I år er det 25 år siden FN sin fjerde kvinnekonferanse i Beijing, der 189 regjeringer forpliktet seg på en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling. Beijing-plattformen og andre internasjonale overenskomster som FNs kvinnekonvensjon (vedtatt i 1979), etablerer en gullstandard for kvinners rettigheter og likestilling – verden over. Internasjonale og nasjonale innsatser har, gjennom de siste tiårene etablert likestilling som en progressiv utviklingstendens. Holdninger og praksiser er endret. Samtidig ser vi nå at etablerte rettigheter reverseres, og at utviklingen bremses opp.
Polens stadig strengere abortlovgivning, i praksis et generelt forbud mot abort uansett hva ønsket om å avslutte svangerskapet skyldes, er et ekstremt eksempel på at kvinners reproduktive rettigheter trues. En utvikling som kan gjenfinnes i flere land. Men dette handler om mer. Istanbul-konvensjonen, om å bekjempe vold mot kvinner, utfordres. I Kroatia avholdt de i 2013 folkeavstemming, der 60 prosent stemte for å reservere ekteskapet for en mann og en kvinne. I Ungarn angriper myndighetene akademisk frihet ved å legge ned kjønnsstudier ved landets universiteter. Ett av argumentene er at siden kjønn er biologisk, er sosialt konstruert kjønn ikke noe det skal snakkes om. Reproduktive rettigheter under press og i revers, motstand mot viktige plattformer for å bekjempe vold mot kvinner, en tilnærming til den tradisjonelle familien som nasjonens fundament, og manglende vilje til å forstå og diskutere kjønn som sosialt konstruert – inngår som bestanddeler i en tiltakende polarisering av offentlig debatt. Og i høyre-populistisk framvekst. Tilbakeslaget henger i noen grad sammen med den økonomiske krisen som i 2008 spilte seg ut i store deler av Europa og USA, i mindre grad i Norge. Men det handler også, på en grunnleggende måte, om demokratiets virkemåte. Kan tilbakeslaget snus? Ja, men da må oppmerksomheten rettes mot ressurser i sivilsamfunnet, organisering og reformer i politiske arbeidsmåter for slik å etablere plattformer for motstand og endring.
Dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning tematiserer hva økende polarisering i likestillingsdebatt- og politikk kan handle om, hvordan dette kan forstås og forklares. Bidragene har feste i internasjonale tendenser. De viser fram angrep, men samtidig at der det er angrep, finnes det også muligheter til motstand. Artiklene tegner på ingen måte opp hele bildet av problematikken. Men de tar opp spørsmål det er maktpåliggende at kjønnsforskningen engasjerer seg videre i – og tar med ut i offentlig debatt. En del av dette bør være forskning og debatt om hvilke endringstrekk som gjør seg gjeldende i det norske samfunnet.
Den første artikkelen, «Vold i nære relasjoner som tema i russisk og polsk politikk – De nasjonalkonservative utfordres i kjernesak», går inn der hvor angrepene mot likestilling kanskje har vært tydeligst. Jørn Holm-Hansen undersøker striden rundt vold i nære relasjoner i to land hvor det har funnet sted en kraftig nasjonalkonservativ vending, Polen og Russland. Vold i nære relasjoner fungerer her som ett eksempel på saker som blir sterkt politiserte som del av nasjonalkonservative makthaveres strategi. I begge land anerkjennes det at vold i nære relasjoner finnes, og at det er et problem. Selv om en del av striden handler om problemets omfang. Men fra nasjonalkonservativt hold blir en aktiv politikk for å bekjempe vold i nære relasjoner satt opp mot behovet for å beskytte familien, nasjonal egenart og selvråderett. Holm-Hansen viser også at det finnes en sterk og tydelig kosmopolitisk-liberal opposisjon, som i stor grad bygger sin argumentasjon på internasjonale rettigheter, spesielt FNs kvinnekonvensjon. Slik illustrerer artikkelen betydningen av internasjonale rettigheter som et vedvarende viktig forankringspunkt for opposisjon mot angrep på likestilling og demokrati.
Den andre artikkelen har tittelen «Jämställdhet under angrepp: En feministisk analys av våldsamt motstånd online». Sofia Strid har en ambisjon om å utvikle den teoretiske forståelsen av vold, ved å inkludere vold online. Det gjør hun ved å presentere, analysere og diskutere tre tilfeller av vold mot kvinner på nettet. Hun viser hvordan slik vold har til hensikt å stilne de feministiske stemmene i den offentlige debatten. Og hvordan en tendens til å ufarliggjøre angrepene som enkeltstående hendelser står imot et strukturelt perspektiv, hvor vold mot enkeltindivider settes i sammenheng og forstås i sammenheng. Digitale plattformer betyr både økt utsatthet for voldelige trusler og en anledning til å synliggjøre bredden og logikken i disse. Digitale plattformer innehar også et potensial for organisering og aksjonering mot vold og trusler, for å fremme likestilling og destabilisere kjønnede strukturer.
Den siste artikkelen, «Posthumanistiske muligheter og transhumanistiske blindspor i det antropocene», av Anne-Jorunn Berg, Agnes Bolsø og Ingvil Hellstrand, kan også leses opp mot tematikken likestilling under angrep, men da fra en ganske annen vinkel. Antropocen er foreslått som navnet på en ny geologisk tidsalder, der menneskers aktiviteter setter premissene og påvirker planeten på grunnleggende måter. Forfatterne driver begrepsopprydding og presisering ved å diskutere transhumanisme og posthumanisme som to ulike posisjoner i diskusjoner om menneskets rolle og ansvar i en slik tid. Transhumanisme, representerer en vedvarende menneskesentrert posisjon, mener forfatterne, der fysiske utfordringer kan rettes opp, kjønn kan oppheves, ja der lidelse og død kan overvinnes. Med et slikt ekstremt menneskesentrert og individualistisk utgangspunkt blir teknovitenskapelig framskritt det sentrale. Spørsmål om artsmangfold, menneskelig mangfold, likeverd, kollektive løsninger, likestilling – og et demokrati bygget på dette, blir i beste fall underordnet. Posthumanisme, og da særlig feministisk posthumanisme, ser til sammenligning utover forestillingen om et universelt menneske og utfordrer hierarkisk funderte tilnærminger til mangfold – det være seg arter imellom eller mennesker imellom. Her står spørsmål om likeverd og likestilling på tvers av forskjell sentralt. Da blir det maktpåliggende å finne kollektive, men ikke universaliserende, måter å leve sammen på.
Endelig har denne utgaven av tidsskriftet en bokanmeldelse av Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge, redigert av Anja Bredal, Helga Eggebø og Astrid M. A. Eriksen. I boka undersøkes og diskuteres det, både empirisk og teoretisk, hvordan kulturelle normer og verdier har betydning for vold i nære relasjoner i alle deler av befolkningen. Solveig Laugerud, som anmelder boka, mener den lykkes med å analysere fram nye forståelser, som ikke nødvendigvis bygger på tradisjonelle kjønnsmaktperspektiver, men på hvordan for eksempel idealer om likestilling og likestillingsdiskursen former volden, samt opplevelsen og forståelsen av volden. «Det jeg savner», skriver Laugerud, «er en større diskusjon om begrepet vold i nære relasjoner. For hun spør: «Hva menes med ‘nære relasjoner’ i denne sammenheng og hvordan henger de ulike voldsopplevelsene eller voldsfenomenene som presenteres i boka sammen?» Deretter drøfter hun nettopp det.
Vi sier; måtte disse diskusjonene fortsette. Dette er den siste utgaven av Tidsskrift for kjønnsforskning med oss to som redaktører. Vi har vært på post i to år, nå overtar et nytt redaktørpar. Å være redaktør i Tidsskrift for kjønnsforskning er et privilegium og en glede. Det er spennende, arbeidskrevende og gir rikelige anledninger til aha-opplevelser og anerkjennelse, så vel som lyst til å rive seg i håret. Vår ambisjon ved inngangen til «vår» toårsperiode var takhøyde, tverrfaglig bredde og artikler som hadde faglig tyngde – men også samfunnsmessige og politisk aktualitet. Vi håper vi har fått til dette et stykke på vei, når vi nå overlater ansvaret til neste redaktørpar, Ingvil Hellstrand og Lene Myong. Nå er det deres tur i den stafetten det er, å ta ansvar for Tidsskrift for kjønnsforskning. Masse lykke til!
Beret Bråten og Mari Teigen
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0