nye maskuliniteter» som liberale, kjønnslikestilte, mykere, klar over maktforskjeller – ja rent generelt «trygge». En tilnærming som en stund bidro til at trakassering, vold og overgrep gjerne ble forstått som noe «andre menn» begikk, de hypermaskuline, arbeiderklassemannen, innvandreren (Cover 2019). Så hva var dette? Hvordan forstå dette? Hva var det offentlig debatt, politikk og også forskning hadde oversett?
Denne utgaven av Tidsskrift for kjønnsforskning gjør ikke opp status etter #metoo. Det bidragene gjør, er at de bitvis, og med ulike faglige utgangspunkt, behandler seksuell trakassering, vold og overgrep med ambisjon om å besvare spørsmål og skape forståelse. Dette er spørsmål det åpenbart er kjønnsforskningens oppgave å forfølge videre. La oss derfor ramme inn denne utgavens artikler og kommentarer ved hjelp av tre overordnede spørsmål:
Et første spørsmål handler om institusjonelt ansvar og institusjonell forsømmelse. Ulla-Britt Lilleaas, Dag Ellingsen og Beate Sløk-Andersen diskuterer, basert på et omfattende kvalitativt empirisk materiale, humorens tvetydige funksjon i det norske og danske forsvaret. De finner ulike typer trakasserende humor som nærmest er institusjonalisert – bygget inn i organisasjonenes kultur. En humor som for noen gjør hverdagen morsommere og lettere å bære, for andre – og da særlig kvinner som i økende grad inntar denne tradisjonelle mannsbastionen – fungerer det ikke nødvendigvis slik, siden de ofte er ofre for humoren. Hvordan håndtere dette? Det er ikke lett sett fra den enkelte vernepliktiges ståsted, for hvem vil være en gledesdreper ved å opponere og si fra? Lilleaas, Ellingsen og Sløk-Andersen synliggjør at vaner som er bygget inn i organisasjoners kultur vanskelig kan reformeres gjennom individuelle initiativer nedenfra, de krever innsats ovenfra – fra de som har lederposisjoner i institusjonen.
Tilsvarende viser Mona Bråten i sin artikkel, bygget på spørreundersøkelser om seksuell trakassering i ulike deler av arbeidslivet, at slik trakassering antar ulike former – og med ulike utøvere. Der det noen steder er sjefen, en overordnet eller sideordnet er det andre steder kunder og pasienter. Og også her framgår det at dette er institusjonelle forhold, det å være utsatt for trakassering er i enkelte sammenhenger nærmest noe du må regne med, som del av jobben. Altså igjen noe som vanskelig kan forventes å endres, med mindre organisasjonskultur og institusjonelle premisser endres.
Kjersti Fjørtoft peker også på dette i sin artikkel der hun med filosofisk tilnærming drøfter former for urettferdighet som bidrar til å skape en kultur der seksuell trakassering og diskriminering ikke bare er mulig, men utbredt; epistemisk urettferdighet og implisitt bias. Hun diskuterer hvordan strukturer av sosiale posisjoner etableres, der noen urettmessig får mer makt og flere fordeler enn andre. Dette, argumenterer Fjørtoft, handler ikke om enkelte individers moralske brist, men om hvordan vi alle i lys av gruppeidentiteter, stereotypier og kulturelle forestillinger vurderer og nærmer oss våre medmennesker. Ofte på måter vi ikke engang selv er klar over. Altså kan det ikke endres utelukkende ved å mane til moral og individuell endring, samfunnsinstitusjonene må være seg dette bevisst og gjøre endringer som motvirker effekter av kollektive fortolkningsrammer.
Et spørsmål nummer to er hvordan brudd på den enkeltes kroppslige integritet og verdighet – den enkeltes rettigheter, skal håndteres. May-Len Skilbrei diskuterer i sin kommentar tilfeller der retten ikke gir rett eller ikke gir rett nok. Er det da greit å bruke sosiale medier til å fortelle ikke bare hva man mener seg utsatt for, men også hvem man opplever seg utsatt for? Skilbrei minner om at en persons subjektive opplevelse ikke alene kan være et endelig bevis for at noe straffbart har funnet sted. Og hun spør hvordan vi kan forstå og håndtere på den ene siden, personers rett til å formidle sine erfaringer, men også – på den andre siden – samfunnets behov og påståtte utøveres rettigheter.
Hege Dypedokk Johnsen behandler i sin artikkel individuelle strategier i overgrepssituasjoner i en helt annen kontekst enn vår nåtidige norske, nemlig i gresk-romersk mytologi. Her er det mange historier om forvandling, historier som har vært populære både blant kunstnere, forfattere og forskere helt fra antikken og fram til i dag. Guder og nymfer omskaper seg til dyr, planter og naturelementer og dødelige forvandles av guder. Dypedokk Johnsen undersøker myter der hun mener forvandlingens primære funksjon er som strategi i en voldtektssituasjon. Da kan det både være mannlige guder som forvandler seg for å oppnå noe bestemt og utsatte som bruker forvandling for å unngå å bli voldtatt. Hva oppnår man så med å introdusere voldtekts-begrepet i møte med disse forvandlingsmytene? Hege Dypedokk Johnsen argumenterer for at det synliggjør deres alvorlige karakter og at det er et bidrag i diskusjoner om voldtekt som underholdning – en diskusjon som også handler om hvordan den enkeltes moral og syn på verden påvirkes av hva vi aksepterer på samfunnsnivå.
Et tredje spørsmål er hvordan vi teoretisk skal forstå at trakassering og overgrep skjer i en kontekst hvor det gjennom de siste fire-fem tiårene er tatt betydelig skritt – både kulturelt og institusjonelt – for å frigjøre og likestille. Var det noe vi hadde oversett? Ligger patriarkatet der, rett under overflaten? Cathrine Holst tar i sin kommentar utgangspunkt i professor i statsvitenskap Helga Hernes sitt medborgerskapsideal, et ideal som Hernes argumenterte for at har fått utvikle seg i de skandinaviske landene. Holst beskriver dets liberale potensiale, vekten på deltakerdemokratiet, den sosiale omfordelingen og det etiske fellesskapet – og hvordan disse trekkene ved det sosialdemokratiske medborgerskapsidealet utfordres. I rekken av slike utfordringer kan også tilføyes #metoo. Holst viser til at vi gjennom #metoo har sett en oppblomstring nedenfra av radikalfeminisme og en renessanse for en oppfatning av samfunnet som, når det kommer til stykket, fortsatt nokså gjennomgripende patriarkalsk. Det kan det være god grunn til, konstaterer Holst. Samtidig kan #metoo også forstås basert på andre teoretiske rammer og tilnærminger, det være seg poststrukturalistisk, nymarxistisk eller liberalfeministisk – og med utgangspunkt i det sosialdemokratiske medborgerskapsidealet, der det sentrale er potensialet for endringer fra bevegelser nedenfra.
Sistnevnte står sentralt også i Karin Widerbergs kommentar. Hun var, sammen med Marianne Brantsæter, for flere tiår tilbake, ledende i et forskningsprosjekt om seksuell trakassering og redaktør av boken «Sex i arbeid(et)». Boken kom i 1992, og var fram til #metoo nokså enestående i sitt slag i Norge. Det vi fant, skriver Widerberg, ble ikke tematisert videre hverken i annen forskning eller i politikk. Hun beskriver hvordan det de gjorde, tidlig på 1990-tallet, var nybrottsarbeid både hva gjaldt forskningsmetodikk og begrepsutvikling. Gjennomslaget for dette var begrenset da. Nå er det annerledes. Karin Widerberg mener dette har sammenheng med endrede forutsetninger: Sosiale medier, at utgangspunktet denne gangen var konkrete yrkesgrupper og arbeidsforhold og ikke minst det hun beskriver som «likestillingskampens gjennomslag på bakkeplan». Hun viser til Nordisk Forum 2014 i Malmö, to hundre organisasjoner og 20.000 besøkende som deltok under parolen «Dägs för handling». «Det er blitt coolt og hipp å være politisk igjen og feministene representerer her noe radikalt, de er frekke og morsomme», skriver Widerberg. Dette var en grasrotkontekst som var etablert før #metoo, og som er viktig for å forstå oppmerksomheten og gjennomslaget for disse problemstillingene nå. Forstått slik blir #metoo ikke et brudd med de siste tiårenes likestillingsarbeid, men en forlengelse og intensivering av det.
Avslutningsvis har denne utgaven av tidsskriftet også rom for hele fire bokmeldinger, alle relatert til tematikken: Helene Jesnes anmelder Seksuel chikane på arbejdspladsen. Faglige, politiske og retlige spor av Anette Borchorst og Lise Rolandsen Augustin. Anne Hege Grung anmelder Det jeg skulle sagt. Håndbok mot seksuell trakassering av Anja Sletteland og Hannah Helseth. Solveig Bergman anmelder Men’s experience of violence in intimate relationships av Marianne Inez Lien og Jørgen Lorentzen. Og Janneke van der Ros anmelder Skeive linjer i norsk historie fra norrøn tid til i dag av Hanne Marie Johansen.
Riktig god lesing!
Beret Bråten og Mari Teigen
Litteratur
Cover, Rob (2019). «Understanding Anger: Ethical Responsiveness and the Cultural Production of Celebrity Masculinities». I: Bianca Fileborn og Rachel Loney-Howes (red.): #MeToo and the Politics of Social Change. Cham: Palgrave Macmillan.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0