Tradisjonell kjønns- og likestillingsdebatt løftes stadig mer frem i dagens politiske klima, i både USA og mange europeiske land. I Norge var dette et tema under stortingsvalget, da spørsmålet om likestillingen bør videreføres eller har gått for langt, viste store meningsforskjeller mellom kjønnene. Dette er et tema som blir tatt opp av Mari Teigen og Kristin Engh Førde i en episode av podkasten Kjønnsavdelingen, hvor de hevder at årets valg var det mest kjønnsdelte noensinne.
Vi ser også debatter på NRK hvor det bes om at staten legger til rette for husmødre. Denne tematikken inngår i den dagsaktuelle «tradwife»-debatten, hvor influensere og politikere tar til orde for mer tradisjonelle kjønnsrollemønstre med hjemmeværende mødre som tar seg av barna og hjemmet, mens partner er hovedforsørger i familien. Ideen om likestilling er knyttet til vestlig arbeidsliv, og stemmer som hevder kvinners rett og mulighet til å velge å være hjemme med barn blir ofte forstått som en trussel mot ideen om likestilling. I dag er det likevel slik at de aller fleste, både kvinner og menn, er i arbeid, og et aspekt ved dette er «det tredje skiftet», hvor spørsmålet er hvem det er som har ansvaret hjemme og ansvar for å administrere hverdagen. Forskning viser at det fortsatt er kvinner som i størst grad tar seg av hverdagslogistikken og det daglige husarbeidet, noe som også relateres til kvinners sykefravær.
En relevant teoretiker å trekke frem her er Nancy Fraser (2016), som hevder at den dominerende feminismen i dagens samfunn er en type feminisme som spiller på lag med nyliberalismen, og som i stor grad legger vekt på individuelle meritter og deltakelse i arbeidslivet. Samtidig som forutsetningene for å skape en balanse mellom lønnsarbeid og ubetalt omsorgsarbeid er på plass, er det fortsatt kvinner som i størst grad har ansvar for de ubetalte omsorgsoppgavene, i tillegg til at kvinner også er overrepresentert i lavtlønnede omsorgsyrker, de tjener mindre, og, som debattartikkelen i dette nummeret viser, kommer de til orde i media i mindre grad enn menn. Det er per i dag flere menn i toppstillinger i akademia, til tross for at det er en overvekt av kvinner i stipendiatstillinger. Balanseprosjekter ved flere universiteter viser at det ikke blir mange nok flere kvinner i professorstillinger, og at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn i akademia.
I det offentlige ordskiftet hevdes det ofte at likestillingsdebatten står i veien for å løfte fram og gjøre noe med problemer som i større grad angår gutter og menn. I denne sammenhengen tar kritikere av likestillingspolitikken gjerne opp samfunnsproblemer som selvmord, rus, frafall i skolen og omsorg for barn. Forsvarere av likestillingspolitikken vil gjerne komme denne kritikken i møte ved å hevde at dette handler om utenforskap som følge av samfunnsstrukturer mer enn det handler om likestillingsdebatten i seg selv. Vi som redaktører synes at dette er viktige temaer som bør både diskuteres og forskes på. Derfor har vi i 2026 planlagt et temanummer om maskulinitet som vi håper mange vil bidra til.
Dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning, som er årets siste, inneholder artikler og innlegg som går i kjernen av spørsmål om likestilling.
I artikkelen «Kvinnelige førsteamanuensers relasjon til og reorientering i arbeidet sitt etter sykmelding» skrevet av Steen-Johnsen, Haaland, Magnussen og Wallevik undersøker forfatterne hvordan kvinnelige førsteamanuenser tenker om og reorienterer sitt arbeid etter sykmeldingsperioder. De tar utgangspunkt i Laurent Berlants (2011) teori og begrepsparet ond optimisme. Ond optimisme er et begrepspar som beskriver en situasjon hvor et begjær, en fantasi eller et ideal for noe paradoksalt nok kan bli en uoppnåelig fantasi heller enn en mulighet, hvor en slik tro blir et hinder for egen trivsel og utvikling. Dette kan igjen føre til fortvilelse, skuffelse og følelse av å stå fast. I artikkelen søker forfatterne å gi en forståelse av spenningene som kan oppstå hos førsteamanuenser når håpet om en akademisk karriere kommer med personlige og helsemessige kostnader som for noen kan være nesten umulige å håndtere. Forfatterne løfter et viktig tema i relasjon til det neoliberale, målstyrte universitetssystemet, hvor flere kvinner enn menn har erfaring med sykmeldinger. De setter søkelyset på forhandlingene som kvinnelige akademikere gjør med hensyn til identitet, fagmiljø og verdier, noe som også er komplekst og fylt med følelser og moralske dilemmaer.
Bjørkelo, Wieslander, Hedin, Lane, Nielsen, Grønstad og Mikkelsen tar i artikkelen «’Det er vel ikke seksuell trakassering?’: Hvordan forståelser av seksuell trakassering påvirker intervensjonsarbeid» opp teamet seksuell trakassering i politiet i Norge og hvordan ulike forståelser av seksuell trakassering kan påvirke intervensjoner rettet nettopp mot forebygging. For å undersøke fenomenet analyserer forfatterne data fra forebyggende intervensjoner gjennom Bacchis problemrepresentasjoner. Forfatterne løfter her frem viktigheten av å skape mer kunnskap om hvorfor seksuell trakassering vedvarer og viser at det trass i flere implementerte tiltak fortsatt er slik at seksuell trakassering er fremtredende i politiet.
Et annet element ved likestilling blir fremmet i debattartikkelen «Kjønn og stemmer i norske medier» av Lindebjerg, Augestad og Nerheim fra analysebyrået Retriever. Her ser de på at hvem som får slippe til i mediene, er et spørsmål om makt, representasjon og demokrati, og at dette har betydning for hvem som får være med på å forme samfunnsdebatten, og for hvem sin stemme som forstås som legitim i offentligheten.
Likestilling og likestillingstematikk er altså fortsatt et brennhett tema i dagens offentlige, akademiske og politiske klima.
God lesning!
Astri Dankertsen og Ann-Torill Tørrisplass
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0