Denne utgaven av Tidsskrift for kjønnsforskning er årets siste utgave og markerer avslutningen på vår redaktørperiode. Vi er derfor ekstra glade for å kunne presentere hele fem fagfellevurderte artikler og to bokmeldinger. I to av artiklene i nummeret er søkelyset satt på kjønns- og seksualitetsnormer og normbrudd i samfunnet, dels med utgangspunkt i skeiv teori. I to artikler tar forfatterne for seg kvinners tilstedeværelse og situasjon innen tradisjonelt mannsdominerte felt i utdanning og i arbeidsliv, mens det i det femte bidraget er vist hvordan styringslogikker og idealer virker på kjønnede måter i akademia. Dermed bærer også årets siste nummer preg av noe som har vært til stede gjennom hele vår redaktørperiode de to foregående årene. Dette er en spenning som kanskje finnes innen kjønnsforskningsfeltet mer overordnet, mellom kjønnsforskning som er forankret i kategorien kvinne, og kjønnsforskning hvor det blir undersøkt hvordan kjønnsnormer, så vel som andre samfunnsnormer, reproduseres. Slik vi ser det, er denne spennvidden i forskningsinteresser og perspektiver på kjønn viktig å ivareta.
Ideelt sett skulle vi som redaktører også sett at vi hadde muligheten til å la teoretiske og faginterne samtaler om disse spenningene og annet fylle mer spalteplass i tidsskriftet, men her er vi begrenset av forpliktelsene som følger med tidsskriftets finansieringsordning. Vi har savnet muligheten til å kunne ta opp samfunnsaktuelle debatter på en slik faglig styrt plattform som Tidsskrift for kjønnsforskning er. For samtidig som vi skriver denne lederen, raser krigen i Gaza, i Ukraina og i Libanon. Vi kan ikke ha samtaler med utgangspunkt i kjønnsforskningsmiljøet om denne brutale delen av virkeligheten, ettersom tidsskriftet ikke har rom for kommentar- og debattartikler hvor man i større grad enn i akademiske artikler kan ta tempen på samfunnet. Dette er noe vi som redaktører har ønsket å kunne invitere til. At forskere kritiseres for å ikke delta i samfunnsdebatten i tilstrekkelig grad, tror vi nemlig også kan handle om at det er få tilgjengelige arenaer for utvikling av faglig funderte resonnement. Mens redaktørstyrte medier mangler rom for lengre resonnement, blåser det fort opp til storm i sosiale medier dersom man prøver seg på formidling i slike kanaler. Om det hadde vært mulig å bryne seg på fagfeller i et format som også ivaretar lengre tankerekker, tror vi flere ville kunnet stå i å formidle i kortform og ta debatten i kanaler som man når allmennheten gjennom.
Med det sagt er alle bidragene i årets siste utgave høyst relevante for samtidens offentlige ordskifte om kjønn:
I tidsskriftets første artikkel utforsker Elisabeth Stai, Jennifer Elise Branlat og Guro Korsnes Kristensen det de har kalt kjønnsbevisst foreldreskap. I intervjuer med foreldre – de fleste skeive – forteller informantene om hvordan de jobber med å utfordre kjønnsnormer i foreldreskapet med mål om å skape større kjønnsfrihet for barna. Foreldrene erfarer imidlertid at kjønnsdikotomien i samfunnet står sterkt og utfordrer deres forsøk på kjønnsbevisst foreldreskap. Også i artikkelen av Breno Mota Alvarenga ligger kjønns- og seksualitetsnormer i samfunnet som bakteppe. Alvarenga gjør en analyse av to selvbiografiske dokumentarfilmer av homofile regissører. Med blikk for måten skeiv temporalitet kommer til uttrykk på gjennom ulike virkemidler i filmene, viser han i analysen av filmene hvordan audiovisuelle brudd kan gi seeren en opplevelse av skeiv tid.
Kvinners situasjon innen mannsdominerte felt er temaet i de to neste bidragene. Hedvig Skonhoft Johannesen, Ellen Møller og Inger Vagle undersøker hvilke betydninger og hvilken funksjon nettverk har for kvinner i tekniske yrkesfag. De finner at nettverkene er viktige fellesskap som bidrar til trygghet og muligheter til å skape bånd til likesinnede og til å finne rollemodeller. Samtidig viser de at nettverkene ikke beskytter mot trakassering. Dette poenget er interessant i lys av det neste bidraget, hvor Gry Helen Leikanger tar for seg minoritetserfaringene til kvinner som har valgt utdannelse innenfor maritime yrkesfag. Flere av deltakerne i studien forteller om trivsel under utdannelsen. Samtidig viser fortellingene at lærlingetiden brakte med seg negative erfaringer i form av forskjellsbehandling, nedvurdering, kjønnsstereotypiske forventninger, mobbing, seksuell trakassering og manglende støtte fra ledere da kvinnene varslet om disse erfaringene. Leikanger argumenterer derfor for viktigheten av å jobbe på flere fronter for å endre situasjonen, både gjennom å innlemme kjønnsperspektiver i utdanningsløpet, gjennom å sette oppfølging av kvinnelige lærlinger i system og ikke minst gjennom å øke presset på arbeidsgiveres ansvar for aktivt likestillingsarbeid og forebygging av trakassering.
Den femte og siste vitenskapelige artikkelen i denne utgaven er ført i pennen av May-Linda Magnussen, Hanne Haaland, Tale Steen-Johnsen, Irene Trysnes og Hege Wallevik. De tar opp styringslogikker og forskeridealer i den globale kunnskapsøkonomien, som også norske universiteter er en del av. Gjennom analyse av både egne erfaringer og kvalitative intervjuer med andre forskere viser de hvordan måten vi gjør forskningssamarbeid og forteller om dem på, har kjønnede implikasjoner. Artikkelen gir innblikk i et rikt empirisk materiale som vi antar at mange av tidsskriftets lesere som selv er i akademia, vil kjenne seg igjen i.
Utgaven blir avsluttet med to bokmeldinger. Sunniva Árja Tobiasen har omtalt antologien Transforming Identities in Contemporary Europe: Critical Essays on Knowledge, Inequality and Belonging, redigert av Elisabeth Lund Engebretsen og Mia Liinason, og viser på en informativ måte bokas relevans for kjønnsforskere. Oda K.S. Davanger har lest Ingborg W. Owesens 12 kvinnelige filosofer: Fra antikken til i dag, som hun beskriver som et kjærkomment bidrag innen et mannsdominert felt.
Vi har som nevnt kommet til siste nummer i vår redaktørperiode. Vi vil derfor benytte anledningen til å takke alle forfatterne vi har hatt gleden av å jobbe med som redaktører for Tidsskrift for kjønnsforskning, så vel som alle fagfeller som generøst har delt sin tid og sin ekspertise for å løfte andres arbeid. Takket være dere får vi ofte tilbakemeldinger om at prosessen frem mot ferdig tekst har vært en positiv opplevelse. Som redaktører er det lett å se at forskning er en kollektiv aktivitet hvor vi har mulighet til å spille hverandre gode. Vi ønsker påtroppende redaktører Astri Dankertsen og Ann-Torill Tørrisplass lykke til og takker med dette for oss.
Siri Øyslebø Sørensen og Elisabeth Stubberud