Leder (nr. 1/2025)

Dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning, som også er årets første, markerer starten på vårt redaktørskap. Det er med både spenning, ærefrykt og entusiasme at vi tar over stafettpinnen etter Siri Øyslebø Sørensen og Elisabeth Stubberud fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som vi ønsker å takke for deres gode innsats som tidsskriftredaktører. Det er også første gang tidsskriftets redaktørskap er lagt til Nord universitet, noe vi som redaktører også er ekstra stolte av.

 

I år er det 50 år siden FNs internasjonale kvinneår i 1975, hvor likestilling, utvikling og fred sto sentralt. 2025 er samtidig et år som preges altfor mye av tilbakeskritt og uro når det gjelder både likestilling, utvikling og fred. I USA går Trump og hans administrasjon til angrep på såkalt DEI (diversity, equity and inclusion), altså arbeid for å øke tilgjengelighet og minske ulikhet som skyldes kjønn, rase, etnisitet, funksjonshemming, seksualitet, fattigdom eller andre former for ulikhet. I deler av kjernen i feministisk tenkning finner man spørsmålet om hvordan kjønnsbaserte maktstrukturer kommer til uttrykk og kan utfordres og endres. Artiklene går derfor inn i tematikker som representerer sentrale debatter i kjønnsforskningsfeltet og derfor er svært relevante for Tidsskrift for kjønnsforskning. Listen over ord som Trump-administrasjonen vil forby i alle institusjoner som mottar offentlige midler, er lang, og dekaner blir bedt om å melde inn alle som jobber med DEI, og fjerne ord knyttet til dette fra sine nettsider. Listen kan derfor sies å begrense den akademiske friheten til våre kjønnsforskningskolleger i USA, noe vi i det norske kjønnsforskningsmiljøet ser på med bekymring.

 

Artiklene i nummeret er varierte, men retter seg alle mot brennhete temaer som også kommer til uttrykk i den amerikanske debatten. Artiklene illustrerer bredden innen kjønnsforskningsfeltet både teoretisk og empirisk; artikkelforfatterne undersøker alle på forskjellig vis hvordan makt virker.

 

Isak Løberg Jacobsen tar i den første artikkelen i nummeret for seg transmaskulines erfaringer med å diskutere eget behov for og ønske om reproduksjon under behandling for kjønnsinkongruens. Han er teoretisk inspirert av Judith Butlers performativitetsteori, Sara Ahmeds teori om avskyens performativitet og Susan Strykers konstruksjon av monstrøse (trans)kropper. I artikkelen analyserer Jacobsen, med utgangspunkt i intervjuer med personer som identifiserer seg som transmaskuline, hvordan kjønn forhandles om i møte med klinikere ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) i Norge. Forfatteren argumenterer for at det fortsatt eksisterer en forventning om sterilisering, til tross for at dette kravet er fjernet ved endring av juridisk kjønn.

 

Den andre artikkelen er en diskursiv analyse av kristenkonservative grupper og enkeltpersoners mobilisering mot undervisning om kjønn i skolen. Emilie Nancy Eiken og Janicke Heldal har særlig søkelyset på den LHBTQ+-relaterte rettighetskampen og hvordan språket brukes for å konstruere en kristenkonservativ virkelighet som ekskluderer kjønnsmangfold. De viser hvordan de viktigste argumentene som fremmes i debatten, gjerne er knyttet til en frykt for at barna skal bli usikre på hvilket kjønn de identifiserer seg som, samt at undervisning om kjønn i skolen angivelig er forankret i en ideologi og ikke i vitenskap. Forfatternes overordnede ambisjon er å vise at kompetansen på kjønnsmangfold i skolen må styrkes, ikke bare for å sikre skeives rettigheter og livskvalitet, men også for å styrke demokratiske prinsipper i samfunnet.

 

Den tredje artikkelen handler om meningsskaping om hvordan kjønn og motstand kan virke mobiliserende i likestillingsarbeid i akademia. Siri Øyslebø Sørensen og Eva Amundsdotter tar for seg et aksjonsforskningsinspirert prosjekt hvor formålet var å bidra til økt kjønnsbalanse gjennom kulturendring for økt likestilling, og økt kunnskap og bevissthet ble satt på agendaen ved institusjonen. Med utgangspunkt i data fra et BALANSE-prosjekt ved et matematisk-naturvitenskapelig fakultet i Norge viser de hvordan ledere fungerte som endringsagenter i en prosess hvor makt kontinuerlig ble reforhandlet og forflyttet. De viser også hvordan det å anerkjenne motstand er helt grunnleggende i endringsarbeidet. Avslutningsvis påpeker de at det er nyttig å koble sammen kollektiv læring om kjønn og kollektiv læring om motstand for å sikre at læringen bidrar til endrede handlingsmønstre.

 

Vi har også med en kommentarartikkel hvor søkelyset er satt på Putin og Vestens antitransbevegelse. Mikkel Berg-Nordlie og Marthe Handå Myhre diskuterer i hvilken grad det finnes tegn til at Russland har innvirkning på aktører i Norge som helt eller delvis har noe av det samme synet på LHBT+ som det som er offisielt i Russland. Forfatterne bruker blant annet debatten rundt bokserne Imane Khelif (Algerie) og Lin Yu-ting (Taiwan) hvor deres kvinnelighet ble satt i tvil, en debatt som særlig var drevet av russiske Umar Kremlev, leder for Det internasjonale bokseforbundet (IBA). Forfatterne påpeker at vi ikke må være for trygge på at våre samfunn er vaksinerte mot russisk påvirkning, og at vi må være særlig på vakt når det gjelder debatter knyttet til LHBT+, siden dette fra russisk side også kan brukes til å skape splittelse i vestlige land, noe forfatterne beskriver som en form for russisk myk makt.

 

Vi som redaktører ønsker å videreføre tidsskriftets rolle når det gjelder å utvikle kjønnsforskningen som fagfelt. Vi oppfordrer derfor til å sende inn bidrag som både går inn i og utfordrer sentrale debatter i kjønnsforskning og tar utgangspunkt i teoretiske begreper innen kjønnsforskningen og gjør disse relevante for en norsk kontekst.

 

Astri Dankertsen og Ann-Torill Tørrisplass

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0