«hå har et kvinnfolk å sia, da?» er tittelen på et av norsk kjønnsforsknings, da kvinneforsknings, tidlige bidrag. Året var 1974. Sosiologene Arnlaug Leira og Steinar Bergh hadde intervjuet tre generasjoner kvinner fra arbeider- og småbrukermiljø i Odalen. Intervjuene formidlet en opplevelse av å være kuet, trykt ned, telle lite, ikke bli hørt, av åpenlys forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. Avslutningsvis siteres ei kvinne om mulighetene for endring og for likestilling, hun sier: «Hvis itte vi gjer det sjøl, vil vi aldri komma bort frå dette skiljet.» (Leira og Bergh 1974:131).
Setningen oppsummerer en innsikt som er sentral i all diskusjon om demokrati og politisk representasjon: Alles rett og mulighet til en stemme der beslutninger som angår den enkelte fattes. Spørsmålet er hva som skal til for å sikre det? I valgsammenheng handler dette om hva som skal til for å skape samsvar mellom folk og folkevalgte. En tilnærming legger vekt på meningsrepresentativitet – at samsvar er et spørsmål om å ivareta ideer, verdier, standpunkter og saker. Partiprogrammer skal ivareta meningsrepresentativitet. De viser fram hva de politiske representantene på de ulike partienes valglister har forpliktet seg til. Partiprogrammet er det helt konkrete grunnlaget de velges på.
En annen tilnærming er bakgrunnsrepresentativitet, som legger til grunn at folkevalgte forsamlinger også bør være sammensatt på en måte som speiler folket demografisk og sosialt, når det gjelder kjønn, alder, sosial klasse, innvandrerbakgrunn med mer. Tilnærmingen bygger på at det er en sammenheng mellom hvem du er og hva du er opptatt av. Det er dette kvinnen fra Odalen påpeker når hun framholder at vi – kvinnene – må gjøre det sjøl, skal det bli likestilling så krever det at kvinner er til stede der beslutningene fattes og lar sin stemme høre.
Derfor diskuteres stadig kjønnsbalanse i politikk. Derfor er «kvinneregjeringen» med Gro Harlem Brundtland i spissen fra 1986, den første med tilnærmet kjønnsbalanse blant statsrådene, selve symbolet på Norge som et land der likestilling tas alvorlig. Kjønn er på ett vis en enkel demografisk faktor å forholde seg til – den deler folket i to, fravær av balanse tilsier ubalanse i erfaringer og saksengasjement. I tillegg vekker det mistanke om at det i praksis ikke er like muligheter til å bli folkevalgt representant, at det ikke er politisk deltakelse på like vilkår.
Kjønn krysser med andre bakgrunnsvariabler og diskrimineringsgrunnlag. Å sikre samsvar mellom folk og folkevalgte basert på bakgrunnsrepresentasjon er et puslespill. Bare spør de som er del av nominasjonskomiteer i de politiske partiene, det vil si de som setter sammen forslag til partiets valgliste – ved lokal- og stortingsvalg. Partiene er limet i det folkevalgte representative demokratiet; på den ene siden organisasjoner i sivilsamfunnet, på den andre siden rekrutteringskanal og politikkutviklere for folkevalgt makt. Dette temanummeret om politikk, kjønn og likestilling er planlagt til lokalvalget. Og i det følgende står de politiske partiene og deres kandidatutvelgelse, politikk, samt representanters rolleforståelse, sentralt.
Signe Bock Segaard og Jo Saglie undersøker en kjerneproblemstilling: Lav kvinnerepresentasjon som demokratisk problem. Nærmere bestemt om det er slik at norske politiske partier lokalt vurderer kjønnsbalanse som en demokratisk verdi, og hvorvidt de arbeider for å oppnå kjønnsbalanse når de skal velge ut kandidater til sine valglister ved kommunevalg. De finner at et flertall av de politiske partiene i kommunene som inngår i undersøkelsen oppfatter en kvinnerepresentasjon på under 30 prosent som et demokratisk problem. Samtidig er det også en betydelig andel som mener dette er et mindre problem. Partiene mener gjennomgående at kjønn er et viktig kriterium ved sammensetning av valglistene, men at politisk erfaring er viktigere når topposisjonene skal besettes. Det viste seg imidlertid at en del lokale partier, særlig i FrP og KrF opplever at det å rekruttere kvinner er vanskelig til lista generelt og til topplassene spesielt. Dette får Segaard og Saglie til å spørre om det kun handler om ideologi og holdninger når det er forskjeller i kjønnsbalanse partilister imellom, eller også om praktiske problemer.
Samtidig viser nevnte artikkel at norske politiske partier lokalt altså er opptatt av kjønnsbalanse som et viktig demokratisk prinsipp. Beatrice Halsaa drøfter i sin artikkel Kampanjer for kvinner i kommunepolitikken en faktor som kan ha vært medvirkende til at det er slik, nemlig valgkampanjer ved lokalvalg. Dette er kampanjer som gjennom seks tiår har hatt som siktemål dels å minne de politiske partiene på kjønnsbalanse som en demokratisk verdi og forpliktelse, dels oppfordre velgerne til å sørge for at det velges inn kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Velgerne har, ved kommunevalg, mulighet til å påvirke ikke bare partivalg, men også kandidatvalg. En mulighet som tidvis er benyttet til å utføre «kvinnekupp». Samlet sett viser imidlertid valgforskningen at personstemmer – på tross av kampanjer for å fremme det motsatte – gjennomgående er til kvinnelige kandidaters disfavør. Når Halsaa likevel argumenterer for kampanjenes positive betydning for kjønnsbalanse, handler det om at de har skapt et politisk klima der kjønnsbalanse på valglister er blitt noe partiene bryr seg om.
I sin artikkel Kvinner og menn i kommunepolitikken – hvem mener de at de representerer og hvor stor innflytelse opplever de å ha? undersøker Marte Slagsvold Winsvold kommunestyrerepresentantenes representasjonsforståelser. Gjennom en spørreundersøkelse til norske kommunestyrerepresentanter undersøker hun om de kjenner på et ansvar for å representere bestemte grupper, hva slags kontakt de har med innbyggerne og om de forstår seg selv som innflytelsesrike. Hun finner at kvinnelige representanter mer enn mannlige, opplever et særskilt ansvar for å representere grupper som kvinner, unge, eldre, innvandrere og de som faller utenfor i samfunnet. Dette er grupper som i representasjonsøyemed kan betraktes som å ha få maktressurser. Winsvold finner imidlertid ikke det andre lignende undersøkelser har vist, nemlig at de som mener å representere slike særskilte grupper vurderer sin innflytelse som mindre enn øvrige representanter. Winsvold finner at kvinnelige og mannlige representanter opplever å ha om lag lik innflytelse. Dessuten at det å ville representere særskilte grupper synes å være en tendens også blant representanter i topposisjoner.
Kristine Bjartnes og Siri Øyslebø Sørensen analyserer i artikkelen Likestillingsproblemer i integreringspolitikken hvordan man forstår likestilling når det blir behandlet som del av integreringspolitikk i partiprogram. Integreringspolitikk er da lik hvordan innvandrede skal bli en del av samfunnet de migrerer til. De finner at likestilling (forstått som kjønnslikestilling) opptrer som det de beskriver som en betingelse for integrering. Slik er det fordi likestilling gjennomgående blir behandlet som en verdi i partienes programmer. Dermed blir likestilling i de analyserte programtekstene noe man forventer eller krever at innvandrede skal slutte seg til, mer enn en rettighet som omfatter alle – også innvandrede.
Siste artikkel ut i dette nummeret handler også om politikk, kjønn og likestilling, men på en litt annen måte enn de øvrige. Den belyser dette temaet ved å diskutere hvordan skeiv identitetspolitikk danner grunnlag for kollektiv motstand mot trusler, trakassering og vold som oppleves som homofobisk motivert. Henning Kaiser Klatran diskuterer i artikkelen «Jeg prøver å framstå så mandig som jeg kan». Fornærmelse, subjektivering og motstand blant LHBTIQ-personer hvilken betydning homofobisk diskriminering har for hvordan skeive skaper seg selv og forholder seg til omgivelsene. Subjektivering handler, ifølge Klatran, om hvordan individer blir autonome subjekter gjennom å være gjenstand for den sosiale ordenens disiplinerende kraft. Man formes bokstavelig talt i de andres blikk – og når vold og trakassering tolkes som et resultat av at man avviker fra den heteronormative orden, kan det ha følger for hvordan man seinere velger å framtre. Noe som i neste omgang kan bidra til å opprettholde den sosiale orden. Samtidig viser Klatran at vold og trakassering også blir et utgangspunkt for å yte motstand mot homofobi og heteronormativitet. Intervjuede argumenterer for å anmelde slike hendelser. Nærværet av et lovverk mot hatkriminalitet blir dermed både et resultat av og et grunnlag for skeiv identitetspolitikk og medborgerskap. Slik belyser denne artikkelen også at trakassering og vold er en viktig utfordring for politisk deltakelse på like vilkår, det kan ramme både på grunn av hvem man er og hva man står for.
I dette nummerets kommentarartikkel – som er en oppdatert utgave av en artikkel opprinnelig trykket i Stortingets historie 1964-2014 – beskriver Elin Haugsgjerd Allern, Rune Karlsen og Hanne Marthe Narud utviklingen i Kvinnerepresentasjon og parlamentariske posisjoner. Startpunktet er 1960-tallet og caset er i hvilken grad innvalgte kvinner i Stortinget har erobret formelle maktposisjoner. Spørsmålet om lederposisjoner er viktig fordi mulighetene til innflytelse ikke bare er påvirket av tilstedeværelse, men også av adgangen til ledende posisjoner. For som den svenske statsviteren Lena Wägnerud påpeker: Marginale posisjoner gir kun marginale muligheter til å påvirke den politiske agendaen. Og oppsummert: kvinner har inntatt mange sentrale maktposisjoner i Stortinget – likevel eksisterer det fortsatt både vertikale og horisontale kjønnsforskjeller på den parlamentariske arenaen.
Avslutningsvis presenteres to bokanmeldelser. Ingunn Ikdahl anmelder Hege Brækhus sin bok Nærhet og frihet. Utvalgte emner om likestilling i familien og Inger Skjelsbæk anmelder Europeisering av nordisk likestillingspolitikk, en antologi redigert av Cathrine Holst, Hege Skjeie og Mari Teigen. To bøker som på ulike måter tematiserer likestilling som politikk.
Ikdahl vektlegger hvordan Brækhus plasserer seg i en kvinnerettslig tradisjon. Andre deler av juridisk forskning holder seg gjerne til det sektorspesifikke og ser enten på trygderett, familierett eller erstatningsrett. Kvinneretten tar i stedet utgangspunkt i det person- og situasjonsbestemte. Boken viser, ifølge Ikdahl, hvordan en persons rettslige stilling skapes nettopp i skjæringsfeltene mellom ulike regelsett. Disse kan både bidra til å opprettholde skjevheter, men også endres på måter som bekjemper skjevheter.
Skjelsbæk beskriver en antologi med ambisjon om å undersøke dynamikken mellom EU og nordiske land med ulik EU-tilknytning, når det gjelder utvikling på likestillingsfeltet. Hun mener boka bidrar til sammensatte forståelser av europeisering og likestilling. Påvirkninger går begge veier, fra det nasjonale til det overnasjonale og motsatt. Også denne boka er opptatt av det rettsliggjorte, av hvordan eksempelvis likelønn og diskrimineringsvern har skapt omfattende rettslig regulering av likestillingspolitikk.
Da gjenstår det vel bare å ønske leserne riktig godt valg!
Beret Bråten & Mari Teigen
Litteratur
Leira, Arnlaug og Steinar Bergh. 1974. «hå har et kvinnfolk å sia, da?» Samtaler med kvinner i ei østlandsbygd. Oslo: Pax Forlag A/S.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: 10.18261/issn.1891-1781-2019-03-01